FRA EGYPT TIL UKRAINA: Vestens konstruksjon av opposisjonsbevegelser
Fra Egypt til Ukraina, den tyrkisk-syriske grensen, Cuba og Thailand har Vesten konstruert og sponset en rekke opposisjonsbevegelser. Dette skriver den russisk-amerikanske forfatteren og filmskaperen Andre Vltchek (f. 1963). Ikke all uro skyldes utelukkende hjemlige forhold, ifølge Vltchek. Teksten hans er emosjonell, indignasjonen og raseriet er ekte og en kjærkommen avveksling fra det kjølig analytiske og distanserte, uten at det går på beskostning av essensen i kritikken av Vestens doble standarder. Dette er et utdrag fra en lengre artikkel som opprinnelig stod på trykk i Counterpunch, 03.02.2014.
Oversatt av Magne Stolpnessæter, statsviter og webredaktør i KULTURVERK
Ukraina er ikke et ferskt offer for destabiliserings-taktikken til Den europeiske union, som er så sykt grådig at den ikke lenger kan demme opp for seg selv. Den sikler intenst etter de enorme naturressursene Ukraina besitter. Den skjelver i sin attrå etter landets billige, men høyt utdannede arbeidskraft.
Offentlige bygninger ramponeres og plyndres i Kiev og Bangkok. I begge byer synes myndighetene å være tannløse og for skremte til å intervenere. Hva er det som skjer? Er folkevalgte regjeringer verden over blitt irrelevante, nå som de vestlige regimene skaper og deretter støtter disse bøllete ”opposisjonsbevegelsene”, ment for å destabilisere enhver stat som står i veien for det vestlige begjæret etter fullstendig planetarisk kontroll?
***
De skriker og truer de som ønsker å stemme på den moderate og progressive regjeringen som for tiden styrer Thailand. Det er ingen uenigheter om selve valgprosessen. Valgene er generelt frie, som både internasjonale observatører og medlemmene av den lokale valgkommisjonen erkjenner.
Frihet, legitimitet eller gjennomsiktighet er det som star på spill nå. Retorikken varierer, men essensielt krever demonstrantene en lemlesting av det skjøre thailandske demokratiet. De fleste av dem er betalt av den øvre middelklassen og overklassen. Noen av dem er rene pøbler, rekruttert for omtrent 500 Baht (rundt 93 NOK) i landsbyene fra de urolige provinsene i sør. De er fortrolige med voldsbruk, noe deres kroppsspråk og ansiktsuttrykk klart viser.
Myndighetspersoner fra den legitime regjeringen er nødt for å klatre over barrikader, eller bønnfalle demonstrantene om å få adgang til sine egne kontorer. Folk som kom for å stemme i førvalgsrunden ble truet og krenket, og en mann ble nærmest kvalt til døde.
Mens livet i hovedstaden har blitt fullstendig forstyrret, våger ikke regjeringen å sende inn tanks eller politi for å renske gatene. Noe den burde. Men den er redd for hæren og monarkiet: de to pilarene til den avskyelige hybriden av vill kapitalisme og føydalisme. Kun sammenlignbart med enda verre regionale mareritt, slik som Indonesia og Filippinene.
Alt er oppe i dagen nå: regjeringen snakker ut om dens frykt, mens militæret kringkaster giftige trusler gjennom de servile mediene og lekkasjer.
Hva er det som skjer og hva er det som står på spill? Statsministerens eldre bror, Thaksin Shinawatra, forsøkte å bringe et moderne kapitalistisk system inn i denne underdanige og dypt skremte nasjonen. Og ikke bare det: han huset de fattige, innførte et utmerket og gratis helsesystem (mye mer avansert enn hva som noensinne har blitt foreslått i USA), gratis grunnskole og videregående utdanning, samt andre tiltak. Alt dette ble ansett som farlig for verdensordenen, landets føydale eliter, så vel som hæren.
Alle som hevder at USA handler på egen hånd, må ha anstrengt seg veldig for å overse de sammenfallende interessene mellom de gamle og de nye tronranerne som herjer i Afrika, Asia, Latin-Amerika, Midtøsten og Oceania. Frankrike er atter en gang den arketypiske nykolonialistiske aggressoren. Særlig i Afrika.
Thai-elitene, som er både beundret og fryktet, reagerte nærmest umiddelbart (de elsker andres underdanighet mer enn deres egen velstand). Statsministeren ble sendt i eksil, hindret fra å dra hjem igjen og bakvasket. Det var militærkupp, mystiske allianser, rykter og ”hemmelige” beskjeder fra ”et høytstående sted”. De såkalte rødskjortene – tilhengere av herr Shinawatra (alt ifra moderate reformister til marxister) – ble skutt ned av snikskyttere.
Men folket, Thailands fattige majoritet – spesielt de fra nord og nordøst – reagerte stoisk og bestemt. Når nye valg ble utlyst og regimet forbød politiske partier som hadde støttet den styrtede statsministeren, oppstod det nye Shinawatra-vennlige partier som fortsatte å vinne valgene.
I 2011 ble Shinawatras søster Yingluck Thailands nye statsminister. Demonstranter blokkerte pulsårene til Bangkok og erklærte at ”Thailand ikke er klar for demokrati”, og at ”dersom valg skal avgjøre Thailands framtid, vil Shinawatra-vennlige krefter stadig vinne”.
Hvilket selvfølgelig er uakseptabelt for elitene og for mange vestlige land, som i flere tiår har dratt nytte av det thailandske føydalsystemet. En av Thailands generaler ”nektet å se bort ifra enda et militærkupp”.
Opposisjonen foreslo et ullent konsept. En regjering av teknokrater som skulle styre inntil Thailand ”er klart” for å stemme. Les: inntil folkets makt er knust og inntil det er sikkert at en elite-, monarki- og militærvennlig regjering vil bli ”fritt” valgt.
I mellomtiden blokkerer pøbler gatene og det offentlige rom. Men ikke kjøpesentrene. De beskrives som ”demonstranter” i både Europa og USA. Her kommer vi til kjernen: Terroren til militæret og føydalismen var ikledd opprørets og revolusjonens gevanter. Den fikk legitimitet. Ja, selv et romantisk anstrøk.
Fascismen hever sitt stygge hode nok en gang. Og Vesten er fullt klar over det i sin åpenlyse støtte til regimet som i realiteten styrer Thailand bak kulissene. Ganske enkelt fordi dette er et regime Vesten hjalp til med å skape.
Jeg forlot Bangkok, og mens jeg var i luften var det en tanke som kom sigende: mange av de stedene jeg har skrevet om i senere tid gjennomlever den samme virkeligheten som i Thailand. Disse demokratisk valgte regjeringene har over hele verden blitt angrepet av væpnede bøller, banditter, antisosiale elementer og tidvis terrorister.
Jeg så det samme på den tyrkisk-syriske grensen. Der ble jeg stoppet og forhindret i mitt arbeid. Det lokale politiet, hæren og religiøse bøller avhørte meg etter at jeg forsøkte å fotografere en av disse ”flyktningeleirene” som NATO har bygd for de syriske stridende. Den syriske opposisjonen har fått husly, trening og våpen i dette området. Provinsen Hatay har blitt oversvømt av saudiske og qatariske jihadister, som igjen har blitt skjemt bort av USA, EU og Tyrkia med logistikk, våpen og kontanter.
Russland blir i likhet med Kina, Cuba eller Venezuela uopphørlig demonisert. Hver dag og hver time. Enhver oligark og sinnsforvirret popfigur som kritiserer president Putin blir umiddelbart opphøyd til helgen av vestmaktene.
Terroren som disse folkene har spredt i denne historisk fredfulle og flerkulturelle delen av verden, er knapt til å fatte. Barn fra grensebyene beretter om overfall, plyndring, vold og drap begått av motstanderne til Assad. Her og i Istanbul – hvor jeg har jobbet med tyrkiske intellektuelle, medier og akademikere – ble jeg forklart gjentatte ganger at den anti-syriske opposisjonen har blitt trent, finansiert og oppmuntret av Vesten og NATO-landet Tyrkia. Hvilket har resultert i død og millioner av ødelagte liv i regionen.
Mens jeg skriver disse ordene, kringkaster Russia Today en eksklusiv reportasje fra den syriske byen Adra. Den har blitt plyndret og ødelagt av krefter som støtter al-Qaida og pro-vestlige opposisjonelle, inkludert Den frie syriske hær. Dette er byen hvor folk for en måned siden angivelig ble myrdet, steinet levende, brent i oljefat og halshugd.
Istedet for å stanse støtten til denne rasistiske, fanatiske og ekstremt brutale syriske opposisjonen, fortsetter Washington å demonisere Assads regjering. Den blir atter truet med militære handlinger.
I land hvor patriotiske eller progressive regjeringer har blitt valgt, blir pøbler ansatt av lokale eliter på vegne av vestlige imperialister. Forut for dette har disse elitene også blitt sysselsatt, finansiert eller i det minste trent/”utdannet” av Vesten.
På et ”intellektuelt” nivå har private medier gjennomført en underdanighetskonkurranse overfor de utenlandske dressørene. De militære og de mest regressive føydalister, selv fascistiske krefter verden over (se f.eks på Ukraina), drar nytte av denne trenden.
Alt dette skjer i ulik grad og med ulike nivåer av brutalitet i Thailand, Kina, Egypt, Syria, Ukraina, Venezuela, Bolivia, Brasil, Zimbabwe og mange andre steder i verden. En av mine brasilianske lesere reagerte således på min artikkel om situasjonen i Thailand (publisert 30.01.2014):
“Også i vårt Brasil – riktignok i en fredeligere, men ikke helt ulik sammenheng – forsøker de lokale elitene, nå i januar 2014, å gjøre hva de kan for å hindre gjenvalget til Dilma Rousseff”.
Prosessen og taktikken er nesten alltid den samme: medier betalt av Vesten, eller vestlige medier på egen hånd, diskrediterer bestemte folkevalgte regjeringer. Skandaler skapes og honnør gis til nylig konstruerte opposisjonsbevegelser. Pøbler velges ut og betales, og til slutt ankommer dødelige våpen på ”mirakuløst” vis demonstrasjonsplassene.
Når en regjering er genuint nasjonalistisk og patriotisk, samt forsvarer interessene til dets eget folk mot internasjonal plyndring (ikke slik som Abes kvasi- nasjonalistiske regjering i Japan, som egentlig bare består av lakeier for amerikanske interesser i regionen), blir den straks brennemerket og havner på de mektiges usynlige, mafia-aktige drapsliste.
Jeg var vitne til at president Morsi i Egypt ble styrtet av militæret. Før det var jeg kritisk til hans styre, slik jeg var kritisk til Shinawatras regjering i Thailand. Men det forsvarer ikke kuppene og terroren som har hjemsøkt disse to landene i etterkant. Militæret i Egypt var fanatisk i sitt overdrevne voldsbruk som drepte tusenvis av stort sett fattige egyptere.
I etterkant av kuppet mot Morsi reiste jeg inn og ut av Egypt mens jeg laget en dokumentar for den søramerikanske TV-kanalen Telesur. I ren vantro så jeg at mine revolusjonære venner hadde gått i dekning og under jorden. Dette skjedde mens den arrogante heiagjengen til militæret åpenlyst applauderte de politiske drapene i landet.
Logikken og taktikken i Egypt var forutsigbar: selv om Morsi og hans Muslimske brorskap var kapitalister og til en viss grad servile overfor IMF og Vesten, var de ikke entusiastiske og samarbeidsvillige nok. De sa aldri virkelig ”nei”, men det var ikke nok for de euro-amerikanske regimene. I disse dager krever de den totale og ubetingede underkastelse. Disse regimene forlanger gammeldags og protestantisk underdanighet. Komplett med selvforakt, ledsaget av en konstant skyldfølelse.
Det ser ut som at knapt noe land (eller godt likte regjeringer) klarer å unnslippe likvidering dersom det ikke er fullstendig servilt.
Det gikk så langt at dersom regjeringene i u-land som Filippinene, Indonesia, Uganda eller Rwanda ikke ga klar beskjed til Washington, London eller Paris om at ”vi er til for å gjøre dere i Vesten fornøyde”, risikerte de den totale utslettelse. Selv om de var demokratisk valgte og (spesielt ”selv om” de) hadde støtte fra flertallet av befolkningen.
Selvfølgelig er intet av dette nytt. Men i fortiden skjedde undergravingen mer i det skjulte. I disse dager skjer den helt åpenlyst. Kanskje er det gjort med vilje, slik at ingen skal våge å gjøre opprør eller dagdrømme. Derfor har revolusjonen i Egypt blitt sporet av, ødelagt og kvalt. Det er virkelig intet igjen av den såkalte ”arabiske våren”, unntatt følgende advarsel: ”Prøv aldri dette igjen. Ellers…”
Ja, jeg så at elitene i Egypt danset og feiret sin seier. De elsker hæren fordi den garanterer deres fortsatte posisjon i senit. Og de lar sine egne små barn holde oppe portrettene av de kuppansvarlige.
Det jeg bevitnet i Egypt ga meg frysninger, og minte meg sterkt om kuppet Chile opplevde i 1973 (et land jeg betrakter som mitt andre eller tredje hjem). Bildene fra det chilenske kuppet, som jeg ikke er gammel nok til å ha erindringer om, har hjemsøkt meg igjen og igjen. Stille, men med uforminsket skrekk.
”Prøv aldri dette igjen. Ellers…” kan dere ende opp som det torturerte folket i Bahrain. Eller slik som Indonesia i 1965/66. Eller da Sovjetunionen brøt sammen. Eller som passasjerer på et fly som eksploderer midtveis i flygningen, slik som det cubanske ruteflyet CIA-agenter sprengte i lufta. Eller som et ødelagt Irak, Libya, Afghanistan, Vietnam, Kambodsja og Laos. Eventuelt undergravde eller invaderte land som Nicaragua, Grenada, Panama og Den dominikanske republikk.
”Prøv aldri dette igjen. Ellers…” kan dere ende opp som de ti millioner menneskene som ble slaktet i Den demokratiske republikken Kongo. Et land som har blitt ødelagt pga dets naturressurser og fordi den tidligere statslederen Patrice Lumumba våget å trosse imperialismen åpenlyst.
Intet av dette har noe å gjøre med menneskerettigheter. Årsaken er derimot at Russland – i likhet med flere latinamerikanske land og Kina – demmer opp for vestlige forsøk på å destabilisere og ødelegge uavhengige stater verden over.
I dagens Egypt har Mubaraks fraksjon kommet raskt til makten igjen. Han var en ”djevel” man kunne stole på, og Vesten forstod raskt at det var et strategisk feilgrep å la ham falle. Dermed ble det bestemt at han skulle bringes tilbake. I det minste skulle hans arv rehabiliteres. Selv om det skulle koste tusener av egyptiske liv, mot nesten hele nasjonens vilje.
Man kan selvfølgelig ikke tillate militæret i Egypt å falle heller. USA har investert milliarder av dollar i dets eksistens. Det egyptiske militæret er en pålitelig organisasjon, som uten skrupler myrder de som forsøker å skape et sosialt rettferdig samfunn i den mest folkerike arabiske staten. Og det spiller på lag med Israel.
To land som ligger tusenvis av kilometer fra hverandre, tilhører to ulike kulturer og befinner seg på to ulike kontinenter. Thailand og Egypt. I begge land har folket talt. De stemte på sine ledere. Ikke på noen kommunistisk regjering. Bare en moderat sosialt orientert en i Thailand, og en nasjonalistisk-islamsk en i Egypt.
I begge tilfeller har de føydale og fascistiske elitene skredet til verket umiddelbart. Hvem som står bak dem, finansierer dem og gir dem ”moralsk” støtte, mener jeg er absolutt innlysende.
***
Ukraina er ikke et ferskt offer for destabiliserings-taktikken til Den Europeiske Union, som er så sykt grådig at den ikke lenger kan demme opp for seg selv. Den sikler intenst etter de enorme naturressursene Ukraina besitter. Den skjelver i sin attrå etter landets billige, men høyt utdannede arbeidskraft.
Europeiske selskaper vil for all del inn i Ukraina. Samtidig må man passe på at de ukrainske hordene ikke entrer festning Europa. Europeerne kan gjerne plyndre andre steder i verden, men samtidig være restriktive og brutale overfor de som kommer inn og ”stjeler jobbene”. Men EU kan uansett ikke opptre på samme måte i Ukraina som de gjorde i Den demokratiske republikken Kongo.
Og hva EU gjorde i Libya er oppe i dagen. Alle som hevder at USA handler på egen hånd, må ha anstrengt seg veldig for å overse de sammenfallende interessene mellom de gamle og de nye tronranerne som herjer i Afrika, Asia, Latin-Amerika, Midtøsten og Oceania. Frankrike er atter en gang den arketypiske nykolonialistiske aggressoren. Særlig i Afrika.
Men Ukraina er for geografisk nært EU. Derfor må landet destabiliseres, men på en måte som framstår ”legitimt”. Opprør, ”revolusjon”, ”folkeoppstand”. Slik håndterer man begivenhetene på sømmelig vis.
For mer enn en måned siden ble en bisarr avtale foreslått. Europeiske selskaper ble tillatt å entre Ukraina og forsyne seg av landets naturressurser. Men ukrainerne selv skulle ikke få lov til å bo og jobbe i EU.
Regjeringen i Ukraina reagerte logisk og fornuftig ved å avslå avtalene. Like etter – ikke ulikt Thailand og Egypt – ble gatene i Kiev oversvømt av bevæpnede pøbler. De raserte deler av hovedstaden og forlangte den demokratisk valgte regjeringens avgang.
Gruppene av pøbler består av alt ifra nynazister til antisemitter og simple kriminelle. De har fått økt selvtillit av at den ukrainske regjeringen – slik som i Thailand – nøler med å bruke vold. De setter fyr på politifolk, blokkerer og okkuperer bygninger, og hindrer administrasjonen fra å tjene folket.
Slik som deres oransje forgjengere, har de blitt konstruert og nøye utformet før de ble sluppet løs på verden.
I Afrika har den vesle øystaten Seychellene – et land med verdensdelens høyeste indeks for menneskelig utvikling (foran Kroatia og Saudi-Arabia) – i årevis blitt bombardert med kritikk og forsøkt destabilisert flere ganger. Myndighetene tilbyr gratis helsevesen (inkludert medisiner) og utdanning. Samfunnet på Seychellene er ikke perfekt, men sammen med Mauritius er dette det mest utviklede landet i Afrika. Det synes likevel ikke å være relevant.
Propaganda fra omverdenen, og da særlig fra den britisk-sponsede opposisjonspressen, undergraver systemet.
Man kan lure på hvorfor. Ved nærmere ettersyn og gjennom en bedre forståelse av Imperiet, framstår ting klarere: Seychellene har brukt å samarbeide tett med Cuba og Nord-Korea. Landet var i overkant ”sosialistisk” for Imperiet og pensjonistene som søker en eksklusiv hedonistisk livsstil på disse øyene.
***
Vesten fôrer opprør i Venezuela, Bolivia, Cuba, Brasil og Ecuador, bare for å nevne noen få land som star høyt oppe på listen. I Venezuela støttet USA et mislykket kupp, og supermakten har finansiert hundrevis av organisasjoner, NGO-er og medier med det mål for øye å styrte regjeringen.
I den stolte nasjonen Cuba har folket i flere tiår holdt ut sabotasjer. Der har USA støttet både invasjoner og terrorhandlinger. Naboen i nord har til og med forsøkt å endre værmønsteret, for å skape tørke. Avlinger har blitt forgiftet.
Verden står nå overfor en ny bølge med offensiv vestlig imperialisme. Denne offensiven finner sted på alle fronter og akselererer raskt. Nobelprisvinneren Barack Obama, europeiske nykonservative og kvasi-sosialister, samt den japanske statsministeren, gjør verden ekstremt farlig.
Enhver cubansk dissident, ja, enhver pøbel som gjør væpnet opprør mot Cubas system og regjering, vil umiddelbart få støtte fra USA.
Vestlige medier som har gjennomført hemmelige meningsmålinger på Cuba, har ofte kommet fram til at flertallet av cubanerne støtter deres eget system. Men slikt forsterker bare Vestens raseri. Det cubanske folket har betalt en høy pris for deres stolthet og uavhengighet.
Det er mange eksempler på hvordan opposisjon og terror mot “upopulære” (sett fra Vesten) regjeringer skapes.
Bolivianerne mistet nesten deres østlige provins Santa Cruz da USA støttet “uavhengighets”-bevegelsen der. Det var helt åpenbart at de ønsket å straffe Evo Morales for å være en høyt elsket sosialist og urinnbygger. Solidariske Brasil derimot, truet med å intervenere for bevare naboens territoriale integritet. Takket være tyngden til denne fredelige og høyt respekterte kjempen ble Bolivia reddet fra ødeleggelse. Men nå er selv Brasil under angrep fra framstillerne av opposisjon!
Når det gjelder Kina, vil jeg fatte meg i korthet: Kommunistregjeringen bygger ut høyhastighetslinjer, brede fortau, offentlige parker og transportårer, samt at den igjen forsøker å gjøre helsevesenet gratis for alle. Jo mer regjeringen gjør alt dette, desto mer blir den svertet som ”enda mer kapitalistisk enn de kapitalistiske statene” (selv om halvparten av landets produksjon fortsatt er i statlige hender).
Russland blir i likhet med Kina, Cuba eller Venezuela uopphørlig demonisert. Hver dag og hver time. Enhver oligark og sinnsforvirret popfigur som kritiserer president Putin blir umiddelbart opphøyd til helgen av vestmaktene.
Intet av dette har noe å gjøre med menneskerettigheter. Årsaken er derimot at Russland – i likhet med flere latinamerikanske land og Kina – demmer opp for vestlige forsøk på å destabilisere og ødelegge uavhengige stater verden over.
Russiske medier har fått økt innflytelse. Særlig RT (Russia Today), som har blitt en ledende stemme mot vestlig propaganda. Unødvendig å si, undertegnede er stolt av å være forbundet med RT og kanalens innsats.
Verden står nå overfor en ny bølge med offensiv vestlig imperialisme. Denne offensiven finner sted på alle fronter og akselererer raskt. Nobelprisvinneren Barack Obama, europeiske nykonservative og kvasi-sosialister, samt den japanske statsministeren, gjør verden ekstremt farlig.
Det bibelske utsagnet “de som ikke er med meg er imot meg”, tilføyes ny dybde. Vær derfor på vakt mot hvor autentisk opprørene og protestene egentlig er. Hvilke av dem er genuine og hvilke av dem skyldes imperialismen og nykolonialismen?
Støyen fra hovedstrømsmedia forvirrer majoriteten. Hvilket er meningen! For da blir folk mindre i stand til å engasjere seg mot de virkelige farene.
Mot alle odds gikk folket i Thailand til valg den 2.februar! De klatret på barrikadene og kjempet mot de som forsøkte å stenge valglokalene. I Ukraina har regjeringen fortsatt støtte hos flertallet. Venezuela og Cuba har ikke falt. Og jihadistene i Syria har ikke klart å komme til makten. Folk er ikke kveg. Flere steder i verden har de allerede innsett hvem de virkelige fiendene er.
Da USA støttet kuppet mot Chavez, nektet militæret i Venezuela å gi etter. Mens en håndplukket forretningsmann ble tatt i ed som president, gikk hæren inn i Caracas for å forsvare den legitime og valgte lederen. Revolusjonen overlevde!
Chavez har nå gått bort, og enkelte mener at han ble forgiftet og påført kreft av amerikanerne. Jeg vet ikke om dette stemmer. Men før han døde var han djerv, bestemt og stolt til tross for uhelbredelig sykdom. Han ropte: ”Her overgir ingen seg!”
Da jeg var i Caracas ifjor, stod jeg foran en svær plakat som avbildet hans ansikt og formidlet hans ord. Jeg ville takke ham. Ikke fordi han var perfekt. Noe han ikke var. Men fordi hans liv og gjerning inspirerte millioner, trakk hele nasjoner ut av tristesse og slaveri. Således leste jeg hans ansikt: ”De vil ødelegge deg med alle midler, men du kjemper videre… Du faller, men reiser deg og kjemper på ny. De forsøker å drepe deg, men du kjemper videre… For rettferdighet, for ditt land og for en bedre verden”. Chavez sa selvfølgelig ikke disse ordene. Men det var bare slikt det føltes der og da når man så på hans avbildning.
På dette tidspunktet var det meste av Sør-Amerika frigjort fra og forent mot vestlig imperialisme, og vanskelig å beseire. Ja, her har ingen overgitt seg! Resten av verden er derimot veldig sårbar og for det meste i lenker.
Vesten konstruerer og støtter repressive krefter kontinuerlig. Jo mer redde folk er, desto enklere er det å kontrollere dem.
Men denne måten å ordne verden på er abnormal, og derfor provisorisk. Mennesket lengter etter rettferdighet. Albert Camus konkluderte med følgende i sin mektige roman Pesten (1947): når alt kommer til alt “er det mer hos menneskene å beundre enn å forakte”. [i]
Det Vesten gjør verden over nå er å antenne konflikter, støtte banditter og terror, og ofre millioner av menneskeliv på kommersialismens alter. Her er intet nytt under solen. Men disse føydal-fascistiske strukturene som administrerer denne verdenen burde høre til en annen tid enn denne. Og de bør aldri tolereres igjen.
Relevante linker
Dealing with an urban armed insurrection: back to basics
Moscow slams West for turning ‘blind eye’ on radicals
A Tale of Two Cities: Kiev and Washington
Victoria Nuland’s ‘Ukraine-gate’ Deceptions
The U.S. hypocrisy over Russia’s anti-gay laws
What Putin Has to Say to Americans About Syria
RT first TV crew at besieged Syrian town Adra
Vltchek’s World in Words and Images
John Pilger: Forcing down Evo Morales’s plane was an act of air piracy
Relatert
What goes around, comes around – Barbariet hjemsøker barbaren
Hinsides høyre og venstre: Claudio Gallo intervjuer Alain de Benoist
Ikke min krig – Norges delaktighet i angrepskriger og det tvilsomme «vi»
Konflikt, lidelse og intervensjon
Hinsides historiens slutt? – del I
Hinsides historiens slutt? – del II
Fotnote
