Reisebrev fra Europas midte: Våren kommer

photo_4

«In der Natur zu sein, um sich und auch die Natur zu heilen ist die wichtigste Medizin der zukunft» – Susanne Fischer – Rizzi.  Ordene henger som bursdagspynt mellom to eiketrær midt i skogen utenfor Luzern, eller Lucerne som det heter på italiensk. Byen er ifølge innbyggerne selv den nordligste byen med et italiensk etterslep. Mentaliteten til folket er en blanding mellom nytelsestilværelsen italienerne er mestere på, og den punktlige tyske væremåten.

Av Emma Gerritsen, vandrer, europeer, samfunnsredaktør i Samviten, foto ved Emma Gerritsen

«Jeg venter på våren. Jeg venter på våren i mitt indre, der jeg kan så mine frø og la dem vokse. Jeg gleder meg til våren kommer.»

Luzern er en gammel, praktfull by. Historiske skatter hilser på hvert gatehjørne, hvorav vanntårnet kanskje er den mest kjente. Den ble bygget tidlig i middelalderen og ble siden brukt som både fengsel og en oppbevaringsplass for nasjonale hemmeligheter. I dag fungerer den kun som et turistmål. Og det fungerer jammen godt. Vanntårnet er som en magnet. Hver dag står hundrevis av turister på rekke og rad og tar hvert sitt bilde av vanntårnet. Noen poserer foran, andre tar en selfie med trutmunn. Vanntårnet sies å være Sveits ’ mest fotograferte objekt.

photo

Jeg blir sittende en stund og ser på turistene og svanene på sjøen, mens jeg sipper til en ekstra sterk espresso og slår av en prat med noen lokale som sitter ved samme bord.
Klokken nærmer seg tolv. Jeg tar avskjed og rusler avgårde mot bussholdeplassen. Jeg vil ut, ut i naturen. Jeg lengter, som vanlig etter naturens vakre hemmeligheter og uoppdagede skatter. Jeg lengter etter fuglesang og lukten av kumøkk. Jeg vil til snødekte fjell og grønne åkere. Og heldig som jeg er har jeg mulighet til nettopp det. Bussen stopper i fjellene. Jeg går av, puster dypt.

Hele dagen tilbringer jeg i skogen og fjellene sammen med hundrevis av småfugl og ekorn, og mange andre mennesker. Det er herlig, det er vakkert. Landskapet er spektakulært med snødekte topper mot øst og vest. I dalen er det grønt og frodig. Jeg spaserer langst elver og gjennom åkere. I skogen ser jeg ordene til Fischer- Rizzi og tenker:

«Det er jammen et godt poeng. For at vi skal innse at vi er uløselig knyttet til naturen, trenger vi å tilbringe tid i naturen. Samtidig trenger vi bokstavelig talt naturlige pauser fra buzzet i byen, fra de konstante uavbrutte avbrytelser som drar oss ut av tilstedeværelsen, som stjeler vår oppmerksomhet, som gjør oss rastløse, ukonsentrerte og slitne. Vi trenger naturen, og naturen trenger oss.»

Det var en herlig dag i et omsluttende og vennlig landskap.

photo_1

Og før idag har det vært andre dager. Dager med mye innehold. Som nevnt dro jeg til Basel etter å ha vært noen dager i min grønne barndomsdal. Basel er en sprudlende ung by med gammel historie, som har utrolig mye å by på. I utgangspunktet var jeg interessert i å besøke Goetheanum i Dornach, en liten landsby utenfor Basel, og dette gjorde jeg da også. Goetheanum er et vakkert bygg. Arkitekturen er meget spesiell, og man kan ikke finne noen rette firkanter. Hovedbygget er kollosalt. Inne er man omgitt av myke farger som gradvis skiftes og går over i hverandre. Hele regnbuen er representert, og bak alt skjules det en tanke, en dypere mening. Etter å ha gått rundt noen timer på egenhånd og sittet å se på Rudolf Steiners representasjon av mennesket en god stund, dro jeg til Basel igjen, for så å dra tilbake tidlig dagen etter for å delta på undervisningen.

Det var meget interessant å møte både studenter og lærere, og se hvordan undervisningen foregikk. Jeg stusset imidlertid over en nokså dogmatisk holdning hos såvel studentene som lærerne, og savnet en nyanse, en variasjon, andre tanker enn kun Rudolf Steiners tanker. Hele hjertesentrum av antroposofien er bygget på tankene til et enkelt mennesket; Steiner. Han var uten tvil en stor tenker, en inspirerende person. Men jeg savnet perspektiv. Uten perspektiv er det logisk at en sannhet blir fastspikret, at dogma oppstår og en nærmest ny religion blir dannet hvor ritualer og væremåter mister sin forbindelse til virkeligheten. Man mangler i et slikt tilfelle et blikk som kan utfordre det etablerte, som kan stille spørsmål. Filosofiundervisningen var dog interessant, og mange av ideene som ble tatt opp i plenum var tankevekkende puslebrikker i et stort puslespill som livet er.

photo_3

Også var det Basel. På hostellet ble jeg kjent med hyggelige eventyrlystne. Og sammen formet vi en spennende tankesmie med kunstneriske innspill. Det var herlig å møte mennesker som befant seg på samme bølgelengde, og vi utfordret både hverandres og våre egne etablerte virkeligheter. Vi røsket vi røttene og luket gresset. Også dro vi hver vår vei, der vi igjen forenet vår egen verden med en annen. For min del var det Heidelberg, der jeg besøkte en god venn. Det ble et fint velkomst med indisk mat og mango lassi, og historier om våre dager i India. Det er fem år siden, og det føles så langt unna, men samtidig så nært. I Heidelberg ble jeg introdusert for noen flotte mennesker, og i de to dagene jeg var der rakk vi å dra ut på byen, se på slottet, prate i timesvis om alt mellom himmel og jord, og høre på fine melodier fra sør og nord. Alle disse gode, inspirerende og sterke personligheter gir så mye håp. Ja, hele meg er fylt med håp. Med en visshet om at vi i frihet skaper vår fremtid sammen, ved hvert valg vi tar. Og en visshet om at så mange flotte mennesker bruker deres frihet til å velge en bedre, bærekraftig og bevisst fremtid.

Fremtiden ligger i våre hender. Vi sår om våren, gir frøet næring året rundt og høster til slutt det vi sår. En elev på Goetheanum sa noe vakkert, noe inderlig vakkert som traff meg dypt; “Jeg venter på våren. Jeg venter på våren i mitt indre, der jeg kan så mine frø og la dem vokse. Jeg gleder meg til våren kommer.” Det gjør jeg også.

Tidligere reisebrev:  Reisebrev fra Europas midte: Fra naturens sentrum til kulturens sentrum – Sveits

 

Relatert

Krisens epilog

På tvers av Canada med tog – en reise med sjelen

Verdens ender – en sykkelreise fra Ushuaia til Nordkapp – Patagonia

Fem år som bonde i Chile blant oliven og hester

Nord, ikke sør

Sveits: Nei til befolkningsvekst – EU truer med represalier