Reisebrev fra Europas midte: Fra naturens sentrum til kulturens sentrum – Sveits
“Grüss Gott!” En eldre mann hilser blidt mens hans hund løper av gårde og logrer med halen. Jeg vet ikke riktig hva jeg skal svare og får frem et klønete “Grüss Gott”. Berner Oberland strekker seg i alle vindretninger. Bratte snøbekledde fjellvegger skinner i solen. Verdens perler. Noen gjemmer seg bak truende skyer som bringer meg seg store mengder snø, og en temperatur som faller ned til – 8 grader. I dalen står det noen typisk sveitsiske trehus og omtrent like mange hoteller. Stolte, prektige. Akkurat som det sveitsiske folk.
Av Emma Gerritsen, vandrer, europeer, samfunnsredaktør i Samviten, foto ved Emma Gerritsen
«Landskapet minner meg om filmen “Sound of Music”, og det er ikke lenge før “Edelweiss” klistrer seg til hjernen. Syngende og dansende beveger jeg meg avgårde. Enda godt jeg er alene. Sangstemme har jeg alldeles ikke.»
På mange av husveggene er det skrevet setninger fra salmer. Lukten av fersk kugjødsel fyller lungene når man går forbi. Fjellpasset Jungfraujoch over 3000 m.o.h. kommer nærmere for hvert skritt jeg tar. Nærme nok til å beundre henne, for langt unna til å bli en del av henne.
Det er 12 år siden jeg var her sist. I alle disse år har Sveits bare vært en søt drøm, et barndomsminne for godt til å være sant. Jeg fryktet at det hele var en fantasi, et minne utvannet til et eventyr. Jeg måtte klype meg selv i ansiktet flere ganger for å virkelig innse at det ikke var tilfelle.
Jeg tar beina fatt. Mine splitternye tursko, kjøpt av en sjarmerende sveitser, berører asfalten for første gang. Gjennom skog og hei, fjell og daler går det. En blanding av nostalgi og eufori fyller hele mitt vesen. For et herlig landskap. For en herlig verden. Jeg føler meg høyst takknemmelig for at jeg får være en del av den. Privilegert i høyeste grad. Som en konge…Nei en keiser.
Landskapet minner meg om filmen “Sound of Music”, og det er ikke lenge før “Edelweiss” klistrer seg til hjernen. Syngende og dansende beveger jeg meg avgårde. Enda godt jeg er alene. Sangstemme har jeg alldeles ikke.
Allerede fra en god avstand blir Lauterbrunnens mange fossefall synlig. Blant dem er Trommebach, som hvert sekund frakter over 20 000 liter vann. En rungende lyd av boblende vann som finner sin vei nedover, er å høre. Det er akkurat som om et orkester bestående av slaginstrumenter spiller en symfoni.
Jeg blir stående som spikret fast til jorden. Noen sekunder, kanskje minutter. Det eneste jeg ser er vann. Det eneste jeg hører er vann. Klingende og klart.
Også mister trolldommen sin kraft og jeg setter kursen hjemover igjen, til Interlaken. På hjemveien stopper jeg ved en liten gård som selger “Alpenkäse”. I fjøset står det rundt seks kyr. En gammel mann forer dem, mens han snakker til et barn. Jeg blir stående og ser på en liten stund, før jeg banker på døren og spør på gebrokkent tysk om de fortsatt har noe ost. “Ja, det har vi” sier mannen og før jeg vet ordet av det befinner jeg meg i en ostekjeller. Det lukter ordentlig råtten melk. Herlig. Jeg kjøper et stort stykke, snakker med bonden, og går så videre mens kubjellene fortsatt klinger i ørene, og lukten av ost følger meg hele veien til Interlaken.
Neste dag står Grindelwald på programmet. Stedet står på UNESCOs verdensarvliste, noe som utvilsomt er fortjent. Det er et fantastisk syn. Vintervær i alpene, med skiftende skydekke og av og til noen solstråler. Mange drar dit for å stå på ski eller ake. Det er flere gondoler opp til Kleine Scheidegg og andre fjelltopper rundt. Dette er virkelig hjertet av Jungfrauregionen, slik området også kalles. For min del blir det verken ski eller aking, men igjen en herlig tur i det sveitsiske alpenlandskapet og gjennom fortryllende skoger, der “vinterkongen” har etterlatt et tynt lag med snø og ekornene danser fra tre til tre.
Først på kvelden kommer jeg frem til hostellet. Der er det liv og leven. Et liveband spiller gamle slagere og de mange asiatiske gjestene har samlet seg rundt for å høre på. De fleste turister i den vesle byen kommer fra sør Korea og Malaysia. Det finnes til og med egne butikker der det selges koreansk mat, og et turistkontor med turer med koreansk guide. Ris er en ettertraktet mangelvare, og etterspørres av mange turister. Noen har til og med tatt med en riskoker, som er så stor at den fyller halve kofferten.
Etter lørdagsfrokosten setter jeg meg på toget til Basel, en by på grensen til Frankrike, Tyskland og Sveits. Allerede i 30 f.kr bosatte Kelterne seg på stedet av strategiske grunner. Siden har byen vokst og kjente sin prakttid i middelalderen. Basel har et av Sveits’ første universitet, grunnlagt i 1460, huser 200 000 mennesker og er idag et hotspot for business og handel, og sentrum for den kjemiske og farmasøytiske industrien. I tillegg byr byen på mye kunst og arkitektur, og er et Mekka for kunstelskere. Også en av Sveits’ største teatere befinner seg her. Byen er overraskende koselig og rik på kultur. Man kan komme til alle kriker og kroker med trikken, og krysse Rhinen vha de mange bruer eller båter. På hvert gatehjørne spilles det musikk, og folk spaserer gatelangs med hatt, stokk og en flaske vin. Italiensk, fransk, tysk, engelsk og flere språk er å høre. Byen er ung og gammel på en og samme tid. Den pulserer. Den lever!
Jeg er innlosjert på et hipt hostell sammen med en arkitektstudent fra Kina, en kunststudent fra Sveits, en kvinne fra Cuba og en ivrig danske som nettopp fortalte meg om “unrevealed stories of Basel”, og sammen med meg vil grave i Basels dype sannheter. For øyeblikket har jeg gåsehud på armene og hjertet banker fortere. Hva er Basels ufortalte sannheter? Hvem er disse store personligheter som kjenner byens politiske og økonomiske liv som ingen annen? På mandag blir jeg forhåpentligvis klokere på dette, og jeg gleder meg allerede! Slik kan dagen få en uventet vending. Tilbake til Basel skal jeg nok igjen dersom dette er verdt å snuse på for en journalistnese.
Og med dette har oppholdet i Basel fått en sprek start. Men først får jeg nøye meg med å bla gjennom turistbrosjyrer og lese “Tages Woche”, en god uavhengig avis, basert i Basel.
Tidligere skrevet: Krisens epilog
Relatert
På tvers av Canada med tog – en reise med sjelen
Verdens ender – en sykkelreise fra Ushuaia til Nordkapp – Patagonia
Fem år som bonde i Chile blant oliven og hester
Sveits: Nei til befolkningsvekst – EU truer med represalier