Et skråblikk på arealforvaltning
Naturen og alle dens økosystemtjenester representerer selve livsgrunnlaget vårt, og gir oss goder alle benytter seg av. I den offentlige utredningen ”Naturens goder – om verdien av økosystemtjenester” (NOU 2013:10) skrives det at vi må legge mer vekt på verdien av intakte naturområder og bærekraftige økosystemer. De skriver også at kunnskap om hva naturen betyr for vår økonomi, velvære og velferd må formidles ut til alle grupper – ikke minst de som sitter med et særlig ansvar for å forvalte nasjonalarven.
Av Martin Eggen. Han er opprinnelig fra Bodø, men har bodd mesteparten av sitt voksne liv på Jæren i Rogaland. Nå bor han i Lofoten. Han har vært opptatt av naturvern de siste 25 årene, en interesse ikke minst skapt gjennom studier av naturen rundt seg gjennom stor ornitologisk aktivitet. Alle bilder ved Martin Eggen.
Økosystemtjenestene kan deles inn i fire hovedgrupper:
– forsynende tjenester (f.eks. uttak av tømmer, uttak av mat; fisk, vilt, bær)
– regulerende tjenester (f.eks. flomdemping, klimaregulering, kontroll av sykdomsfremkallende organismer)
– kulturelle tjenester (f.eks. friluftsliv, estetikk, religion)
– støttende tjenester (f.eks. danning av jordsmonn, primærproduksjon, habitat for biologisk mangfold)
En annen konklusjon utvalget kom frem til var at kompetanse og fordeling av ansvar i naturforvaltningen må gjennomgås. Dette punktet er selvsagt elementært dersom vi skal få en god naturforvaltning som klarer å imøtekomme de nasjonale miljømålene som er satt. I Norge er det kommunene som sitter med størsteparten av ansvaret for naturforvaltningen. God kompetanse og kunnskap om de naturverdiene som finnes i egen kommune er essensielt.
I Norge skyldes tilbakegangen til nesten samtlige truede arter hovedsakelig endret areal – tydeligere sagt: vi har en arealforvaltning som ødelegger deres leveområder. Den samme forvaltningen forringer også de naturtjenestene listet over, spesielt ser vi at friluftsliv, flomdemping (gjennom mindre våtmarksområder og myr) og produktive områder for biologisk mangfold er skadelidende.
I 1997 hadde godt over 90 prosent av landets kommuner egen miljøvernleder. Etter det har antall stillinger av denne typen sunket drastisk. I 2004 hadde bare 10 prosent av kommunene egen miljøvernleder, ifølge forskningsinstansen ProSus. Nå er et klart flertall av kommuneansatte med miljøansvar ansatt i deltidsstilling eller bruker mindre enn 50% av tiden sin på miljø. Årsaken til utvikling er at de øremerkede midlene fra staten har forsvunnet, og miljøvernstillingene med de.
Vekst og velstand?
Dette er alvorlig, for kommunens oppgaver har nemlig økt. Vekst i forbruk og velstand, sammen med nye tekniske muligheter, skaper store og raske forandringer i hvordan vi bruker areal, og det skaper en higen etter ressurser. Situasjonen er den samme over hele verden. Det er denne utviklingen som skaper debatter om flyplasser, om stadig flere kraftutbygginger og om gruvedrift. Men også om mange små inngrep som samlet sett har stor påvirkning, som hyttefelt og veibygging.
Naturmangfoldloven som kom i 2009 øker også det formelle behovet for en god miljøforvaltning i kommunene. Alle vedtak skal nå vurderes opp mot denne loven, som sier at vi skal ta vare på alle arter innenfor leveområdene deres, og at vi skal bruke føre-var-prinsippet langt mer aktivt der vi er usikker på konsekvensene av våre handlinger. Dette er også i tråd med anbefalingene til FNs biomangfoldkonvensjon (CBD). Dette setter naturlig nok større krav til at kommunene har de ressursene og den kompetansen som er nødvendig for at den nye loven skal få reell betydning.
Med kunnskap om områder og naturen rundt oss, med fokus på problemstillingene vi står overfor og mer kompetanse i kommunene, vil konfliktnivået i utbyggingssaker reduseres betraktelig. Har man kunnskap, vil man lettere kunne fine bedre løsninger fra starten av. Noe som vil berge sårbar natur og lette saksbehandling og administrasjon.
Til syvende og sist handler det ofte om menneskets eget forbruk og behov. Vi trenger rett og slett å gi naturen en reell stemme for å få riktig utfall i sakene. Enten det er de små utbyggingssakene eller de store og mer eksistensielle sakene det handler om. Er det alltid slik at det er smålom og hubro som står i veien for kraftutbygging? Kan det også være at kraftutbygging står i veien for lom og ugle?
Et skråblikk på arealforvaltningen i Nordland
I Nordland er naturen ekstra viktig, regnet i kortsiktige kroner og øre. Blant annet fordi turistene regionen tiltrekker seg, ønsker seg naturskjønne omgivelser. Ikke bare majestetiske fjell, men også idylliske småplasser med blomsterenger, intakte fjæreområder og små tjern. Samtidig er Lofotens appell, kontra andre flotte områder i landet, basert på utnyttelse av naturens ressurser.
Store deler av landskapet er kulturlandskap, der menneskets daglige virke har skapt de naturverdiene vi ønsker å ta vare på. Dermed er ikke spørsmålet alltid om vi ønsker å ta vare på naturen eller om vi ønsker vekst og utvikling. I et kulturlandskap kan disse to tingene gå hånd i hånd. Med kunnskap og fokus er det i de fleste arealsaker mulig å gjøre tilpasninger som ivaretar den sårbare naturen. Dette krever at det offentlige, så vel som det sivile samfunn, er bevisst sitt ansvar.
Nylig trykte Lofotposten et fint bilde av Svanvatnet på Vestvågøy. ”Kombinert travbane og skøytebane” var teksten til bildet. For oss spesielt naturinteresserte er Svanvatnet også en kjent hekkelokalitet for den nå truede arten vipe, med god ungeproduksjon her i fjor. I tillegg er det en kjent plass for rastende vadefugl, som bruker Svanvatnet til matsøk vår og høst. Her fyller de ”drivstoff” før de trekker videre. At kommunen er bevisst betydningen til dette området og andre små perlers, er essensielt.
I fjor var jeg på en rundtur rundt Salten, blant annet i Fauske og Sørfold. Siden forrige besøk hadde fire av de mest betydningsfulle våtmarkene i Salten blitt utsatt for grove tekniske inngrep. I Straumen, Sørfold, var deler av fjæreområdet blitt parkeringsplass. Ved Os i Nervatn, Fauske, hadde noen funnet det beleilig å bruke våtmarksområde som fyllingsplass. Og Vegvesenet hadde tatt seg til rette i de nasjonalt betydningsfulle fjæreområdene Klungset og Røvika, begge i Fauske. Slik nedbygging fører raskt til en mindre levende natur.
Biologiske bomber
I lavlandet er det biologiske mangfoldet størst. Spesielt rikt er områder knyttet til myr, våtmark og fjære. Dessverre er det nettopp disse områdene som tradisjonelt har blitt brukt til flyplasser, blitt drenert ut, brukt til fyllinger, vei og andre tekniske inngrep. Å stoppe denne gradvise utbyggingen er et av de virkelige store naturutfordringene det haster å ta fatt på. Det gjør vi kun ved synliggjøring av arealenes verdi. Også de små.
Relevante linker
Convention on Biological Diversity
Relatert
Fri natur og forutsetningene for vårt folkekjære friluftsliv
«Verktøyet» som abstraherer bort fri natur
Vindindustriens ødeleggelser i internasjonalt perspektiv
Hellige trær, fordømte grantrær og Granbane