Evolusjonen og tidens gåte – del I

Evolusjonen – livets utvikling – utfolder seg i tiden. Enhver evolusjonist burde altså reflektere litt over tidens gåte. Men biologer flest regner slike ”filosofiske” spørsmål som spissfindige og lite matnyttige. Da en biolog – Christoph J. Hueck – nylig tok tak i denne tematikken [i], kom det imidlertid et overraskende resultat ut av det: Et evolusjonsbilde som må regne med fire kilder for evolusjonære hendelser. (Del II

Av Trond Skaftnesmo. Faglig bakgrunn fra biologi (Naturforvaltning, UMB) og filosofi (hovedfag, UiO). Har utgitt seks fagbøker innenfor grensefeltet biologi/filosofi. Hans siste bok, “Evidensbasering: Det nye sannhetsmaskineriet”, kom i desember 2013. Han har nylig også oversatt Thomas Nagels bok, “Mind & Cosmos”. Den kom ut på norsk i september 2013, med tittelen: “Sinn og kosmos. Hvorfor den materialistiske neo-darwinistiske forståelsen av naturen nesten helt sikkert er feil”. Paradigmeskifte Forlag – www.paradigmeskifte.nu.

Fortid, nåtid og fremtid rommes i det evige nå. Nåtiden utvides idet den fylles av erindret fortid og forventet fremtid. Idet vi tenker ”tidløse begreper”, hever vi oss opp over tidsstrømmen. Slik får tiden et nærvær av evighet. Uten evighetens nærvær blir tiden en momentan krise mellom det som ikke lenger er og det som ennå ikke er.

Tidens gåte

”Hva er tid?” spør Augustin i Bekjennelser. Og han svarer: ”Så lenge ingen spør meg, vet jeg det. Men straks noen spør meg, vet jeg det ikke.” Mange filosofer har brynt seg på spørsmålet om tidens gåte, uten at vi derfor er kommet til bunns i det. I nyere tid har det også vært et sentralt tema for fysikerne. For den klassiske, newtonianske fysikken var tiden en absolutt størrelse, uavhengig av observatørens posisjon og bevegelse.

I Einsteins relativistiske univers er tid, rom og bevegelse koblet sammen. Vår tredimensjonale verden er utvidet med en fjerde dimensjon, og tidsbegrepet er blitt større og mer dynamisk. Den mekaniske tiden – klokketiden – har fått samme status som resten av den newtonianske fysikken: Den fungerer greit nok for de daglige behov, men vi tror ikke lenger at den dekker hele virkeligheten.

Allerede oldtidens filosofer oppdaget problemer med den mekaniske tiden. Et slikt tidsbegrep – tiden oppfattet som et punkt som beveger seg langs en linje – gir oss nemlig en akutt tidsnød.

 

 Figur 1: Tiden fremstilt som en lineær punktbevegelse, som går i én retning.

Tidsnøden er faktisk så akutt, at det strengt tatt ikke er plass til noen tid overhodet. Fortiden er jo forbi, den er ”ikke mer”. Fremtiden er det som ennå ikke er blitt til, den er ”ennå ikke”. Og nåtiden? Vel, den blir i denne optikken et rastløst punkt uten utstrekning. Ikke rart at vi har knapt om tid! Kanskje kunne vi låne litt tid til begge sider, for å gi nåtiden utstrekning? Men å låne fra det som ikke er, for å gi rom til det som er, høres ikke helt klokt ut – om da ikke Væren strekker seg ut over det umiddelbare nå. I alle tilfeller synes den levende tiden – organismens tid – å være noe annet og mer enn klokketiden. Den tiden vi erfarer har tross alt utstrekning, selv for de av oss som er mest skvist i tidsklemma.

Martin Heidegger er blant de filosofer som har beskjeftiget seg mest intenst med tidens gåte. I sin siste bok, Poetry, Language, Thought (1971), vil han vise at Væren omfatter et ”ikke mer” og et ”ennå ikke”:

“‘Væren’ er på ingen måte identisk med […] en presist bestemt aktualitet. Heller ikke er Væren på noen måte en motsetning til er-ikke-mer og er-ikke-ennå; disse to hører selv til Værens essensielle natur”. [ii]

For å antyde hva som ligger i dette, kan vi parafrasere meningen (eller et sentralt utsnitt av den!) slik: Den elskede elskes ikke kun for det hun aktuelt er, men like mye i erindringen om det hun var og i anelsen av det hun går i møte. Hvem den elskede er, blir først synlig i dette trefoldige lyset. Og siden hver ting som finnes i tiden viser seg i nåtid, fortid og fremtid, kan tingens natur først komme til syne for dette blikk, som omfatter et trefoldig tidsaspekt.

I pakt med det mekanistiske tidsbegrepet, der fortid og fremtid jo ikke finnes som ontologiske realiteter, blir tiden redusert til en ”suksessiv nåtid”.

Bevisstheten og tiden

Den erfarte tiden, den tid vi lever i med vår bevissthet, omfatter i det minste tre tidsaspekter. Mister vi et av dem, mister vi fotfestet i Væren. Men til Værens essensielle natur hører også et fjerde tidsaspekt. På tysk brukes for dette aspektet termen überzeitlich i filosofiske sammenhenger, fremfor den mer religiøst betonte termen ”evig”.

På norsk finnes knapt nok et brukbart synonym. ”Overtidslig” gir assosiasjoner til arbeidslivet. ”Tidløst” kan brukes i mange sammenhenger. Men det insinuerer en mangel på tid, mens überzeitlich peker mot det som står over – og rommer – tidens trefoldighet. Kanskje kan vi bruke uttrykket ”det evige nå”, som en motpol til ”det momentane nå”, som mangler utstrekning.

Fortid, nåtid og fremtid rommes i det evige nå. Nåtiden utvides idet den fylles av erindret fortid og forventet fremtid. Idet vi tenker ”tidløse begreper”, hever vi oss opp over tidsstrømmen. Slik får tiden et nærvær av evighet. Uten evighetens nærvær blir tiden en momentan krise mellom det som ikke lenger er og det som ennå ikke er.

Hvilken retning har tiden? Tidspilen blir vanligvis forstått som en bevegelse fra fortid mot fremtid, konvensjonelt fremstilt i leseretningen (fig. 1). Idet tidspilen jager mot fremtiden legger den stadig mer fortid bak seg. Men det er ingenting i veien for å snu på dette bildet. Den norske Wikipedia-artikkelen om tid innledes f.eks. slik: ”Tid er et abstrakt begrep hovedsakelig benyttet som en betegnelse for hendelsers konstante bevegelse fra fremtid til nåtid til fortid.”

Dette gir jo mening ut fra det synspunktet at hendelser som nå er fortid tidligere var nåtid og før det var fremtid. Altså går bevegelsen fra fremtid mot fortid. Men på den engelske Wikipedia-siden innledes artikkelen om tid med å si: ”Time is a dimension in which events can be ordered from the past through the present into the future.”  – Så her snus tidspilen igjen motsatt vei. Også dette gir mening: Vi fjerner oss fra det som nylig var og beveger oss mot det som snart skal bli.

Tiden synes altså å strømme begge veier! Den mye brukte metaforen om ”tidens elv” gir da også rom for en slik dobbeltbevegelse: Elven strømmer imot oss, lik den fremtid vi går i møte. Mens vi reiser oppover tidens elv, legger vi fortiden bak oss. Elvebredden er det umiddelbare nå. Og tenkende kan vi heve oss opp til fugleperspektivet, der alt er en overgripende samtidighet; det evige nå.

Dermed har vi antydet tidens – og bevissthetens – fire aspekter:

  • Strømmen fra fortiden omfatter erindringer og forestillinger; alt det vi en gang har sanset og erfart kan potensielt bevares som forestilling. Og enhver forestilling vi henter frem, er allerede noe erindret.
  • Strømmen fra fremtiden er alt det som kommer imot oss av ønsket eller fryktet livsforløp. I en våken tilstand vil vi alltid leve i en forventning om fremtiden. Alt vi går i gang med, enhver bevisst handling, forutsetter en forventning om det som skal skje. Og til denne forventningen knytter vi sterke verdier og emosjoner; vi ”begjærer” noe av livet. Å være et selvbevisst vesen er å leve i denne forventningen om fremtiden.
  • Nåtidserfaringen, ”elvebredden” som hele tiden fornyer seg, er sanseinntrykkene. Hvert sanseinntrykk er noe umiddelbart, det er her og nå. Idet vi kjenner igjen tingene, slik de står frem med sine spesielle former og farger, må vi riktignok også erindre dem – som forestilling. Det som er duggfersk nåtid, er fargen vi ser, duften vi lukter og lyden vi hører.
  • Det evige nå er overordnet tidens dobbeltstrøm. Vi oppdager at det lever noe i tiden som ikke fortæres av tidens strøm. Den instans i mennesket som handler i tiden, samtidig som den rager opp over tiden, er det egentlige subjektet. For denne instans – jeget – danner tidens aspekter ett koherent bevissthetsinnhold

Figur 2: Bevisstheten og tidens fire aspekter.

Figurativt kan dette fremstilles som et tidskors (fig. 2), der strømmen fra fortiden og strømmen fra fremtiden danner den horisontale aksen. Loddrett inn mot denne ”tidens dobbeltstrøm” virker så de umiddelbare sanseinntrykk ”nedenfra” og jeget ”ovenfra”.

Noen impulser fra det tidløse eller fra fremtiden kjenner ikke Darwin. Han kjenner ”to store lover” for evolusjonen, en impuls knyttet til fortiden og en til nåtiden. Men blant disse to – arv og miljø – står det siste frem som det virksomme prinsippet.

Darwinismen og tiden

Hva har alt dette med evolusjonen å gjøre? Svaret på det spørsmålet fremstilles i boken Evolution im Dobbelstrom der Zeit (2012). Der tar biologen Christoph Hueck utgangspunkt i bevissthetens fire tidsaspekter og viser hvordan en tilsvarende struktur også gjelder for evolusjonen. Bildet av ”tidskorset”, som han kaller det, ble først utviklet av Rudolf Steiner (1910). [iii]

Men Hueck utvikler det ved en selvstendig fenomenologisk betraktning, der leseren inviteres inn i verkstedet. Dette var da også et hovedpoeng i Steiners foredrag (4.11.1910), at tidens ulike aspekter må erfares i vårt eget sjeleliv, ved en fenomenologisk selviakttagelse.

For å komme på sporet av hvordan tidens fire aspekter angår evolusjonen, kan vi begynne med å kartlegge hvilke av dem som darwinismen knytter an til. I sitt hovedverk Artenes opprinnelse (1859) identifiserer Charles Darwin evolusjonens sentrale drivkraft som naturlig utvalg blant tilfeldige, arvelige variasjoner. Det naturlige utvalget er en nødvendig følge av ”kampen for tilværelsen”, en kamp om knappe ressurser (mat, make, ly, osv.) i organismens livsmiljø. Det naturlige utvalget vil føre til spesialisering og adaptasjon, ved at organismene over tid tilpasser seg et bestemt miljø.

Darwin har blikk for to av tidens fire aspekter, fortiden og nåtiden, der han finner de to kildene til organismenes utforming; arv og miljø. På slutten av kapittel VI i Artenes opprinnelse sier han det slik:

“Det er alminnelig anerkjent at alle organiske vesener er blitt dannet i samsvar med to store lover – typens enhet og eksistensbetingelsene. Ved typens enhet menes den grunnleggende overensstemmelse i bygning vi ser i organiske vesener av samme klasse, og som er helt uavhengig av deres levevis”. [iv]

Av de ”to store lover” Darwin nevner, er den siste – eksistensbetingelsene – den enkleste å beskrive. Vi snakker om organismens livsmiljø, alt det den møter av aktuelle miljøfaktorer, biotiske som abiotiske. I relasjon til tidskorset representerer dette organismens nåtid. Det sanseinntrykkene er for bevisstheten, er det aktuelle miljøet for den biologiske organismen.

Til enhver tid står den enkelte organismen overfor et gitt miljø med helt bestemte utfordringer, i form av tørke og flom, kulde og varme, predatorer og parasitter, osv. Og denne interaksjonen med miljøet, fremholder Darwin, denne ”kampen for tilværelsen”, medfører en fortløpende tilpasning til miljøet (adaptasjon) gjennom et naturlig utvalg.

Mer dunkelt er det hva som her menes med ”typens enhet”. Kunne det være typus-begrepet Darwin alluderer til? Opplysningen om at typens enhet er helt uavhengig av organismens levevis, og altså uavhengig av det umiddelbare miljø, kunne tyde på det. Ideen om at det finnes visse grunntyper (arketyper) for organismenes mangfold av former, var selvsagt vidt utbredt blant naturforskere inntil Darwin. Således fremmes ulike versjoner av typus-begrepet av forskere som Georges Cuvier, Johann W. von Goethe og Richard Owen. [v]

Det ville vært oppsiktsvekkende om Darwin slo til lyd for slike idealistiske tanker. Umiddelbart etter henvisningen til de ”to store lover”, gjør han da også en u-sving, idet han benekter at loven om typens enhet er en selvstendig faktor. Han underordner den nå ”loven om eksistensbetingelsene”, som han mener alt i siste instans må tilbakeføres til:

“Ut fra min teori forklares typens enhet ved felles avstamning. Eksistensbetingelsenes betydning […] dekkes helt og fullt av prinsippet om det naturlige utvalg. For det naturlige utvalget virker enten ved å tilpasse de varierende delene av hvert enkelt vesen til dets nåværende organiske eller uorganiske livsbetingelser, eller ved å ha tilpasset dem i en eller annen meget fjern tidsalder […] Dermed er loven om eksistensbetingelsene i realiteten den høyeste loven, idet den i og med nedarvingen av tidligere tilpasninger omfatter den om typens enhet”.

Det vi står igjen med er et begrep om evolusjonen som i siste instans kun hviler på et ben: det naturlige utvalget og organismens tilpasning til de aktuelle livsbetingelser. I pakt med det mekanistiske tidsbegrepet, der fortid og fremtid jo ikke finnes som ontologiske realiteter, blir tiden redusert til en ”suksessiv nåtid”. Dermed blir Darwins bilde av evolusjonen i relasjon til tidskorset slik:

Figur 3: Evolusjonens tidskors ifølge Darwin.

Noen impulser fra det tidløse eller fra fremtiden kjenner ikke Darwin. Han kjenner ”to store lover” for evolusjonen, en impuls knyttet til fortiden og en til nåtiden. Men blant disse to – arv og miljø – står det siste frem som det virksomme prinsippet, siden også det vi kaller nedarving er modellert av ”eksistensbetingelsene”, via det naturlige utvalget. For Darwin er nedarvingen en passiv restriksjon for organismen, snarere enn en aktiv kraft. I figur 3 er dette antydet ved at ”nedarvingen” er avbleket.

(Del II

 

Relatert

På tvers av Canada med tog – en reise med sjelen

Elvens hemmeligheter

FREMTIDENS ONTOLOGI – Alexander Dugin

Apokalypsens fire ryttere – del I

Hinsides historiens slutt? – del II

Sinn og kosmos – Thomas Nagels bidrag til et paradigmeskifte

Den spekulative vendingen

Slavoj Žižeks – Living in the End Times

 

Fotnoter


[ii] Heidegger, M. 1971: Poetry, Language, Thought. Harper & Row, New York.

[iii] Steiner, R. 2001: Anthroposophie, Psychosophie, Pneumatosophie. GA 115. Dornach. (Tidskorset presenteres i et foredrag den 4. november 1910.)

[iv] Darwin, C. 1998: Om artenes opprinnelse. Bokklubben Dagens Bøker. Oslo.

[v] Det finnes også et langt mer pragmatisk og mindre kontroversielt type-begrep i biologien, nemlig i betydningen type-eksemplar. Dette er et spesielt individ (fossilt eller preservert), som vanligvis er oppbevart i en samling og som gjelder som referanse for en artsbestemmelse.