Fisk, men ikke folk er lønnsomt

Kystaksjonen_8

En eller annen, som ingen helt visste hvem var, selv om noen mente de hadde mottatt noen hint, fant opp en evighetsmaskin. En maskin som tjente penger, mange penger, på ny og på ny, en maskin som ikke krevde vedlikehold og stell, tilsyn eller nyinvesteringer, men som bare leverte, leverte, leverte, tjente penger, tjente penger, tjente penger, år etter år, slekt etter slekt. Denne maskinen ble tildelt noen rike folk, for verden var innordnet slik, ikke av han som hadde laget evighetsmaskinen riktignok, men av Staten, at man måtte gi rikingene makt og mer rikdom dersom de skulle være til nytte for andre folk som bodde i landet.  Dermed ble disse rike folkene enda rikere, noe som virket redelig nok, dersom man ikke viklet seg inn i for filosofiske tanker.

Av Martin Eggen. Han er opprinnelig fra Bodø, men har bodd mesteparten av sitt voksne liv på Jæren i Rogaland. Nå bor han i Lofoten. Han har vært opptatt av naturvern de siste 25 årene, en interesse ikke minst skapt gjennom studier av naturen rundt seg gjennom stor ornitologisk aktivitet. Alle bilder ved Martin Eggen. Tidligere skrevet Håp for gammelskogen?

Det var altså Staten som hadde gitt vekk fisken, blant annet fordi det rådet fred og fordragelighet i dette landet, og de som styrte ville gjøre alle til laks (!), selv om noen mente det var å gå vel langt når de ville fortrenge villfisken langs kysten til fordel for laks. Gaven fra Staten, som først hadde sagt den eide evighetsmaskinen, ble gitt vekk på en betingelse: Rikingene fikk med folket på kjøpet. Fisken og folket hørte sammen. For som Staten så elegant uttrykte det: ”Folket er en del av oss, på en måte”.

Evighetsmaskinen surret og gikk. Nå begynner du kanskje å lure på hvordan en slik maskin ser ut, og hvordan rikingene fikk delt den mellom seg, og om den passet inn i møblementet der de bodde. Vel, maskinen var en proteinfabrikk, og strekte seg helt fra Mørekysten til Finnmark. Navet satt i Lofoten, her ble rundt 40% av alle proteinene laget. Det vil si, proteinene var ikke det viktige her. I det fredelige landet hadde alle rikelig med proteiner, så proteinproduksjon, ja matproduksjon overhode, var lite oppe til debatt og til lovsang. Det var egentlig eldgammelt karbon de levde av, den var riktignok ikke en maskin, bare pur pengeverdi og verdens livsnerve – ikke noe å kimse av; veldig godt å ha, mente de fleste. Men det var også store verdier i evighetsmaskinen, selv om verdiene i evigheten vanskelig lot seg måle i aksjekurs, så ble den verdsatt – ikke minst i kroner og øre. Og folket ble verdsatt av Staten, det må vi ikke glemme. Det sa Statens representanter, gang på gang, både når det var fest og fra enhver talestol Staten kunne finne.

Men, det eldgamle karbonet satte en rikdom-standard som var vanskelig selv for evighetsfabrikken å matche. Det gav rikingene en grusom og bankende hodepine. Selv om pengene rant inn, år etter år, bestemte rikingene seg for å sette et skille mellom fisken og folket. Det ble gjort ved å skille et såkalt selskap opp i to selskap, og på den måten kunne også Staten, som rikingene hadde forpliktelser og lovnader og god tone med, se hvor ille det var med det brysomme folket. Hvis det var en ting Staten forstod, ikke minst den Staten som var i 2014, så var det den økonomiske virkeligheten.

Fisken var penger. Folket var utgifter. Ikke for Staten og for folket selv, men for den enkelte rikingen, ja, ikke sånn sett, for folket var egentlig en del av produksjonen, og således en del av evighetsmaskinen. Men alt som kan gjøres billigere var i følge den økonomiske virkeligheten et tapsprosjekt, og dermed ble folket en utgiftspost. Folket, klart og tydelig materialisert i form av det nydannede fileteringsfirmaet , skulle ha både lønn og rettigheter, og rikingene krevde et nytt folk.

Kystaksjonen_2Kystaksjonen_5

”Folk er folk” sa rikingene, det er bare at de ikke bor i Norge. ”Miljøvennlig produksjon, del av bosetningsmønster, kulturbærera, sier dere?” ”Folk er folk” sa de, mens de fikk kalde frysninger nedover ryggen av a-endinger. ”Den økonomiske virkeligheten er ikke til å ta feil av: fisken og folket må skilles! Alle kan se at bedriften med folk ikke er lønnsom, det er det fisken som er, folket fortjener ikke fisken”.

Og sånn ble det til at fisken fikk et nytt folk, og folket som bodde i nord, de fikk flytte. Mange flyttet inn til byen, der de skapte verdier på datamaskiner og gjennom kaffe- og kakesalg, mens noen flyttet der det eldgamle karbonet ble ført til land, de fulgte Staten og de økonomiske realitetenes råd om å gå etter fremskritt som gav en fremtid.

Hvem det nye folket var, de som fikk fisken? Jo, det var en gebrokken forsamling. Noen av dem forlot sitt land og kom opp til havet i nord, vi sier havet, for de var aldri i land, kun på noen flytende stålkonstruksjoner som grov seg ned på havhinna som de spisse fjellene speilet seg i.  Deler av fisken gikk til lavkostland lengre øst, skippet jorden rundt, det var ingen problem, det var da det eldgamle karbonet kom til sin rett. Mye gikk til Østen. I Østen hadde de vært mestere med sverd, kniver og filetering fra riktig gamle dager, de var så glad i å bruke kniv at de nesten gjorde det gratis. Kniver var kultur i Østen. ”Der ser dere!” hoverte rikingene. Vi er ikke bare interessert i penger, men vi hjelper også kulturbærerne. Men den økonomiske virkeligheten når også oss, dessverre, vi må bare beklage.”

I disse dager foregår det en kamp som lider under oppmerksomheten som blir gitt Paradise Hotel, sprettrumper, døde B-kjendiser, falmende skihelter og lignende som det norske folk er ment å beskjeftige seg med. Kampen står om kystbefolkningens rett til fiskeressursene som ligger i rett utenfor, og hvem og hvordan denne rikdommen som er det opprinnelige livsgrunnlaget for kystbefolkningen skal forvaltes. Det er en kamp om fremtiden og hvem som skal råde over den. Du kan følge Kystaksjonen og deres kamp her

Aktuelle lenker:

Sjøslag om fiskemilliardene

Ikke i samme båt

Fisken tilhører folket ikke rederne

Kysten krever fisken tilbake

Relatert

Verden brenner! En samtale med filmskaperen Justin Oakey om periferi, tradisjon og kampen for tilværelsen

Fiskerbonden Erik – et utdøende levesett

Sjømatguiden 2012 – havnaturen er truet