Gatene snirkler seg langs høye, gamle bygg og forbi et voldsomt antall turister med hvert sitt kamera dinglende foran brystet. De går forbi turistkjappene der karnevalmasker og støvler selges. De går mot stille smug der solen neppe slipper til. I hvertfall ikke på en slik regnfull dag som denne. Gatene leder meg av sted, forbi alt dette og enda mer. Indiske salgsmenn prøver forgjeves å selge sine fargerike paraplyer og kjekke italienere, som er på utkikk etter en romanse, plystrer etter jentene.

Av Emma Gerritsen, vandrer, europeer, samfunnsredaktør i Samviten, foto ved Emma Gerritsen

Innpakket i en regnkåpe og ullsokker som når til knærne, ser jeg ikke spesielt sexy ut, men dessverre går jeg ikke umerket forbi. Noen plystrelyder må man visst bare tåle i denne byen. Det plager meg heller ikke, da jeg er helt oppslukt i historien som gatene visker til meg, og estetikken byggene viser frem. Jeg stirrer på byens fantastiske prakt, mens verden der ute glemmes i noen minutter. Det er bare meg og byen. Hjertet gjør et hopp, sommerfuglene tar plass i magepartiet og jeg forelsker meg pladask. I byen.

Gaten jeg har valgt å spasere gjennom, ender i en kanal. En båt legger til havn, Kapteinen ber passasjerne stige på. Jeg blir stående på land. Det varme regnet er altsomfattende.. Myke dråper våter ansiktet, håret, brosteinene og mosen som gror mellom steinene og oppover veggene. En stri vind blåser. Jeg snurrer skjerfet tettere rundt halsen og hutrer. Klønete famler jeg frem kameraet og fanger øyeblikket som ikke lar seg fange, men snarere glir stille forbi meg.

Byen er hinsides gammel. De første som bosatte seg her var en befolkningsgruppe kalt Enetii, i år 1000 f.kr. Venezia har vært en del av det romerske og bysantiske riket. På et tidspunkt hadde tyrkerne kontroll og andre århundrer gikk korstogene tvers igjennom Venezia. Byen er lavtliggende, og på grunn av økende vannstand er det fare for at praktverket forsvinner under havoverflaten om noen tiår. UNESCO har en sendt en forskerpatrulje for å hindre at dette skal skje. Også italienske myndigheter har sett bort i fra sitt og sine for en liten stund, og rettet sin oppmerksomhet mot Venezia for å redde verdensarven fra en slik tragedie.Og det håper jeg at de klarer, for Venezia er jammen et lite stykke paradis. Jeg løfter beina fra bakken så høyt jeg klarer før tyngdekraften drar meg ned igjen, og gjør et påfølgende lite dansetrinn, av ren glede over å være her.

Etter å ha vært på oppdagelsesferd noen timer, slår jeg meg til ro på en restaurant like ved S.Marco plass, og bestiller en italiensk salat med husets vin til. Like etter sipper jeg til nok et glass vin, denne gangen en søt variant fra Secilia. Mens jeg venter på at Mozarts “four seasons” skal starte i en katedral like ved, rekker vinen å pumpe seg gjennom blodårene og stige rett til hodet.

Sterke saker.

Relatert

Reisebrev fra Europas midte: Våren kommer

Reisebrev fra Europas midte: Fra naturens sentrum til kulturens sentrum – Sveits

Krisens epilog

På tvers av Canada med tog – en reise med sjelen

Verdens ender – en sykkelreise fra Ushuaia til Nordkapp – Patagonia

Fem år som bonde i Chile blant oliven og hester