Den økonomiske magi
For samtidens mennesker inneholder selve ordet magi en dualitet: På den ene siden representerer den en betegnelse på et fascinerende tema. Noe ukjent, noe okkult. På den annen side innrømmes kategorien magi lite alvorlig oppmerksomhet og presis analytikk, særlig med henblikk på samtidens økonomiske fenomener.
Av Øyvind Eikrem, førsteamanuensis i psykologi ved Mittuniversitetet i Östersund og klinisk psykolog
Det er en kjent sak at de herskende økonomiske teoridannelser har liten plass for hvordan deres subjekter behandler informasjon fra sine omgivelser generelt sett. Det meste pakkes inn i enkle og maksimerende algoritmer. Den naive antropologi som ligger til grunn for mye økonomisk teoretisering er direkte forstemmende.
Magi forblir en rest-rubrikk. Diffust befinner den seg i marginene av sosialteorien. Sosialantropologien har, riktignok med noen få unntak, gitt fenomenet magi en forholdsvis stemoderlig tilnæring. Det finnes en rimelig klar konsensus blant en rekke forfattere om at religiøse og såkalte overnaturlige fenomener ikke passer innenfor den vestlige vitenskapens rasjonelle rammer. De må derfor reduseres og omformes for å kunne tilpasse seg det blikket som anlegges.
Utfordringen er likevel enda større enn som så. For på toppen av dette kommer alle fordommene om hva økonomi virkelig er og hvordan økonomien fungerer. Et tankekompleks som i liten grad samstemmer med hva vi forbinder med magi. Begrepene magi og økonomi kan for det overfladiske blikk synes som irrelevante for hverandre. Som sum medfører dette at magi ikke har blitt tatt særlig seriøst i økonomisk antropologi med tanke henblikk på samtidige vestlige samfunn. Det synes i det hele å være en umulig tanke.
Likevel: hvis vitenskapshistoriens brede sveip har lært oss noe, så er det at forfølgelsen av upopulære spor kan lede til viktig innsikt, uavhengig av hvor goldt dette landskapet så ut ved ferdens begynnelse. De forutsetninger som ligger til grunn for holdningen er knappest urokkelige av tankenødvendighet, og følgelig kan de konfronteres fra ulike hold for så å utarbeide et begrep om magi som lar seg anvende på studiet av økonomi.
Ettersom relasjonen mellom magi og økonomi er såpass lite tematisert som den har vært til nå, slik jeg anser det, er det enda større grunn til å utforske denne grunntanke videre. For å si det med Douglas Hofstadter: ”Magic often lurks where few expect it”.
Geniet og kunstneren William Blake skriver som kjent at ”wise men draw lines”, og hentyder til nødvendigheten av dette for å skue konturene til og helheten av de forestillinger en anvender. Selvsagt må dette også gjelde når en skal forholde seg til noe så ”irrasjonelt” som magi. Konsekvensen blir ellers at tanken hemmes av lite egnede rammer og blir dunkle. Presisjon må videre være et mål, selv om det ikke må gå på bekostning av kompleksiteten. Når en diskuterer et så sammensatt og til dels subtilt begrep som ”magi”, som i tillegg har en lang faglig historie innenfor antropologien med ulike og til dels motstående etablerte bruksmåter, blir det lett vanskelig. Jeg har kommet fram til istedet for å begynne drøftelsen med en definisjon av magi, anser jeg det som mer fruktbart å ta en kort epistemologisk omvei.
Det er som kjent ulike måter å bestemme begrepers innhold på. En av dem er å tilbakeføre en kompleks forestilling på mer primitive begreper som denne så kan forstås ut fra. Altså en slags legitim reduksjon. Disse begrepene kan hentes enten fra en mer dagligdags erfaringsverden eller fra spesialvitenskaper som en antar er mer basale enn den komplekse forestilling som det skal redegjøres for.
Det som danner utgangspunktet for min forståelse av magi er at dette i seg selv utgjør en dimensjon ved den menneskelige tilværelse. Det vil ikke si at alle mennesker i løpet av sine liv gjør seg erfaringer av denne type, og langt fra hele tiden, men at de gitt bestemte betingelser har muligheten for det. Videre tillater denne delthet at enkelte av oss meningsfullt kan kommunisere om det, og genuint forstå ut fra egne erfaringer hva de andre snakker om.
Det er liten tvil om at bedømt med den herskende ortodoksi innenfor økonomisk vitenskap, framstår den blotte idé om at magi på noe som helst vis kunne være relatert til moderne økonomisk tenkning og praksis som kjettersk. Eller bare som tåpelig.
Dette er helt analogt med hvordan mennesker gjør seg og deler andre typer erfaringer. Det magiske er ikke den blotte erfaring som sådan, men heller en kvalitet ved andre erfaringer eller på relasjoner mellom erfaringer, og at disse tilordner denne kategorien av erfaringer en status som særskilt. Det magiske er dermed noe som ofte antar en spesiell meningstyngde og personlig signifikans for den som erfarer dette.
En konsekvens av dette er anerkjennelsen av at magi er en potensiell menneskelig erfaring sui generis, som ikke uten videre lar seg tilbakeføre i sin fylde på noe annet enn seg selv. Det er slik sett en primær tankenøkkel og et nødvendig ord i enhver antropologis vokabular. Hvis dette er korrekt, noe er på linje med Susan Greenwoods posisjon hvor magi anses som en primær bevissthetsform, så blir det rimelig at andre aspekter ved virkeligheten defineres og forstås ut fra denne – ikke motsatt!
Det er rimelig å trekke parallellen til hvordan Gregory Bateson (1904-1980) forteller om at fingeren må forstås ut fra hele hånden, mens det motsatte er umulig. Det ville være et kategorimistak med tanke på hva som er det primære og hva som er det avledete i dette hensende.
La oss så spørre om magi da blir noe rent kognitivt eller ideelt, noe som utelukkende angår tenkning og erfaring. Mitt syn er klart det motsatte av dette. Ettersom den magiske erfaring er særlig ladet med mening er det rimelig å anta av logiske grunner at den vil få spesielt sterke observerbare konsekvenser og nedfelle seg i kulturelle og sosiale mønstre. Magi er således ikke bare en subjektiv dimensjon, men har også en potent side av sitt janusansikt i den objektive sosiale og kulturelle virkelighet.
På denne bakgrunn, la oss så vende blikket til de særskilte økonomiske fenomener og relatere forestillingen om magi i håp om at den kan ha anvendelighet. Det er liten tvil om at bedømt med den herskende ortodoksi innenfor økonomisk vitenskap, framstår den blotte idé om at magi på noe som helst vis kunne være relatert til moderne økonomisk tenkning og praksis som kjettersk. Eller bare som tåpelig.
Det er en kjent sak at de herskende økonomiske teoridannelser har liten plass for hvordan deres subjekter behandler informasjon fra sine omgivelser generelt sett. Det meste pakkes inn i enkle og maksimerende algoritmer. Den naive antropologi som ligger til grunn for mye økonomisk teoretisering er direkte forstemmende.
En konsekvens av denne slagside mot menneskesinnets maksimerende aspekt som det signifikante for generering av økonomisk handling, er at det som rubriseres under kategorien magi blir i stor grad ansett som støy. Særlig ut ifra en rasjonell kalkyle som subjektene gjør best i å ignorere aktivt. Konklusjonen blir at den økonomiske magi i all hovedsak blir et terra incognita for hovedstrøms sosialøkonomi.
Dessverre viser et overblikk over hovedstrøms økonomisk antropologi at det ikke står så mye bedre til å ta hensyn til det magiske der. Det finnes få forsøk, om overhodet noen, på å utforme teorier om hvordan økonomiske systemer opererer som tar høyde for det magiske. Spørsmålet om hvorfor trenger seg på.
Dikotomien mellom såkalte primitive og moderne økonomier må radikalt revurderes, og langt på vei forlates ettersom den lukker tanken i et mønster som ikke leder til resultater.
Slik har det dominerende spørsmål blitt stilt: Er den økonomiske handlingslogikk av en universell og nødvendig karakter, i bunn og grunn slik som speiles i økonomifagets modeller [formalisme], eller er det kulturelt og historisk konstruert, slik at de spesifikke forutsetningene danner inngangen for en forståelse av hvordan subjekter opererer [substantivisme]?
Akseptable svar har hatt preg av enten/eller. Det er knappest en original innsikt at man ender på et standpunkt hvor en ser at begge posisjoner har sin verdi, og hvordan de bør betraktes som komplementære istedet for å ansees som motsetninger. Dog, det som kanskje er viktigere enn dette er å forstå hvilke spørsmål som har blitt tildekket av den dominerende spørsmålsstilling.
Det er på høy tid å bevege seg hinsides denne dikotomien og slå fast at dette spørsmålet, slik som det opprinnelig ble stilt, ikke har noen endelig løsning. Nettopp fordi det er stilt slik det er. Istedet for å tillate at en steril tværing på at dette ene momentet skal oppta all energi og tankekraft innenfor feltet, blir utfordringen å finne fruktbare spørsmålsstillinger som kan vise seg å generere ny og overraskende kunnskap, ting vi ikke kunne tenke oss til tidligere. Et potensielt bidrag her kan være å utforske relasjonen mellom magi og økonomi.
Hva finnes av ansatser i det antropologiske landskapet? Et viktig referansepunkt for relasjonen mellom magi og økonomisk liv er Marcel Mauss (1872-1950) og hans klassiske studie av gavens natur. Her finnes det et viktig unntak til den implisitte avvisningen om relevansen av magi innenfor økonomisk virksomhet, nemlig med tanke på bytte.
Som kjent beskriver Mauss hvordan en rekke såkalt primitive samfunn innehar forestillinger om hvordan bestemte objekter er ladet med meninger, og at disse meningene er bestemmende for hvordan de kan byttes internt og hva de kan brukes til. Materielle og funksjonelle hensyn er fullstendig sekundære sammenlignet med disse meningene. Videre får hvem som innehar gjenstandene store sosiale og kulturelle konsekvenser, eksempelvis med tanke på intern sosial rang.
Mauss framhever også hvordan forestillingen om mana [det overnaturlige på melanesisk] ligger til grunn for gaveutvekslingen og danner det vi kan kalle dens kosmologiske fundament. Mauss selv artikulerer og utarbeider ikke i detalj relasjonen mellom magi og bytte, men han leder leseren lett til en forståelse av økonomi hvor mening, inkludert den magiske, er bestemmende. Ikke nytte eller verdi.
Det er klart ut fra den eksempelbruk som presenteres at Mauss begrenset sine tanker til de såkalte primitive samfunn. Videre, i forlengelsen mellom modernitet og de tradisjonelle samfunn oppstiller Mauss gavebyttet som en økonomisk kategori som ikke lar seg tilbakeføre på eller adekvat forstås ut fra en moderne transaksjonell markedslogikk. Dette handler om at gaven som sådan er bærer av mening fra giveren, og eventuelt fra en hel rekke av tidligere givere, som forteller noe om hva gaven er og om relasjonen mellom giver og mottaker.
Videre skaper gaven et bånd mellom disse to personene eller gruppene som er av en kvalitativt annen karakter enn den korte relasjonen som oppstår ved den økonomiske markedstransaksjon. En lesning av Mauss’ redegjørelse for gaven aksentuerer hvordan byttet ikke er tilbakeførbart på de vante økonomiske kategorier, men hvordan de fordrer nye kategorier som inkluderer det menneskelige potensial for å skape mening.
Er det mulig å fastholde Mauss’ dikotomi mellom ulike økonomiske logikker, og så insistere på at de dekker ulike typer samfunn og har lite med hverandre å gjøre? Det er sikkert mulig hvis en ikke hefter seg ved en rekke forhold, men det virker lite rimelig. Vesten har som kjent også beholdt gavekategorien, dog i samtiden et forholdsvis lite omfang, men hvor den mening som befordres ansees som meget viktig av mange.
Hvis begge logikkene bare hadde samme økonomiske funksjon, hvorfor ville de da eksistere parallelt side om side istedet for at den ene opphørte totalt? Videre synes en del samtidige fenomener, særlig av meget kompleks karakter, å fungere betydelig bedre hvis de er underlagt gavens istedet for transaksjonens lov. Et egnet eksempel her er utviklingen av Linux, hvor mange mennesker bruker betydelig med tid og ressurser uten å få noe som helst pekuniært tilbake, og hvordan internettsamfunn med deling av informasjon styres av forsinket gjensidighet, mens bruk av penger er fraværende og ofte direkte tabu.
Det er antagelig et stort sprang for de fleste samfunnsøkonomer å gi slipp på den naivt betryggende tanken om at økonomien har et materielt fundament som sikrer at prinsipper styres av en gyldighet og universalitet på linje med de klassiske naturlovene.
Den motsatte tendens, hvor gavens betydning synes å være økende på bekostning av transaksjonen, framstår som meget vesentlig for å forstå fenomener hentet fra vår egen samtidige økonomiske virkelighet.
Et annet eksempel som det er videre verdt å dvele ved er Fredrik Barths forestilling om økonomiske sfærer. Kort sagt går denne ut på at en rekke tradisjonelle økonomier er inndelte i forholdsvis atskilte domener, og at flyt av varer og tjenester mellom disse kun kan foregå i henhold til bestemte regler istedet for å være underordnet en fri markedslogikk.
Dette innebærer at forståelsen av lokale økonomiske forhold forutsetter en inndeling av den i sfærer. Barth argumenterer for at de forhold som bestemmer denne inndelingen i seg selv befinner seg utenfor økonomien. Med andre ord, han fremmer tanken om at aktørene innenfor systemet fra et overordnet perspektiv bare er begrenset rasjonelle ettersom de anvender sin formålsrasjonelle handlingslogikk ut fra premisser som ikke er underlagt en tilsvarende betraktning.
Det er antagelig et stort sprang for de fleste samfunnsøkonomer å gi slipp på den naivt betryggende tanken om at økonomien har et materielt fundament som sikrer at prinsipper styres av en gyldighet og universalitet på linje med de klassiske naturlovene.
Barth forholder seg taus til spørsmålet om hva som bestemmer konfigureringen av sfærene og hvor deres grenser går. Det virker som han forholder seg til dette spørsmålet som om det nærmest var meningsløst å stille det. Likevel er det åpenbart ut fra antydningene noe som går langt ut over spørsmål om en enkel handlingsrasjonalitet, selv om dette ikke tematiseres. Her er det mulig å argumentere for at Barths analyse av menneskets maksimeringstrang tangerer forhold som er den prosaiske rasjonalitets negasjon. Nemlig de forutsetninger utenfor rasjonaliteten som den hviler på. Og dermed finner forhold som magi en viktig rolle i analysen.
Det er min påstand at de to diskuterte eksemplene peker i en retning som kan være fruktbart å forfølge. Det vil kreve en endring i innstillingen til magi innenfor den økonomiske horisont, hvor en istedet for å skyve den bort etter beste evne og fornekte dens eksistens forsøker å omfavne fenomenet og utforske hvilken betydning det måtte ha. På dette vis kan forestillingen om magi trekkes nærmere inn til kjernen av forståelsen av hva som er bestemmende innenfor økonomiske logikker. Det være seg gaver, transaksjoner eller noe tredje.
Det finnes videre gode grunner fra sosialøkonomien til å ta dette på alvor, ettersom de selv har kommet fram til at magiske fenomener faktisk finner sted og er meget signifikante. La meg kort nevne to Nobelprisvinneres arbeider: Først, Franco Modiglianis (1918-2003) empiriske studier av hvordan aksjemarkeder systematisk over lange tidsintervaller forvirres av forskjellen på nominelle og reelle verdier. Noe han benevner som ”pengeillusjoner”. Selve begrepet ”pengeillusjon” er antropologisk interessant ettersom det avslører en fordom om noe antatt uvesentlig og irrelevant som likevel har sterk signifikans for hvordan markedet opererer.
Dernest har vi Daniel Kahnemans studier av hvordan såkalte heuristikker fungerer bestemmende for en rekke prissammenligninger. Hvilket har utformet studier av finansiell atferd som eget felt. Sosialøkonomien har slik sett oppdaget sin egen utilstrekkelighet i de forutsetningene som senere økonomisk antropologi i stor grad overtok eller kritiserte, men i det minste forholdt seg til.
En hovedkonklusjon av dette blir at muligheten, for ikke å si rimeligheten, av at det finnes et ikke-rasjonelt grunnlag for økonomisk liv, inkludert det moderne, som kan utforskes antropologisk gjennom de tankefigurer som har vist seg å bære frukter i studiet av såkalte enkle samfunn.
Dette innebærer utvilsomt en oppvurdering av antropologien med tanke på den økonomiske arena. Istedet for bare å fungere som et korrektiv til sosialøkonomien, som presenterte moteksempler til presenterte allmenne lover, kan antropologien øse fra sine teoridannelser inn i de sentrale premissene i studiet av økonomisk liv. Behovet for mer adekvat kunnskap om rasjonalitetens grunnlag framstår som prekært. Slik kan antropologien ende opp som en premissleverandør for deler av en annen vitenskapelig disiplin.
Begrepet om magi får særlig aktualitet for vår samtids økonomi ettersom den i stadig mindre grad er materielt basert, men kretser i stigende grad rundt mening og informasjon. Adam Smiths yndlingseksempler om spikerproduksjon har meget begrenset generaliseringsverdi for det meste av dagens økonomi. Et aktuelt økonomisk hovedanliggende blir dermed frambringelse og distribusjon av bestemte typer mening. Det er en mer radikal tanke at selve den økonomiske verdi kan skapes magisk, tilsynelatende ex nihilo.
Likevel er det vanskelig for et antropologisk blikk å komme bort fra at nettopp dette finner sted når en forholder seg til sakens kjensgjerninger. Ved at bestemte meninger blir koblet til produkter, endres deres karakter radikalt. Og med dette den økonomiske verdsettelse. Selve gjenstanden gestaltes på nytt vis, slik at den blir noe annet. Vi kan nærmest si at de manes magisk fram. Videre, den tillit som kreves for å lykkes i et marked etableres og vedlikeholdes med tilsvarende meninger.
Denne troen på at økonomien dypest sett avhenger av noe annet, noe som er solid, upersonlig og objektivt, er antropologisk sett i seg selv meget interessant. Den avslører hvilket sterkt behov som finnes for å bli forsikret om at ting vil ordne seg, og at forhold er forutsigbare med tanke på økonomisk utvikling. At vi kan stole på økonomien!
De fleste økonomiske systemer innehar sine spesialister som har en privilegert posisjon for å skape mening som så andre overtar, og disse håndterer sine roller med en habitus som er tilsvarende magikernes. En rekke av disse dominerende meningsaspektene har ved sitt vesen mye magisk, og deres indre virkemåte lar seg analysere ut fra dette.
Jeg har eksempelvis nevnt hvordan finansielle markeder tidvis verdsetter og handler med meningsprodukter ut fra prinsipper som må kunne karakteriseres som magiske, selv om de for subjektene framstår som strengt materielt avledet og vitenskapelige funderte i formen.
Hva er da, la oss spørre, følgene av en slik skissert tilnæring som anvender antropologiske tankefigurer og hvor den etnografiske metode blir inngangen til moderne økonomisk liv som studieobjekt? Konsekvensene er potensielt mange og fundamentale. For det første medfører det at dikotomien mellom såkalte primitive og moderne økonomier må radikalt revurderes, og langt på vei forlates ettersom den lukker tanken i et mønster som ikke leder til resultater.
Denne omkalfatring tildeler således de antropologiske tankeredskaper, slik som magi, begrepsmessig legitimitet og forholder seg spørrende til i hvilken grad de kan generere ny og viktig kunnskap. En kan slik betraktet ikke utelukke a priori at magi kan ha større forklaringskraft enn begrepet om rasjonalitet. Det blir et empirisk spørsmål, samt et spørsmål om hvilke resulter som skapes ut fra dette.
I forlengelsen av denne vendingen kan en erfaringsnær etnografisk tilnærming ansees som en kongevei for studier av økonomiske fenomener. Hva som er de kritiske faktorer for systemene som studeres blir et åpent spørsmål som bare kan besvares ved å gi seg i kast med livsverdenene til dem som skal studeres.
Det er antagelig et stort sprang for de fleste samfunnsøkonomer å gi slipp på den naivt betryggende tanken om at økonomien har et materielt fundament som sikrer at prinsipper styres av en gyldighet og universalitet på linje med de klassiske naturlovene. Antagelig er det slik også for mange antropologer, selv om de kanskje ikke har tenkt igjennom saken.
Det er lett å få øye på hvordan de såkalte primitives økonomi egentlig handler om noe annet, og om forhold som ikke er reelle dypest sett. Men å driste seg til å tenke tilsvarende om egne forhold bærer for langt av sted for de aller fleste.
Denne troen på at økonomien dypest sett avhenger av noe annet, noe som er solid, upersonlig og objektivt, er antropologisk sett i seg selv meget interessant. Den avslører hvilket sterkt behov som finnes for å bli forsikret om at ting vil ordne seg, og at forhold er forutsigbare med tanke på økonomisk utvikling. At vi kan stole på økonomien!
Det framstår som at det samtidige mennesket føler seg mer komfortabel med å forankre økonomisk realitet i noe antatt materielt, istedet for å tilskrive det i siste instans som å avhenge av menneskelig lunefullhet. Dette leder til et blikk på den økonomiske magis selvoppfyllende karakter som viser seg i dette tilfelle, og hvor den har makt over subjektene som selv ikke klarer å forstå hvordan virkeligheten utgår fra dem selv.
La meg avslutningsvis nevne noen åpenbare punkter som likevel bør nevnes: Selvsagt dreier store deler av alt økonomisk liv seg om forholdsvis prosaiske forhold. Selvsagt er mye økonomisk aktivitet formålsrasjonell i Webers forstand. Selvsagt har mye økonomisk aktivitet et materielt aspekt ved seg. Selvsagt kan både formalistiske og substantivistiske tilnærminger kaste lys over studier av økonomiske systemer og både over deres allmenne og spesifikke virkemåter, og kanskje til og med over dialektikken mellom disse.
Men intet av dette forhindrer at antropologien likevel har et fram til nå urealisert potensial om å kunne fungere som premissleverandør for alle studier av økonomiske fenomener. Nettopp gjennom en utvidet bruk av sine kjernebegreper, slik som magi, og dermed belyse fenomener som det ikke er presentert gode forklaringer på. De finnes det nok av!
I denne vitenskapens tidsalder glemmer vi kanskje alle de spørsmål som det ikke finnes gode, begrunnede svar på. Slik som hvordan markeder fungerer og relasjonen mellom forestillinger og faktisk atferd. Tidvis brukes rubrikken ”psykologi” med tanke på markeder som en bortforklaringskategori som ikke leder til noen som helst innsikt, nærmest som om det var noe prinsipielt sett uforklarlig og uforståelig. Det er i dette spenningsfeltet at den økonomiske antropologi, ved å ta et fornyet blikk på blant annet det magiske, har mye å hente.
Relevante linker
Money Illusion in the Stock Market
Relatert
Er livet ei gåve eller ei vare?
Pengefølelsen – Hvis mat blir en knapphetsvare, har 2500 milliarder symbolkroner ingen verdi
Fra tapere til skapere – fra en global til en integral økonomi
Hinsides historiens slutt? – del II