Vår tids største utfordring – Befolkningsvekst og forbruk
Menneskeskapte klimaendringer er vår tids største utfordring. Rett eller gal, påstanden er blitt vår tids største floskel, opplest og vedtatt nærmest uten motforestillinger.
Jan Myrheim, er en norsk forsker og fysiker ved NTNU, kjent for oppdagelsen av anyoner (partikkel), les mer om ham her
«Det grunnleggende problemet, vår tids største utfordring, er altså ganske enkelt at antallet mennesker multiplisert med hvert menneskes forbruk blir et for stort tall. Slik kan vi selvsagt ikke fortsette I det lange løp. Vi kan ikke gjøre jordkloden større, eller vedta nye naturlover, vi må redusere det totale forbruket for å unngå katastrofe.»
Kloden har feber, sa Al Gore. Mange mener at vi ikke tar denne erkjennelsen alvorlig nok, men den er allerede i ferd med å få alvorlige konsekvenser. En lokal konsekvens er at politikerne har vedtatt å bygge ned fjellene på Fosen-halvøya med mange kvadratkilometer såkalte vindparker, i den edle hensikt at vindmøllene skal bidra til å redde kloden fra å dø av feber. Naturvern må vike for miljøvern i form av klimapolitikk. Hensikten helliger midlet, hvem vil ikke gladelig trekke en tann dersom legen mener det kan redde kroppen fra å dø av feber?
I min erfaring er feber som regel ikke en sykdom i seg selv, men et symptom på en mer eller mindre alvorlig sykdom, som forkjølelse, meslinger eller blindtarmbetennelse. Hvis vi mener at kloden har feber, så burde den naturlige reaksjonen være å gjøre vårt beste for å stille en riktig diagnose, før vi går i gang med behandlingen. Å gi febernedsettende medisin uten å behandle selve sykdommen, eller til og med uten å undersøke hvilken sykdom pasienten lider av, er uansvarlig og i verste fall livsfarlig.
Organisasjonen Global Footprint Network har som mål å beregne hvor store ressurser menneskeheten har til rådighet, totalt sett, forutsatt at vi bruker dem på en bærekraftig måte. Etter deres beregninger er statusen i 2013 at vi forbruker ressursene til en og en halv jordklode. Den 20. august i år hadde vi brukt opp årets budsjett for den ene jordkloden vi disponerer, resten av året tærer vi på noen fornybare ressurser med et forbruk som ikke er bærekraftig.
Det grunnleggende problemet, vår tids største utfordring, er altså ganske enkelt at antallet mennesker multiplisert med hvert menneskes forbruk blir et for stort tall. Slik kan vi selvsagt ikke fortsette I det lange løp. Vi kan ikke gjøre jordkloden større, eller vedta nye naturlover, vi må redusere det totale forbruket for å unngå katastrofe. Har vi kurs mot stupet, bør vi snu.
I følge enkel matematikk kan vi redusere det totale forbruket på tre måter. Vi kan redusere forbruket hver for oss, vi kan redusere vårt eget antall, eller vi kan gjøre begge deler. De to første alternativene utelukker ikke hverandre.
Vårt personlige forbruk av ressurser er delvis et moralsk spørsmål. Men vi er også fanget i et økonomisk system som går i stå dersom vi reduserer forbruket. Vi må forandre systemet på en grunnleggende mate dersom vi skal kunne redusere forbruket uten å havne i økonomisk krise. Noen har innsett dette og prøver å tenke nytt, men få eller ingen har realistiske løsninger å foreslå.
Vi ser at økonomiske kriser fører til at millioner av mennesker blir arbeidsledige og kastes ut av hus og hjem. Den totale rikdommen I verden er mer enn stor nok til at alle kunne få dekt sine grunnleggende behov, men vi fordeler ikke ressursene etter behov. Vi konkurrerer om rikdom og makt etter det kjente Matteus-prinsippet at den som har, skal få og ha rikelig, mens den som ikke har, skal miste til og med det han har. Maktsyke og korrupte politikere styrer I mange av verdens land, og vi lar dem beholde makten.
Hvis vi leter etter store utfordringer som vi kan gjøre noe med, har vi nok av dem her. Vi er nødt til å lære oss å tenke helt annerledes enn det vi er blitt vant til.
I min levetid er folketallet nesten tredoblet, fra 2,5 milliarder I 1950 til 7,1 milliarder i år. I gjennomsnitt er vi blitt 200.000
flere mennesker hver eneste dag i 60-70 år, og den daglige tilveksten i 2013 er stadig rundt 200.000. Ett middels norsk fylke av nye mennesker i går, enda ett i dag og et tredje i morgen. Det sier seg selv at en tilvekst på ett norsk fylke hver dag, i år etter år, tiår etter tiår, ikke er bærekraftig. De fleste miljøproblemene vi har, med ødelagt natur, utrydding av arter og menneskeskapte klimaendringer, er direkte følger av befolkningsveksten i de siste halvt hundre årene.
Spørsmålet er så om befolkningsveksten i seg selv er et problem, eller en utfordring i moderne språkbruk, som vi bør bekymre oss over, og kanskje til og med vurdere å gjøre noe med. Dette temaet er fullstendig fraværende i den offentlige debatten om vår tids største utfordringer. Det er rett og slett vår tids største tabu, som ikke får nevnes i dannet selskap.
Den offisielle holdningen hver gang problemet blir nevnt, er at det kommer til å løse seg selv, for eksempel ved at barneflokkene blir mindre etter hvert som levestandarden øker i fattige land. I mellomtiden må vi bare sørge for å øke tilgangen på mat, energi og andre ressurser så mye som den voksende befolkningen trenger. Det har vi klart før, og det skal vi klare igjen. Flere mennesker skal bruke mer energi og slippe ut mindre drivhusgasser. Vi må produsere 70 prosent mer mat i 2050 enn vi gjør i dag, men det bekymrer oss ikke. Vi resonnerer som bonden som bar staur: klarer du den, så klarer du den også.
Kanskje har optimistene rett, at veksten i folketall er et problem som vil løse seg selv på en sivilisert måte. Det som er sikkert, er at folketallet ikke kan vokse ubegrenset, det vil naturlovene sørge for dersom veksten fortsetter til vi stanger hodet i taket. Gjør vi det, kan resultatet bli verre enn en mild hodepine.
Relatert
Afrikas befolkning firedobles innen 100 år
Befolkningspolitikken og vekstens grenser – det glemte aspektet av Bredo Berntsen
Beretningen om et varslet sammenbrudd
Befolkningskrisen – en kommentar
Søppelsivilisasjonen – Vekst skaper søppel
Let’s Talk About Soil – mennesker lever ikke av betong
HKH Prins Charles – Selvmord å ignorere økologi
David Attenborough og vitenskapsfolk advarer mot befolkningskatastrofe
Arne Næss i 100: Fortsatt aktuell?