Snowdens avsløringer – hvor står vi i dag?

I skrivende stund er det åtte måneder siden Edward Snowden dokumenterte mye av den massive overvåkningen som foregår av de digitale kommunikasjonslinjene. Avsløringene har fått stor oppmerksomhet i pressen, og Snowden ble kåret til ”Årets person 2013” av The Guardian. Men har det egentlig skjedd noen endringer i makthavernes overvåkning av borgerne?

Av Øyvind Røed, jusstudent ved UiB

I sum representerer endringene et forsvar av dagens politikk. Det er ingen endringer vedrørende epostkommunikasjon, som i dag brukes av så å si alle, unntatt terrorister med det minste snev av intelligens. Endringene på bruk av telefondata er også lite vesentlige. Antakelig er dette i tråd med enhver politikers viktigste leveregel; det viktigste er ikke hva du gjør, men hva det ser ut som du gjør. Og Obama har fått med seg New York Times og TV-stasjonene.

Jeg kan først nevne at store deler av overvåkningen, på det nivå som nå er avslørt, ville krenket Den europeiske menneskerettskonvensjonen dersom den hadde blitt utført av myndighetene i et av landene i Europarådet. Konvensjonens artikkel 8 oppstiller et vern om vårt «privatliv og familieliv», «hjem» og «korrespondanse». [i]

Ettersom USA ikke er part i konvensjonen, tjener dette argumentet best som et sammenligningsgrunnlag. Det er mange år siden menneskerettighetene stod sterkt i Det hvite hus, og i Washington bekymrer man seg neppe nevneverdig over dette bruddet. Men krenkelsen av artikkel 8 reiser interessante spørsmål for europeiske stater som bidrar til denne overvåkningen.

I dette innlegget fokuserer jeg likevel på USA, verdens mektigste land. Amerikanske myndigheter har teknologisk adgang til å innhente nær sagt enhver type digital kommunikasjon. De anser også selv at de har juridisk adgang til dette. Jeg vil i det følgende raskt gjennomgå de endringene som er kommet, eller som er i anmarsj, etter Snowdens avsløringer. Deretter skriver jeg mer utfyllende om mulighetene for en dyptgripende endring i overvåkningen av private.

 

Betydningsfulle endringer?

Dersom du i likhet med norsk media skulle basere deg på reportasjer fra amerikanske hovedstrømaviser, vil du få inntrykk av at store lovreformer er i emning. Etter Obamas tale 17. januar rapporterte New York Times om at «significant changes» var underveis i håndteringen av metadata, og også i andre medier ble talen rost. Den amerikanske presidenten har en særegen evne til å berolige tilhengerne med sine taleevner, som den fjerde statsmakt til stadighet lar seg forføre av.

Stemningen er imidlertid ikke så messiansk som i Obamas første periode, og flere har stilt seg kritiske til budskapet. Journalisten Gleen Greenwald og senator Rand Paul har vært blant de skarpeste kritikerne, og har påpekt at endringene som er foreslått er så overfladiske at de neppe kan sies å utgjøre noen realitetsforskjell.

Det kan i alle fall konstateres at Det hvite hus har avvist de fleste forslag om uavhengig kontroll av overvåkningsorganene, og tviholder på sin løsning der den hemmelige FISA-domstolen avgjør hvordan NSA m.fl. overvåker. Før det gjennomføres overvåkning for å trygge den nasjonale sikkerhet, kreves det en kjennelse av denne domstolen. FISA-domstolen har i følge Wall Street Journal mottatt 34000 forespørsler om å gjennomføre elektronisk overvåkning i årene 1979-2012. 99, 97 % av forespørslene ble innvilget. [ii]

Britene er blant de verdensledende på spionasje, og har blant annet med stor sannsynlighet avlyttet kontorene til FNs generalsekretær og kontorene til de faste medlemmene av Sikkerhetsrådet (her er det faktisk tenkelig at britene og amerikanerne har avlyttet hverandre). Det er latterlig når David Cameron fordømmer USA for å avlytte egne allierte, og uttalelsene må settes på kontoen for populistiske utspill.

Dette betyr én av to ting. Enten er de amerikanske myndighetene nøysomme med hvilke saker de velger ut, slik at de ikke tar ting til FISA de ikke regner med vil bli godkjent, omtrent slik politiet ikke tar håpløse saker til retten. Alternativt er FISA-domstolen grunnleggende forutinntatt i favør av staten.

Tatt i betraktning det omfanget av overvåkning som har kommet offentligheten for øynene, synes ikke nøysomhetsalternativet å ha så mye for seg. Og undersøker man FISA-domstolen litt nærmere, ser man hvordan den er bygd opp for å favorisere staten.

For å begynne med det opplagte. Det er ingen kontradiksjon i FISA-domstolen. Staten prosederer på hvorfor det må overvåkes, mens ingen forsvarer de potensielt overvåkede. Opplagt nok kan det ikke sendes varsel til enkeltpersoner om at de vil overvåkes. Like opplagt er det ikke hvorfor man ikke har noen form for offentlig forsvarer, en figur som ikke behøver å ha noe kontakt med den enkelte person.

I Norge figurerer slike «skyggeadvokater» som forsvarer i tilfeller der politiet ønsker kjennelse for å overvåke enkeltindivid. Advokatene får ikke ha kontakt med personen i politiets søkelys, men kan argumentere imot politiets grunnlag for å overvåke. Dette er ansett som en viktig garanti mot vilkårlig overvåkning.

FISA-domstolens uavhengighet skulle sikres gjennom å gi amerikansk høyesterett all innflytelse på utvelgelsen. Dommerne i FISA-domstolen håndplukkes av den amerikanske høyesterettsjustitiarius («Chief Justice»), uten å behøve godkjenning fra verken Presidenten eller Kongressen.

Fra 2005 er John Roberts justitiarius. Hans karriere skjøt fart under president Bush. Uten å ha tilbragt så mye som en dag som høyesterettsdommer, ble han nominert av Bush som leder for Høyesterett etter den foregående høyesterettsjustitiarius døde. Roberts har valgt ut samtlige av dagens dommere i FISA-domstolen. Med tanke på at høyesterettsjustitiariusstillingen i USA som regel besittes inntil vedkommende avgår ved døden, vil Bush sin mann ha lang påvirkningskraft på FISA-domstolen. Roberts er i dag bare 59 år gammel…

FISA-domstolen godkjente 6. februar Obamas forslag til endringer i overvåkningsmaskinen. Disse endringsforslagene vil offentliggjøres 17. februar, men det ville ha vært overraskende om ikke disse dokumentene er sterkt sensurerte. I følge lekkasjene så langt [iii]  er det helt konkret to vedtatte endringer.

1: NSA må etter reformen ha godkjenning fra FISA-domstolen dersom den skal undersøke data fra telefonbruk. En slik ordning kan vanskeliggjøre privat bruk av opplysningene fra de tusener av ansatte i NSA og i selskaper NSA har konkurranseutsatt overvåkningen til. Et av hovedankepunktene mot lagringen av data er jo nettopp at det brukes politisk, til å sabotere noens kandidatur på bakgrunn av opplysninger fremskaffet under overvåkning.

Et annet potensielt problem er at det brukes privat, som i overvåkning av kjærester eller ektefeller man mistenker for utroskap. Dette har allerede vært et problem i NSA, som kanskje kan bli mindre ved en slik ordning. Godkjenning fra domstolen kan begrense slik bruk. Likevel, vi minnes statistikken ovenfor, og hvorvidt endringen blir reell eller bare kosmetisk gjenstår å se.

2: NSA kan ikke undersøke det samme antall personers telefoner som i dag når de jakter på en bestemt person. Der de tidligere kunne følge telefonene tre ledd unna, er de etter Obamas endring begrenset til to ledd unna.

Endringen kan illustreres slik: NSA frykter at Peder Ås er en potensiell terrorist. De følger naturligvis telefonen hans, men følger også telefonen til personer han ringer (første ledd) og personer de ringer (andre ledd). Dersom Peder ringer Marte, og Marte ringer Lars, har NSA myndighet til å anvende telefondata på både Peder, Marte og Lars. Det samme gjelder enhver annen Peder og Marte har telefonisk kontakt med. Det reformen innebærer, er at de ikke lenger kan hente frem telefondataene på de Lars ringer (i tredje ledd), noe de tidligere kunne. Dette medfører en innskrenking av NSAs myndighet, men spillerommet er fortsatt betydelig.

Kunnskap er makt, er det blitt sagt. Og det er mulig at overvåkning, i amerikanske makthaveres øyne, representerer en kostnadseffektiv måte å opprettholde maktposisjonen.

I sum representerer endringene et forsvar av dagens politikk. Det er ingen endringer vedrørende epostkommunikasjon, som i dag brukes av så å si alle, unntatt terrorister med det minste snev av intelligens. Endringene på bruk av telefondata er også lite vesentlige. Antakelig er dette i tråd med enhver politikers viktigste leveregel; det viktigste er ikke hva du gjør, men hva det ser ut som du gjør. Og Obama har fått med seg New York Times og TV-stasjonene. Reformen er så langt en suksess.

En tredje endring, som må stå nærmest i parentes, har Obama fremmet offentlig. Det skal bli slutt på overvåkningen av allierte statsledere. Hvilke land som er USAs allierte vil variere med tiden, men antakelig er det snakk om ca 100 enkeltpersoner som kan slippe unna overvåkningen – dersom vi skal ta Obama på ordet. Den tidligere lederen for CIA og NSA Michael Hayden uttalte 10. februar at dette kun ville vare til USA virkelig blir interessert i slike opplysninger. Det er lett å være enig i dette. Obama har også tatt forbehold om opplysninger som vil være avgjørende for nasjonal sikkerhet.

Dessuten vil USA kunne lene seg på sine britiske allierte. Britene er blant de verdensledende på spionasje, og har blant annet med stor sannsynlighet avlyttet kontorene til FNs generalsekretær og kontorene til de faste medlemmene av Sikkerhetsrådet (her er det faktisk tenkelig at britene og amerikanerne har avlyttet hverandre). [iv]

Det er latterlig når David Cameron fordømmer USA for å avlytte egne allierte, og uttalelsene må settes på kontoen for populistiske utspill.

I sum vil NSA neppe kveles av Obamas nye reformer. Ettersom verken den lovgivende eller den utøvende myndighet foreløpig gjør noe med overvåkningen, er spørsmålet om den tredje statsmakt kan gripe inn.

Forholdet til det fjerde grunnlovstillegg

I the Bill of rights, som er et tillegg til den amerikanske grunnloven, er det særlig det fjerde grunnlovstillegget som er blitt viet juridisk oppmerksomhet i relasjon til overvåkningen. Den 12. februar i år tok senator Rand Paul ut et gruppesøksmål, på vegne av over 300 000 amerikanere, mot President Obama, nåværende og tidligere leder for NSA og flere andre som er ansett for å være ansvarlige for overvåkningen. [v]

Søksmålet gjelder lagring og innhenting av telefondata, altså informasjon om hvem du har ringt på hvilket tidspunkt og hvor lenge samtalen varte. Hjemmelen for søksmålet er det fjerde grunnlovstillegget. Kan dette søksmålet føre frem?

I det fjerde grunnlovstillegg heter det helt kort:

«The right of the people to be secure in their persons, houses, papers, and effects, against unreasonable searches and seizures, shall not be violated, and no Warrants shall issue, but upon probable cause, supported by Oath or affirmation, and particularly describing the place to be searched, and the persons or things to be seized».

Som alle andre ytringer, må en juridisk tekst tolkes for å klarlegge dens egentlig innhold. Det må klarlegges hva rettsregelen regulerer for hvem. Utgangspunktet for tolkningen er den naturlige språklige forståelsen av ordene på vedtakelsestidspunktet.

Her kan det raskt konstateres at regelen verner enhver amerikaner, ettersom formuleringen «the people» er valgt. Spørsmålet videre er hvilke rettigheter som er vernet.

Tolkningsalternativ 1 er å dele teksten i to, etter ordet «violated». I så fall regulerer bestemmelsen hvilket vern den enkelte har mot ransakelser, og oppstiller som krav at de ikke må være urimelige. Videre regulerer bestemmelsen utstedelsen av ransakelsesordre, som må være spesifikke, kreve rimelig grunn til mistanke, og være avlagt under ed av tjenestemannen hvis mistanke ransakelsesordren bygger på. Dette kan forankres i ordet «and», som synes å angi en todeling av bestemmelsen.

Tolkningsalternativ 2 er å se hele bestemmelsen i ett, slik at ransakelsesordre blir et absolutt krav for at ransakelser gjennomføres. At det foreligger en spesifikk ransakelsesordre er dermed et absolutt krav for at en overvåkning av en person blir «reasonable».

Er det viktig hvilket alternativ man velger? I relasjon til Pauls søksmål om overvåkning, kan valget bli helt avgjørende. Dersom man velger alternativ to, er det helt åpenbart at de vide generalfullmaktene som utstedes av FISA-domstolen til å overvåke millioner av amerikanere er grunnlovsstridig.

Dersom Høyesterett i USA velger alternativ 1, er spørsmålet åpent for drøftelse. Da kan myndighetene argumentere for at en slik innhenting og lagring av metadata fra telefonen er lite inngripende, samtidig som det stiller myndighetene i en langt sterkere posisjon overfor terrorangrep. Dermed er ikke dette «unreasonable searches», vil det hevdes, og praksis bryter ikke det fjerde grunnlovstillegget.

Hvilket alternativ bør domstolen legge til grunn?

Når teksten er vag, slik som her, suppleres den naturlige forståelse av ordene med formålsbetraktninger og harmonibetraktninger. Det betyr at man for det første søker å klarlegge hva som var formålet med bestemmelsen, og deretter leser den i sammenheng med andre bestemmelser i samme dokument, eller annen relevant juss på grunnlovsnivå. Hvilket problem skulle det fjerde grunnlovstillegg regulere?

I britenes iver etter å samle inn skatter fra sine kolonier, ga de ofte skatteinnkreverne sine vide fullmakter for å sikre at alt ble betalt. Dette ble juridisk forankret i generalransakelsesordre, som tillot husundersøkelser i hele nabolag uten å skille mellom boligene, basert på mistanke fra den lokale magistraten. Disse undersøkelsene, som ble opplevd som svært inngripende og urettferdige, ansporet etter hvert massiv motstand i koloniene.

På denne bakgrunn forbød grunnloven til staten Massachusetts slike generalransakelsesordrer. James Madison hadde denne statsgrunnloven for øye da han tegnet opp det fjerde grunnlovstillegg. Poenget var å angi et eksplisitt og unntaksfritt forbud mot generalransakelsesordre. Dette taler med tyngde for at Høyesterett skal legge alternativ 1 til grunn.

Hva så med ordet «and»? En undersøkelse av Grunnlovens forarbeider avklarer at denne endringen kom til som følge av en språkvask, da representanten Elbridge Gerry (blant statsvitere kjent som mannen uttrykket Gerrymandering stammer fra) mente at det ikke kom tydelig nok frem at meningen med bestemmelsen var å forby generalklausuler.

Madisons originalutkast ble dermed endret, for å få frem at dette var et imperativ – uavhengig av hva den konkrete rimelighetsvurderingen kommer frem til, skal ingen generalransakelsesordrer utstedes. En generalransakelsesordre er per definisjon ikke rimelig, og den er dermed grunnlovsstridig, slik Madison og Gerry så det. [vi]

Harmonibetraktninger trekker i samme retning. Vi merker oss at der de andre grunnlovstilleggene regulerer flere ulike ting, er de to reglene atskilt ved et semikolon, som i det første grunnlovstilleggets regulering av først religionsfriheten, deretter ytringsfriheten (”Congress shall make no law respecting an establishment of religion, or prohibiting the free exercise thereof; or abridging the freedom of speech”). Dette er et gjennomgående trekk i grunnlovstilleggene.

Valget av komma, fremfor semikolon, tyder dermed på at grunnlovsgiverne mente at bestemmelsen skulle leses som en helhet, der alle ransakelser krevde spesifikke ransakelsesordrer. Dette er et nytt argument for å velge alternativ 1, der Pauls søksmål nødvendigvis må føre frem.

Et verdensomspennende overvåkningsnettverk, sammenvevd av droner, kan i vesentlig grad lette på utgiftene til militæret. Og det uten å tråkke våpenfabrikantene for mye på tærne; de produserer dyre droner i stort antall, og konkurrer stadig om å komme med de beste smarte våpnene. Besparelsene vil komme i soldatenes lønn.

Betyr dette at Rand Paul vil vinne frem med søksmålet? Det er dessverre ikke så enkelt.

Den amerikanske høyesterett er sterkt politisert, og tolkningen av det fjerde grunnlovstillegg har skiftet frem og tilbake opp gjennom århundrene, avhengig av rettens sammensetning. Gjeldende rett i dag er etter dommen Wyoming v. Houghton (1999) nettopp tolkningsalternativ to, en todeling der hvorvidt en ransakelse var rimelig berodde på en vurdering av i hvilken grad undersøkelsen griper inn i privatlivet, balansert mot i hvilken grad staten hadde en legitim interesse i å gjennomføre tiltaket. Etter Wyoming v. Houghton blir kravet om ransakelsesordre ikke et absolutt krav, men snarere et moment som teller inn i vurderingen av hvorvidt søket er rimelig.

Denne dommen dreide seg imidlertid om en politimanns rett til å ransake passasjeren i en bil der sjåføren ble tatt med en narkotikasprøyte på seg (som er vesentlig ulikt masseovervåkning). Det fantes ikke skjellig grunn til mistanke for at passasjeren hadde narkotika på seg. Likevel ble vesken hennes undersøkt, og man fant små mengder metamfetamin.

Høyesterett søkte å klarlegge intensjonen til grunnlovsgiverne, men fant at de ikke hadde ment å ta stilling til dette spørsmålet. Dermed var det anledning til å vektlegge rimelighetshensyn, og domstolen fremholdt at det ville bli for lett å unngå arrestasjon dersom en mistenkt av politiet kunne gjemme ting unna på andre personer i det øyeblikket en politimann nærmet seg.

Som vanlig i politiske spørsmål delte Høyesterett seg i to, med seks dommere i flertallet og tre dommere i mindretallet. Mindretallet tok avstand fra denne todelingen av Det fjerde grunnlovstillegg (det jeg har kalt tolkningsalternativ 2), fordi det ikke forelå rettskilder som kunne støtte en slik tolkning. Mindretallet lente seg tvert om på en Høyesterettsdom fra 1948 der rimelig mistanke om ulovlige gjenstander i en bil, ikke rettferdiggjorde søk av personen. [vii]

Ransakelse av personen krevde, i henhold til Det fjerde grunnlovstillegg, en egen hjemmel (ransakelsesordre).

Dommene er illustrerende for den svingningen i tolkningen av Det fjerde grunnlovstillegg som har rådet i amerikansk historie.

I de senere år har amerikansk høyesterett svært ofte delt seg 5-4, også i vurderingen av lovers grunnlovsmessighet. Dette kan synes besynderlig, all den tid dommerne sitter med den samme grunnloven og de samme rettskilder, men har sin forklaring i at amerikansk høyesterett synes å anse seg selv som en politisk spiller, ofte som en slags lovgiver light. Og det illustrerer et generelt poeng i jussen dersom den eksamineres med et kritisk blikk: ofte bestemmer dommeren seg først hva resultatet skal bli ut fra egen personlig oppfatning, for deretter å velge rettskildene han vil vektlegge. I amerikansk høyesterett synes dette å være et utbredt problem.

Dette leder oss naturlig over til spørsmålet om hvilken sammensetning Høyesterett har i dag, forutsatt at spørsmålet kommer så langt. Vil dommerne stille seg på Rand Paul sin side, eller på Obamas?

Det kan for det første fastslås at de av dommerne som kan tenke seg en videre karriere etter Høyesterett, vil føle seg sterkt presset til å stemme i takt med statens oppfatning. Men her er det et poeng at de færreste høyesterettsdommere tar noen ny jobb etterpå.

Det er nok likevel slik at i saker der det foreligger bred enighet i regjeringen og Kongressen, skal det mye til at dommerne tilsidesetter loven. Det kan her nevnes at Patriot Act, som tjener som hjemmel for det meste av overvåkningen enten direkte eller gjennom revisjoner av andre lover, ble vedtatt med 357 mot 66 stemmer i Representantenes Hus, og med 98 mot 1 stemme i Senatet. Det massive lovverket ga kort tid for gjennomlesning, der det ble skrevet og vedtatt på en måned mens USA var i sjokk. [viii]

Overvåkningen har blitt mer kontroversiell etter Snowdens avsløringer, men jeg tror likevel ikke høyesterett har baller nok til å gå imot den rådende oppfatningen blant de menneskene som har ansatt dem.

I 2013 mottok Høyesterett en sak der Amnesty, flere andre internasjonale organisasjoner og flere menneskerettighetsaktivister og advokater hadde tatt ut sak mot den amerikanske regjeringen. Påstanden var at den endringsloven av FISA som ble vedtatt i 2008, krenket Det første grunnlovstillegg (ytringsfrihet), Det fjerde grunnlovstillegg (ransakelser) og Grunnlovens artikkel III, som regulerer Høyesteretts kompetanse, samt det ulovfestede maktfordelingsprinsippet. Ikke overraskende fant Høyesterett, med 5 dommere (utnevnt av Reagan, Bush d.e. og Bush d.y.) mot fire (Clinton/Obama) at saksøkerne ikke hadde rettslig interesse i å få saken avgjort.

Kravet til rettslig interesse er innebakt i de fleste rettssystem for å unngå for mange rettssaker, og stiller krav om at man må ha blitt berørt av lovgivningen i en viss grad for at man skal kunne utfordre den. Amnesty hadde fått med seg såpass mange andre nettopp for å vise at det her var sannsynlig at noen av dem hadde blitt overvåket, og at de derfor hadde rettslig interesse. Dessuten ble det anført at organisasjonene måtte gjennomførbare kostbare tiltak for å unngå overvåkning, og at de dermed led et håndfast økonomisk tap som følge av lovgivningen. [ix]

Men Høyesterett fant at det ble for spekulativt, og at søksmålet dermed ikke kunne fremmes. Således slapp Høyesterett å ta stilling til hvorvidt endringsloven var grunnlovsstridig. [x]

Det blir dermed vanskelig å skulle skaffe seg rettslig interesse i slike saker, all den tid overvåkningen av en er hemmelig. Høyesterett fant at ettersom amerikanske borgere måtte få varsel om at de var overvåket dersom denne informasjonen ble brukt i en straffesak mot dem, ville de tiltalte i en slik sak ha den tilstrekkelige rettslige interesse til å få spørsmålet prøvd.

I andre masseovervåkningsspørsmål har amerikanske politikere selv sørget for å hindre Høyesterett i å vurdere saken. I saken Hepting v. AT&T, der teleselskapet AT&T ble saksøkt for ulovlig å bistå NSA med å overvåke et stort antall amerikaneres internettrafikk, vedtok Kongressen i 2008 en lov med tilbakevirkende kraft som gjorde alle selskaper som hadde bistått NSA med overvåkning, immune mot søksmål.

I grunnlovsspørsmål kan ikke Kongressen redde seg inn slik, ettersom Grunnloven har forrang for vanlig lov. Spørsmålet er om senatoren, som også har fått med seg 300 000 privatpersoner i søksmålet som signaturer av et opprop, vil anses for å ha rettslig interesse. Det gjenstår å se.

Systemer er grunnleggende selvbevarende, og det er i dag hundretusener av mennesker som arbeider med overvåkning. Skulle disse godta å miste jobbene sine? Arbeidsplassene deres vil utvilsomt være tryggere dersom de også «har noe» på politikere, journalister og andre som vil kunne ødelegge for dem. Det er påstått at Barack Obama selv ble overvåket da han var en fremadstormende senator.

Hvorfor er det slik?

Med forbehold for Rand Pauls søksmål, som uansett vil ta årevis å få avklart, er det altså ingen tegn til dyptgripende endring, selv etter stor medieoppmerksomhet rundt overvåkningsspørsmålet. Når den såkalt fjerde statsmakt i utstrakt grad fungerer som en forlengelse av de tre første, er det vanskelig å tro på medieinitiert endring. Antakelig spiller timingen også en rolle: Avsløringene kom i 2013, med tre år igjen til neste presidentvalg og over ett år igjen til neste kongressvalg. Amerikanske politikere gjorde antakelig en riktig vurdering da de antok at de kunne ri av stormen, tatt i betraktning folks gullfiskhukommelse rundt politiske spørsmål.

Kan endring likevel være mulig? La oss undersøke hvorfor USA ønsker å overvåke.

 

Realpolitikk

Et viktig premiss for denne diskusjonen er at Presidenten, så vel som regjeringen for øvrig og Kongressen, primært sitter der for å sikre egne interesser og interessene til de sterkeste finansielle interessene. Det er min oppfatning, mens andre har en annen. Jeg velger å være åpen om mitt syn allerede nå.

Det første poenget er at amerikanske selskaper nyter godt av at USA er verdens desidert mektigste land. Dertil kommer det opplagte poeng at mektige stater er tryggere enn svake stater. Ut fra disse to premissene kan det utledes at USA vil ønske å forbli verdens sterkeste land.

Det koster imidlertid mye å opprettholde USAs posisjon. En rask kikk på militærbudsjettene til verdens stormakter vil avsløre at USA bruker enormt mye mer penger på sin ildkraft enn Russland og Kina. Amerikanske militærbaser er spredt utover hele verden, og med en haltende amerikansk økonomi, som kan ventes å vare i mange år fremover, fremstår det som stadig mer tydelig at budsjettkutt må gjennomføres.

Ettersom amerikanerne fortsatt ikke har klart å vedta sitt budsjett budsjettåret 2014, som begynte i oktober 2013, vil denne vurderingen ta utgangspunkt i Obamas siste budsjettforslag. [xi] I 2014 har amerikanerne budsjettert med et underskudd på $ 774 milliarder. I budsjettet ligger det inne $ 223 milliarder til å betale renter på gjeld. Nei, ikke avdragene – kun rentene på avdragene.

Samtidig er det i 2014 lagt inn $ 771 milliarder til det amerikanske militærbudsjettet, dersom man legger sammen budsjettet til Forsvarsdepartementet med andre poster som må sies å falle innenfor det militære, som utgifter til atomvåpenvedlikehold. [xii]

Dette tilsvarer størrelsen på det norske oljefondet, og gjør militærbudsjettet til USAs nest største utgift, etter sosialstønad. Store deler av utgiftene er knyttet til lønninger: Hver soldat (definert som aktivt operasjonelt personell i hæren, luftvåpenet, sjøforsvaret eller Marines) koster USA over $ 110 000 årlig, og det uten å ta i betraktning utgifter til utdannelse eller sosiale støtteordninger, som ikke finansieres over militærbudsjettet. Basert på tall fra det amerikanske forsvarsdepartementet, skulle dette bety at USA bruker $ 157 milliarder på lønninger til sine soldater, ikke inkludert utdanning, skattefordeler eller sosiale støtteordninger.

Kunnskap er makt, er det blitt sagt. Og det er mulig at overvåkning, i amerikanske makthaveres øyne, representerer en kostnadseffektiv måte å opprettholde maktposisjonen. La meg teoretisere litt.

Et verdensomspennende overvåkningsnettverk, sammenvevd av droner, kan i vesentlig grad lette på utgiftene til militæret. Og det uten å tråkke våpenfabrikantene for mye på tærne; de produserer dyre droner i stort antall, og konkurrer stadig om å komme med de beste smarte våpnene. Besparelsene vil komme i soldatenes lønn.

Dersom man kan gjøre eksempelvis 1/3 av amerikanske soldater overflødige, vil det spare den amerikanske staten for $ 52 milliarder årlig. Dette er naturligvis et musepiss i havet, men så kommer andre potensielle besparelser til opprettholdelse av militærbaser, til utdanning, og så videre. Det er ikke utenkelig at amerikanske politikere ser for seg store besparelser gjennom overvåkning, der NSAs del utgjør et vesentlig bidrag.

En kan spørre seg om hvorvidt dette reelt vil føre til besparelser. Utgiftene til overvåkning er også store. Og det er svært vanskelig å legge ned amerikanske militærbaser. De fleste i Kongressen er enige i at det må gjøres, bare ikke i deres eget valgdistrikt. Dermed står USA fortsatt igjen med 21 % større militærbaser enn de klarer å bruke. [xiii] Dermed har det vist seg vanskelig å gjennomføre slike nedleggelser.

Et ukontrollerbart system

Obama har den senere tid vært i flere møter med lederne for USAs største internettselskaper, som Facebook og Google. I frykt for å miste kunder har selskapene bedt Obama om å stramme inn på overvåkningen. Når selskaper av en slik størrelse ønsker det samme pleier ballen raskt å rulle, men her er det ikke sikkert at Obama er kapabel til å stramme inn, dersom han mot formodning skulle ønske det.

Systemer er grunnleggende selvbevarende, og det er i dag hundretusener av mennesker som arbeider med overvåkning. Skulle disse godta å miste jobbene sine? Arbeidsplassene deres vil utvilsomt være tryggere dersom de også «har noe» på politikere, journalister og andre som vil kunne ødelegge for dem. Det er påstått at Barack Obama selv ble overvåket da han var en fremadstormende senator. [xiv]

 

Relevante linker

The Intercept

Western spy agencies build ‘cyber magicians’ to manipulate online discourse

How Covert Agents Infiltrate the Internet to Manipulate, Deceive, and Destroy Reputations

Surveillance and Pressure Tactics Aimed at WikiLeaks and Its Supporters

The Secret War

John le Carré on secret courts, surveillance and the excessive influence of the CIA and MI6

The New Totalitarianism  Obama’s Legacy, Before Snowden and Now

A Social History of Wiretaps

The Making of the U.S. Surveillance State, 1898-2020

Former East German Stasi Officer On US Government’s Surveillance Capabilities

Obama’s Insider Threat Program

 

Relatert

The day we fight back – verdensomspennende kampanje mot masseovervåking

Storebror og lillebror ser deg

Ny åndsverkslov krenker privatlivet

Wikileaks sjefredaktør Julian Assange diskuterer med den slovenske filosofen Slavoj Žižek

Apolitical Intellectuals

Laushetens tid – om Kathrine Aspaas og Raushetens tid

 

Fotnoter


[i] Konvensjonen er tilgjengelig ved et søk på menneskerettsloven på lovdata.no.

[ii] “Secret Court’s Oversight Gets Scrutiny”: http://online.wsj.com/news/articles/SB10001424127887324904004578535670310514616?mg=reno64-wsj&url=http%3A%2F%2Fonline.wsj.com%2Farticle%2FSB10001424127887324904004578535670310514616.html

[iii] “FISA Court Approves Changes To The NSA”: http://www.webpronews.com/fisa-court-approves-changes-to-the-nsa-2014-02

[iv] “Bugging device found at UN offices”: http://www.theguardian.com/world/2004/dec/18/iraq.iraq

[v] ” Rand Paul sues President Obama over NSA spying”: https://www.youtube.com/watch?v=oGxzK5usAo8

[vi] “THE SUPREME COURT GIVETH AND THE SUPREME COURT TAKETH AWAY”: http://www.jstor.org/discover/10.2307/25766113?uid=3738744&uid=2&uid=4&sid=21103466724401

[vii] “United States v. Di Re – 332 U.S. 581 (1948)”: http://supreme.justia.com/cases/federal/us/332/581/case.html

[viii] Poenget blir utbrodert i Michael Moores kontroversielle film Fahrenheit 9/11, der en Kongressrepresentant fra justiskomiteen famøst uttalte at man ikke kunne vente at alle lovforslag ble lest gjennom før man stemte.

[ix] “Clapper v. Amnesty International USA”: http://www.law.cornell.edu/supct/cert/11-1025

[x] “Clapper v. Amnesty International”: http://en.wikipedia.org/wiki/Clapper_v._Amnesty_International

[xi] “Fiscal Year 2014”: http://www.whitehouse.gov/sites/default/files/omb/budget/fy2014/assets/budget.pdf

[xii] “U.S. Military Budget”: http://useconomy.about.com/od/usfederalbudget/p/military_budget.htm

[xiii] “Pay, benefits, O&M will swallow entire DoD budget by 2024”: http://useconomy.about.com/gi/o.htm?zi=1/XJ&zTi=1&sdn=useconomy&cdn=newsissues&tm=64&f=00&tt=65&bt=4&bts=9&zu=http%3A//www.federalnewsradio.com/394/3277858/Analysis-Pay-benefits-OM-will-swallow-entire-DoD-budget-by-2024

[xiv] “Interview with Russell Tice, NSA Whistleblower, by Abby Martin on RT’s Breaking the Set” : http://whowhatwhy.com/2014/01/16/transcript-another-nsa-whistleblower-russell-tice/