Konflikten i Ukraina og Vestens upålitelige analyseverktøy
Det frister nesten å si «hva var det vi sa?» med henblikk på det som nå hender i Ukraina. Påfallende er at analytikerne som særlig norske medier konsulterer (fra bla. NUPI og Forsvarets forskningsinstitutt), ble overrumplet av et momentum som lå i de realpolitiske kortene: at Russland kom til å sikre seg Krim-halvøya, som er en del av landets interessesfære. Samtidig er denne mangelen på realistisk gangsyn og edruelighet noe som rammer både vestlige og ukrainske interesser. På kort, såvel som lang sikt. Denne artikkelen er en oppfølger til “Gatas parlament og den usynlige verdenskrigen”.
Av Alexander Viken og statsviter Magne Stolpnessæter, redaksjonsmedlemmer KULTURVERK
«Om ikke analysen tilstreber en objektivitet i den grad det er mulig, så er analyseverktøyet ikke brukbart til noe annet enn retorisk fyllstoff for å motivere en politisk og strategisk agenda uten motforestillinger. Det synes å herske et norsk utenrikspolitisk miljø som fortsatt er ganske fasttømret i en kald-krigstenkning. Et paradigme som burde vært forlatt. Tilliten og lojaliteten til offisielle amerikanske kilder og politiske myndigheter har vært ensidig.»
Ukrainske styrker i stor grad lojale mot Russland
I dette øyeblikk sikrer prorussiske og russiske styrker Russlands interessesfære. Men også den russiske befolkningsgruppen mot det de anser som overgrep mot deres demokratiske rettigheter. Med rette ser de russisktalende på den nye politiske fremtiden etter kuppet på Maidan mot sittende regjering med frykt. Særlig etter at klare og utvetydige uttalelser om at deres språklige og kulturelle rettigheter skulle innskrenkes. Det som på mange måter var legitime protester mot et korrupt oligarki under Janukovitsj, førte med støtte fra Vesten til hovmod. Noe den realpolitiske Nemesis straffer hardt. Hvilket man også har sett i Egypt, og nå ser følgene av i Syria.
For ikke lenge siden gikk Ukrainas eneste marinefartøy med nevneverdig kapasitet, flaggskipet Hetman Sahaidachny, over til Russisk side etter – paradoksalt nok – å ha vært på NATO-øvelse i Adenbukten.
Se lenker: http://rt.com/news/ukraine-navy-flaghsip-protest-389 og http://voiceofrussia.com/news/2014_03_02/Ukrainian-Navy-Commander-says-he-swore-allegiance-to-people-of-Crimea-1107/
Marinen til Ukraina er ellers i dårlig forfatning. Den består av eldre overflatefartøy fra sovjettiden og en tilårskommen ubåt. Luftforsvaret har lav kapasitet med få flytimer for pilotene. Kampflyene er i dårlig teknisk stand og få er oppgraderte. Alt materiell er av eldre sovjetrussisk årgang, og derfor godt kjent av Russland som potensiell motstander. Et unntak er egenproduserte og modifiserte T80-stridsvogner av typen T84. Hvorvidt disse mekaniserte styrkene er lojale mot Ukrainas setteregjering og hvor kampdyktige de er, vites for øyeblikket ikke. Men med et antall på 50 vil de neppe utgjøre noen stor trussel mot Russlands eventuelle fremrykning .
Den ukrainske Krivak-fregatten, Hetman Sahaydachny, den ukrainske marines flaggskip, har nå gått over til den prorussiske siden.
Ukrainas provisoriske regjering har mobilisert sine styrker, men overalt er det mange som deserterer og ikke møter opp. Noe som er naturlig, siden mange offiserer og store deler av befolkningen er pro-russiske. I tillegg er styrkene vanskjøttet gjennom mange år og sultefôret økonomisk. De nye makthaverne i Ukraina gjorde samtidig det grove feilgrepet å ostrakisere BERKUT, som muligens er den beste trente ukrainske styrken (dog med politimyndighet). De drev dem dermed inn i armene på Russland, som nå har gitt disse tjenestemennene russiske pass og dermed sin beskyttelse. Flere har allerede stilt seg til disposisjon for parlamentet og deres nyvalgte leder på Krim-halvøya.
Se reportasjen fra britiske Channel 4, som viser de prorussiske styrkenes og krefters utbredelse på Krim:
[vsw id=”qxMdx6cs6LA” source=”youtube” width=”620″ height=”349″ autoplay=”no”]
Mangel på realistiske geopolitiske analyser i norsk utenrikspolitisk miljø
Blant norske utenrikspolitiske analytikere er forbløffelsen stor. Tor Bukkvoll fra Forsvarets forskningsinstitutt, som visstnok skal være Norges fremste ekspert på Russland og Ukraina, er for øyeblikket taus. For få dager siden proklamerte han besynderlig nok at Russisk intervensjon var utenkelig. Analysene og kommentarene som har fremkommet i massemedia i Norge bærer med få unntak preg av å anstendiggjøre agendaen til USA og EU i Ukraina, fremfor å gi et nøkternt og mest mulig ufarget blikk på situasjonen (et unntak akkurat her er NRKs kommentator Gro Holm: se kommentar). Leser man for eksempel amerikanske Foreign Policy og «eksperter» som Timothy Snyder, ser man samme tendensen til å la ideologiske føringer og følelser styre analysen. Men i USA finnes det også mange dyktige og etterrettelige analytikere som kommer til uttrykk, selv om deres analyser dessverre ikke tas til følge av USAs administrasjon.
Dette er både bekymringsverdig og betenkelig for Norge og Vestens del, all den tid analytikernes oppgave er å gi bakgrunnsstoff for både beslutningstagere og ikke minst offentligheten i presumptive “demokratiske” samfunn. Man er avhengig av noenlunde sannferdig informasjon. Om ikke analysen tilstreber en objektivitet i den grad det er mulig, så er analyseverktøyet ikke brukbart til noe annet enn retorisk fyllstoff for å motivere en politisk og strategisk agenda uten motforestillinger. Det synes å herske et norsk utenrikspolitisk miljø som fortsatt er ganske fasttømret i en kald-krigstenkning. Et paradigme som burde vært forlatt. Tilliten og lojaliteten til offisielle amerikanske kilder og politiske myndigheter har vært ensidig. Hvorvidt disse analytikerne formidler noe annet «på kammerset» utenfor offentligheten er uvisst. Men politiske beslutninger og uttalelser bærer ikke preg av det.
Fraternisering på Krim
Geopolitisk forspill – aggressiv vestlig ekspansjon
For de av oss med litt kjennskap til både russisk politikk, tenkemåte og geopolitikk generelt, er det ikke noe sjokk eller overraskelse å se Russland agere som de gjør. Etter Sovjetunionens oppløsning har NATO omringet Russland. Og takket være en særdeles udugelig og korrupt vestlig støttet ledelse under Boris Jeltsin kunne NATO og USA utbre sitt hegemoni i lang tid uhindret, mens russere flest murret. Da spiller imidlertid Putins mange innenrikspolitiske mangler liten rolle, fordi russere har en patriotisk stolthet som veier mye tyngre enn materiell velstand når den blir presset hardt nok. Dette har historien vist med blodige spor fra andre verdenskrigs slakteri. Å bedømme Russlands kollektive psykologi og selvforståelse med vestlige øyne har lite for seg, om man vil forutse og forstå deres handlemåte.
Vestens kompromissløse og krigsvillige holdning i “konfliktløsninger” i land som Libya og ikke minst i Syria (hvor opprørerne ville ha blitt støttet med intervensjon om ikke Russland klarte å sette USA sjakkmatt diplomatisk), har lært russerne på nytt at det er vilje til makt bak retorikken. Noe som er realpolitikkens eneste farbare vei. Her har Vesten vært læremestre, også nå i Ukraina hvor det ikke kom noen anbefalinger fra EU, USA eller NATO-land om å respektere avtalen som ble inngått 21. februar. Avtalen mellom opposisjon og styresmakter var ment for å stake ut nyvalg og umiddelbare politiske endringer .
Russlands reaksjon den siste uka er logisk. Særlig i lys av de aggressive signalene fra ukrainske nasjonalister som skapte engstelse hos russiske minoriteter på Krim og Øst-Ukraina. Muligheten for en fremtidig utvikling der OSSE eller en NATO/EU-ekspedisjonsstyrke skulle kunne underminere Russlands interesser i området, har kanskje også spilt en rolle. Som tidligere skrevet, vil ikke Russland gi slipp på det strategisk viktige brohodet under noen omstendigheter. Det burde enhver strategisk analyse som fortjener navnet ha som fundament. Men ikke minst burde politiske beslutningstagere ha dette klart i mente. Forsøket på å spille Russland ut på sidelinjen i deres egen bakgård, viser til fulle en korttenkt strategisk stupiditet og inkompetanse. Noe det hardt prøvde ukrainske folk vil måte lide for i lang tid fremover.
Det handler om å komme først, ettersom NATO og Russland gjensidig aldri utfordrer hverandre direkte. Som under den kalde krigen fører man krig ved stedfortredere [proxy-wars]. Men Vesten har utvilsomt hovedansvaret for den siste utviklingen. Ikke bare i Ukraina, men og globalt. En mer stabil verdenssituasjon kunne ha hersket om man hadde respektert Russland som en likeverdig forhandlingspartner. Men som tidligere nevnt her på KULTURVERK, er kampen om unipolart hegemoni et neokonservativt prosjekt som administrasjonen til Obama har videreført og intensivert.
Maidan-plassen i ruiner
Hva nå Ukraina og verden?
Den vestlige delen av Ukraina har allerede valgt Vesten. For dem finnes det per i dag ingen vei tilbake. Deres retorikk har malt dem inn i et hjørne. Men opportunisten og oligarken Timosjenko er snarrådig og annonserte nylig en reise til Russland 3. mars (som hennes parti nå i etterkant benekter, se lenke). Dette viser en mangel på realitetsforankring vedrørende hennes egne maktambisjoners mulighet. Men og realisme. Ukraina må alltid innfinne seg med at de ligger i sin største nabos interessesfære, som de deler historie og i stor grad skjebne med.
IMF rasler med pengesekken, men 35 milliarder dollar i lån over tid er ingen hjelp som i seg selv vil kunne løse Ukrainas dype problemer. Hverken strukturelt, økonomisk, sosialt eller demografisk/kulturelt. Spesielt med tanke på at markedsliberaliseringen og frihandelsavtalene, som er en forutsetning for både IMF og EU-tilpasning, vil gå hardt utover de som allerede har minst.Ukrainas sårbare industri og eksport-sektor er særlig utsatt. Ytterligere nedskjæringer vil raskt føre til oppblussing av nye opptøyer anført av radikale grupper som ikke har noe å tape, og en befolkning som har tapt nesten alt.
Om USA og Vesten nå vil ramme Russland økonomisk som straff for å ha sikret Krim og isolere landet politisk (slik USAs utenriksminister John Kerry nå uttaler gjennom å utestenge dem fra G8), så vil den kompromissløse linjen til Russland bli forsterket på bekostning av den forhandlingsvilje de har vist i tilfellet med Syria. Men også nå senest på Maidan (med en avtale de vestlig-støttede valgte å bryte, som igjen forverret konflikten). Det vil bety at de «demokratiske» NATO-intervensjonenes tid kan være forbi. Russland ser ikke lenger noen grunn til å kutte ut støtten til potensielle allierte i Midtøsten og verden ellers. I bakgrunnen er Kina en joker som per i dag lener seg mer mot Russland enn Vesten. Russland har sett USA og NATO i kortene, og vet at for dem er forhandlingsbordet ikke den foretrukne veien. Derimot raske og aggressive intervensjoner. Enten direkte som ved bombingen av Libya, eller gjennom våpenstøtte som i Syria. Derfor har vestlige anmodninger om å komme til forhandlingsbordet ingen troverdighet for Russland lenger. Makten og mistilliten råder.
Noen fullskala invasjon av Ukraina fra Russland er neppe realistisk. Det er Krim som skal sikres og eventuelle kjerneområder i øst om de skulle trues av aggressiv ukrainsk nasjonalisme. Men skulle de nye makthaverne i Kiev og deres støttespillere i EU/USA igjen utvise mangel på realpolitisk forståelse drevet av kortsiktighet, kan konflikten raskt eskalere. Derfor er fraværet av gode og nøkterne analyseverktøy hos norske og vestlige myndigheter potensielt meget farlig. Å se bort fra avgjørende faktorer som er utslagsgivende for krig og fred er ikke bare skjødesløst, men også et mulig tegn på hegemoniske krampetrekninger.
Kommentar fra CNN: West, why are you surprised by Russia’s aggression in Ukraine?
Relevante linker
Careful what you wish for in Ukraine
Ukrainian Navy Commander says he swore allegiance to people of Crimea
Ukraine troops in Crimea change sides to back pro-Russia authorities
Relatert
Gatas parlament og den usynlige verdenskrigen
Fuck the EU – NRK Dagsrevyen tatt i sitatfusk om Ukraina
FRA EGYPT TIL UKRAINA: Vestens konstruksjon av opposisjonsbevegelser
What goes around, comes around – Barbariet hjemsøker barbaren
Hinsides høyre og venstre: Claudio Gallo intervjuer Alain de Benoist
Ikke min krig – Norges delaktighet i angrepskriger og det tvilsomme «vi»
Konflikt, lidelse og intervensjon
Hinsides historiens slutt? – del I
Hinsides historiens slutt? – del II