Verden brenner! En samtale med filmskaperen Justin Oakey om periferi, tradisjon og kampen for tilværelsen

[vsw id=”63413979″ source=”vimeo” width=”620″ height=”264″ autoplay=”no”]

I dette intervjuet med den unge canadiske filmregissøren Justin Oakey (f. 1988), stilles det en rekke eksistensielle spørsmål. Vil samfunn i periferien kunne overleve i en stadig mer urbanisert verden? Er det mulig for dagens unge å revitalisere tradisjonene og bevare dem for ettertiden?

Av Eirik Storesund, norrøn filolog

Jeg føler definitivt at uavhengig filmproduksjon er blant de mest velegnede formatene når man arbeider med sosiale og kulturelle emner.

I høst kom en film jeg hadde ventet på en stund. Den var ikke noe langt epos, og ikke hadde den et gigantisk budsjett. Selv om den var mer eller mindre totalfinansiert av kronerulling og tikket inn på knappe 15 minutter, klarte den å formidle en genuint fengslende og rørende historie. Jeg tror det ville ha vært umulig for et stort produksjonsselskap å levere noe tilsvarende. Dette er en film som er helt og holdent kontrær til Hollywoods mange substansløse blockbustere med prislapper på flere hundre millioner.

Kortfilmen The World is Burning er et idealistisk og ærlig stykke kinematografisk håndverk regissert og skrevet av newfoundlenderen Justin Oakey. Ærlig i sin inderlighet, baserer den seg på hendelser som berørte Oakey personlig. Den viser idealisme i sin skildring av et modig valg som for mange unge i dag (dessverre) vil virke helt utenkelig. Selv om landskapet geografisk sett ligger et lite stykke fra Norge, kunne filmen ut ifra klima og topografi nærmest vært filmet på Vestlandet. Med noe modifikasjon kunne handlingen også ha foregått i en norsk bygd, da den tar for seg et problem som er velkjent også i våre distrikter.

For min egen del inviterte filmen til en introspektiv vurdering av et avfolkningsproblem jeg også er en del av, som ung tilflytter i Bergen. I sin sum representerer The World is Burning kanskje det mest meningsfulle kvarteret jeg brukte på film og medier i 2013. Derfor er det også en stor glede for meg å kunne presentere den for leseren.

Justin Oakey, la meg først og fremst gratulere med en særdeles velskrevet og vakker kortfilm. Vil du introdusere deg for leserne?

Takk, jeg verdsetter virkelig muligheten til å gjøre dette intervjuet! Jeg er født og oppvokst på øya Newfoundland (eller, som historieinteresserte skandinaver kanskje vet: Leiv Erikssons Vinland). Dette er en øy som ligger på østkysten av Canada, og er vidgjeten som den eldste europeiske kolonien på denne siden av Atlanterhavet. Mesteparten av slekten min kommer fra landsbygda enda jeg selv vokste opp i St. John’s.

Vi lever i en verden hvor filmbransjens hovedstrømninger er dominert av Hollywoods «crowd pleasers», med stadig økende budsjetter i mangemillionersklassen. Her føler iallfall jeg at The World is Burning skiller seg ut i sitt innhold, samt som et såkalt crowd-funded og uavhengig filmprosjekt. Hvilke idealistiske følger har det å skape en så til de grader uavhengig film?

I idealistisk forstand åpnet det for at jeg forsøkte å finansiere min første «ekte» kortfilm, slik at jeg kunne se om det var interesse for den før noe som helst ble foretatt. Den kommer med innebygd publikum. Newfoundlendere er bortimot de stolteste menneskene man noensinne kan høre fra, så vi fikk mye støtte mens kronerullingen pågikk. Noen musikervenner jeg har arbeidet med tidligere hjalp også. Deriblant Hexvessel og Hooded Menace fra Finland, samt Ulver fra Norge.

Er det også kreative fordeler?

I kreativ forstand har du kontroll over produktet når du selvfinansierer det. Det blir ingen av hakene som følger med penger ovenfra, og visjonen har ingen forstyrrelser. Men når det er sagt er det ikke meningen at folk skal løpe løpsk.  Jeg var avhengig av den talentfulle og tett sammenknyttede besetningen for at ideene skulle fortsette å strømme i riktig retning. Jeg føler definitivt at uavhengig filmproduksjon er blant de mest velegnede formatene når man arbeider med sosiale og kulturelle emner. For ikke å snakke om hvor morsomt det er å se sine egne ideer komme sammen på lerret. Jeg elsker å skrive, men det er noe tilfredsstillende med å se visualiseringen av ideene.

Newfoundland ligner på steder som Færøyene: misforståtte (og ofte hånet av fastlandet) for deres unike kultur og skikker. I virkeligheten er dette steder hvor veldig viljesterke mennesker slo seg ned og overlevde. Hvor svært særskilte kulturer og tradisjoner utviklet seg, og enda lever i dag.

Lik alle andre uavhengige prosjekter bidrar ambisjon og kjærlighet betraktelig til å realisere hva store produksjonsselskaper kanskje aldri hadde turt å gjennomføre. Men realistisk sett er det vanskelig å lage film uten budsjett. Hvordan fikk du finansieringen i havn?

Det er usedvanlig vanskelig å lage en film uten budsjett. Spesielt siden vår film var satt til et ruralt sted med dyr, skytevåpen og mye reising. Når vi hadde anskaffet utstyret vi trengte (som vi fikk leid på avslag), fått mat til det ørlille mannskapet (ved hjelp av min dyktige tante) og kommet oss gjennom etterproduksjonen, var det utvilsomt noen utgifter som bar stein til byrden. Innsamlingsaksjonen vår var meget vellykket. Der mottok vi gavmilde donasjoner som hjalp oss videre. Under redigeringen fikk vi i tillegg litt penger fra The National Film Board of Canada for å lette på kostnadene. Men alt gikk på hengende håret for å si det mildt.

Jeg ser dere har blitt vist på enkelte festivaler, inkludert Courts des îles, som er en kortfilmfestival hvor det bare er filmer om og fra øysamfunn på programmet. Sømmelig avholdt på Tahiti i Fransk Polynesia. Til tross eventuelle forskjeller: Hvilke felles utfordringer møter øyer i periferien i dag?

Selve premieren var på Atlantic Film Festival i Halifax, Nova Scotia. Det er en flott festival som fremhever en mengde østcanadiske filmproduksjoner. Det var svært godt å se hvor mye oppmerksomhet som rettet mot tradisjonsorienterte folk og levevis. Uheldigvis var det for mye overfokusering på disse stedenes falmede tradisjoner. Menneskene som velger å videreføre arven falt i bakgrunnen.

Det var interessant å se at Fransk Polynesia har en filmfestival eksklusivt for øyfilmer som du sier, for folk ser ikke ut til å innse hvor isolerende det er å leve på en øy. Men på den andre siden er det å være isolert akkurat det som gir mange av verdens øyer så rike og distinktive kulturer. Den geografiske separasjonen tillater øyboerne å holde seg for seg selv, og motstå modernisering mye lenger enn fastlandet.

Selv i dag er mange øyer mye mindre ødelagte av moderniteten enn fastlandsbyene. Newfoundland ligner på steder som Færøyene: misforståtte (og ofte hånet av fastlandet) for deres unike kultur og skikker. I virkeligheten er dette steder hvor veldig viljesterke mennesker slo seg ned og overlevde. Hvor svært særskilte kulturer og tradisjoner utviklet seg, og enda lever i dag.

Filmen er på en måte selvbiografisk: Sommeren før forrige hadde jeg problemer med å få i gang et nytt prosjekt. Da ringte mor meg med nyheten om at bestefar Oakey hadde støtt på en coyoteflokk igjen. Og det var slik alt begynte. Jeg pyntet på fortellingen for dramaturgiens skyld, men omstendighetene er essensielt de samme.

Filmen ble også vist på canadisk riksfjernsyn. Hvordan ble den mottatt hjemme?

Den ble såvisst vist på CBC nylig, og folk der hjemme ser virkelig ut til å reagere på den. Ikke bare er problematikken rundt coyotene mye i nyhetene for tiden. Men mange newfoundlendere har forbindelser til rurale levesett et sted i familien deres. Mange higer etter et tilsvarende enkelt liv.

Du har ved enkelte anledninger nevnt at temaet for The World is Burning er inspirert av hendelser i ditt eget liv. Så vidt jeg forstår ble dette fulgt tett opp i filmen, til en sånn grad at du brukte din egen bestefar i rollen du skrev om ham. Hvordan påvirket disse begivenhetene din identitetsfølelse før produksjonen?

Filmen er på en måte selvbiografisk: Sommeren før forrige hadde jeg problemer med å få i gang et nytt prosjekt. Da ringte mor meg med nyheten om at bestefar Oakey hadde støtt på en coyoteflokk igjen. Og det var slik alt begynte. Jeg pyntet på fortellingen for dramaturgiens skyld, men omstendighetene er essensielt de samme. Vi brukte bestefaren min til rollen og filmet til og med hjemme hos ham i Fortune Bay (et ekstremt avsides område som den grenen av familien min stammer fra).

I løpet av de siste årene har jeg virkelig utviklet en stadig sterkere stolthetsfølelse for min families tradisjoner og min newfoundlandske identitet. Det er nesten så jeg føler en velsignelse over å være fra der jeg er, og for den oppveksten jeg fikk. Jeg var veldig heldig som hadde en tett sammenknyttet, tradisjonell familie med sterke forbindelser til jakt, fiske, selfangst og håndverk.

Som de fleste mennesker, skjønte jeg ikke hvor velsignet jeg var som hadde tilgang til slike opplevelser og folkekunne før jeg var langt eldre. Jeg trodde det var normen. Kort fortalt vokste forholdet mitt til tradisjonene mine svært da jeg arbeidet med filmen. Jeg lærte mye mer om arven min, om kulturen jeg har arvet, og om hvordan jeg håper å kultivere den for fremtiden. Det var alt i alt en fantastisk opplevelse.

Med referansene til den tradisjonelle jakt- og fangstøkonomien på Newfoundland har filmen din et veldig lokalt preg. Samtidig berører den også problemer som utallige rurale samfunn har. Hvor ungdommen forlater periferien til fordel for bylivet. Men hovedpersonen din velger tvert imot å snu på hælen, bort fra disse behagelighetene for å sikte seg inn mot en lokal – faktisk forfaderlig – livsstil. På mange måter i rak motsetning til trenden. Hvordan vil du karakterisere filosofien bak dette valget? Hva er budskapet?

Newfoundland ble bygd på fiskerinæring (hovedsakelig torsk). Men storviltjakt (elg, caribou og svartbjørn), pelsfangst (bever, mår og gaupe) og næringen basert på grønlandssel er like viktige både som mat- og inntektskilder for bygdesamfunnene. Det største problemet i disse bygdene er, som du sier, at ungdommer hele tiden flytter bort til byer for å jobbe (samt en lakonisk følelse av «kjedsomhet»).

Som en som selv flyttet bort til en storby for å gå på skole har jeg aldri følt meg tilfreds. Jeg gledet meg til hjemturene for jakt og fiske. Til og med kun for å høre de kjente dialektene eller se de familiære hustypene. Uheldigvis er det ikke bare det at mange flytter vekk. De velger å ikke videreføre  tradisjonene fra familie og forfedre. Til fordel for virtuelle eksistenser på nettet.

Ødeleggelsen av tradisjonelle kilder til mat og inntekt er flertallets kulturtyranni: Disse misinformerte og usikre menneskene ser ikke ut til å skjønne at de stiller seg sammen for en globalistisk verden, en stygg monokultur. Hva gjør folk i fjerntliggende samfunn når de ikke får lov til å jakte sel eller hval for å livnære seg (om så kun for å dekke grunnleggende ernæringsbehov)? De flytter inn til byene, selvfølgelig.

Valget mitt, at hovedpersonen skulle gå mot strømmen fra lignende historier, var ment for å vise at selv om noen forlater landsbyen sin (slik vi har sett det bli skildret i utallige Hollywood-filmer), så betyr det ikke nødvendigvis at de behøver å like bylivet eller holde seg der borte. Selv i filmer hvor en karakter oppdager noe tradisjonelt ved seg selv, ender de som regel opp med å returnere til storbyen. Det blir nesten aldri fremstilt som at de slår seg ned og videreutvikler denne følelsen av oppdagelse.

Det grunnleggende budskapet, som jeg håper enhver publikummer tar med seg videre, er at byer ikke er svaret. De er ikke naturlige. Vi må flytte bort fra dem og bære frem tradisjonens fakler. Byer over hele verden har blitt overfylte, svulmende betongdynger. Selv de eldste i Europa har slurvete, amerikanisert søppel bygd rundt sine «bevarte» historiske sentra. Alle som virkelig ønsker at unike språk, dialekter, feiringer, folklore og musikk skal bli bevart og fremhevet er nødt til å snu ryggen til store metropoler. Enkelt og greit.

I 1992 opphørte det nordvest-atlantiske torskefisket etter en massiv kollaps i torskebestanden. I og med at fiskerinæringen var en av de originale økonomiske nisjene på Newfoundland, hvordan påvirket dette øyas lokalkultur og tradisjonsmessige kontinuitet?

Torskemoratoriet betød at levesettet til den tradisjonelle newfoundlandske fiskeren, som allerede slet, ble pint. Arbeidsledighet ble et større problem, og folk i fjerne områder måtte assimilere seg til nabobyer eller flytte til fastlandet for å jobbe. Dette resulterte i flere og flere døde småsamfunn. Når tradisjonsbærerne blir forvist fra det eneste livet de kjenner, blir det svært vanskelig å viderebringe yrket til nye generasjoner. Spesielt om de må flytte til fastlandet for å finne arbeid og stifter familie utenfor øya.

For ikke å snakke om at fremveksten av digital kultur hendte på akkurat samme tid, som igjen distanserer oss enda lenger fra våre tradisjoner og arv. Mange unge fra denne æraen er totalt avsondret fra fiskerikulturen på Newfoundland. Heldigvis er øya hardfør, fiskebestanden vokser – og blomstrer igjen i enkelte områder. Du ser flere og flere som vender seg mot tradisjonsrike profesjonelle og bosetter seg i småsamfunnene deres. Hvis vi nå kan holde internasjonalt fiske ute av farvannene vil det blomstre igjen. Men det er høyst usannsynlig.

Et problem mange perifere samfunn står overfor er at deres tradisjonelle næringer blir kontroversielle. Gjerne blant folk som selv ikke har noen forbindelse med tradisjonelt levebrød og arbeid: hvor kjendiser vier seg til saker de rett og slett mangler nødvendige forkunnskaper om, og hvor deres fraværende dømmekraft kan få dramatiske følger. Mest berømt er kanskje Brigitte Bardots korstog mot seljakta, som resulterte i et internasjonalt forbud med alvorlige konsekvenser for de nordatlantiske urfolkenes levesett. Jeg mener: En dag lever du slik dine forfedre har gjort i opptil ti tusen år, for så plutselig å få dette fratatt deg neste dag. Slik at noen på den andre siden av verden kan føle seg som helgener mens de drikker cappuccino, mens de i realiteten lever liv som gjør langt større økologisk skade enn noe tradisjonssamfunn noensinne har gjort. Fangst også, og pelsnæringen generelt, har blitt en av nåtidens særegent sensitive problemstillinger – og favorittsaken til mange sikkert velmenende, men skinnhellige urbanister. Hvordan burde mennesker fra de berørte samfunnene reagere på dette? Er det i det hele tatt noe poeng i å bekjempe disse høylytt politisk korrekte massene? Sist men ikke minst: Tror du filmer som din egen kan bidra til å snu strømmen?

Det er rart du sier det, for akkurat denne uken kom den tidligere pornostjernen Pamela Anderson til Newfoundland, veivende med en patetisk pengesum for å trygle newfoundlendere til å slutte med seljakten. I bunn og grunn tilbød hun dem 160 dollar hver for å oppløse leveviset deres, og en tradisjon som har vært del av øya i minst 500 år. Paul McCartney gjorde det samme for et par år siden, og gikk til og med så langt som til å debattere vår premier (red. anm. Politisk verv tilsvarende en guvernør) på riksdekkende TV (men ble bare latterliggjort, ettersom han er åndssvak). Denne trenden med å knuse tradisjonelle levevis på grunn av politisk korrekthet er uhyre vanlig – som du sier, og selfangsten og pelsindustrien er dens fremste ofre.

Ødeleggelsen av tradisjonelle kilder til mat og inntekt er flertallets kulturtyranni: Disse misinformerte og usikre menneskene ser ikke ut til å skjønne at de stiller seg sammen for en globalistisk verden, en stygg monokultur. Hva gjør mennesker i fjerntliggende samfunn når de ikke får lov til å jakte sel eller hval for å livnære seg (om så kun for å dekke grunnleggende ernæringsbehov)? De flytter inn til byene, selvfølgelig.

PETA er en stor synder her, som tilbyr ynkelige løgner og feilinformasjon til sine vrangforestilte tilhengere, der den mest forskrekkelige løgnen er at newfoundlendere klubber ihjel spedsel (nyfødte kvitunger), som ikke bare er ulovlig men også helt meningsløst. Den politiske verden bøyer seg for kulturtyrannens innfall fordi de er redde for å virke støtende eller gammeldagse eller brutale. Jeg er glad (og stolt) for at landet vårt har opphevet forbudet mot seljakt, og at øya mi tar opp denne kostbare kampen.

Tradisjoner i sin mest basale forstand koker ned til ideer om det fysiske. Og til yrker, håndverk, muntlig kultur, folklore, medisin og språk. Til og med en gruppe menneskers geografi og territorium. Se på urfolkene, som har utrolig tette bånd til sine landområder. Er deres tradisjoner uekte når de ikke er intellektualiserte?

Småsamfunnene som avhenger av seljakt må utvilsomt kjempe imot. Problemet med disse dyrevernsorganisasjonene er at de sprer løgner. Det er derfor opp til jegerne å forklare sin vernende innsats og de humane metodene de benytter seg av i faget sitt. Men likevel: Disse radikale er ikke en konsistent gruppe internt, så det er mulig de ikke bryr seg om tall og fakta.

Hykleri får dem til å blomstre. Hvis man er uredd og reiser seg mot slik politisk korrekthet angående tradisjonelle matkilder (jakt, fiske, fangst) vil det gå godt. De kommer til å jekke seg ned og finne noe annet å vie livet til. Det er hovedsakelig snakk om usikre mennesker uten forkunnskaper og fornuft, som har hoppet på en trend. Retorikk er alt de har. Vi behøver at flere og flere står imot dette og bevarer tradisjonene.

Når det gjelder filmen min er den kun et begrenset blikk på disse tingene. Men jeg tror det er essensielt at tradisjonsorienterte mennesker som er interesserte i å bære deres kultur og levevis fremad må være engasjerte i en form for media, slik at man kan skape en interesse blant likesinnede. Jeg har fått så mange flotte kommentarer om hvordan min lille og ubetydelige film fikk folk til å føle seg. Du og jeg fikk f.eks kontakt gjennom denne filmen. Så den er velegnet middel for å skape diskusjon.

Jeg har inntrykk av at hele diskusjonen rundt tradisjon til en viss grad er berørt av den vidstrakte fragmenteringen vi ser over alt i den moderne verden. Selv de med ambisjoner om å leve et såkalt tradisjonelt liv risikerer å vikle seg inn i teori og esoterisk – kanskje til og med overflødig – terminologi, som til syvende og sist er mer ord og mindre handling. Eller hva synes du? I visse hensyn har kanskje perennialister en tendens til å se Tradisjon som et mer eller mindre spirituelt konsept fremfor, som de sier, å «redusere» den til romlige handlinger. Dette kan muligens virke bakvendt for mange av dem som søker en territoriell og praktisk tilnærming. Hva er ditt syn på levende tradisjon i relasjon til Tradisjon som et filosofisk konsept?

Et svar på dette kunne fortsatt i det uendelige, derfor skal jeg fatte meg i korthet. Det er dog et bra tema å diskutere. Jeg har generelt inntrykk av at de fleste involverte i nettsamfunn som omfavner slike ideer definitivt snakker mer enn de handler. De er åpenbart ikke jegere eller fysiske tradisjonsbærere. Tradisjonalisme kan være riktig så åndelig, men å fornekte de fysiske implikasjonene i dette levesettet er et feiltrinn.

Tradisjoner i sin mest basale forstand koker ned til ideer om det fysiske. Og til yrker, håndverk, muntlig kultur, folklore, medisin og språk. Til og med en gruppe menneskers geografi og territorium. Se på urfolkene, som har utrolig tette bånd til sine landområder. Er deres tradisjoner uekte når de ikke er intellektualiserte?

Jeg har enda hatt til gode å høre Ragnarok bli nevnt i spørsmål eller diskusjoner om filmens tittel! Men du er definitivt inne på den riktige følelsen: Vi befinner oss i en postmoderne verden av forfallende åndelighet, moral og orden.

Hvis du bor i en larmende storby og skryter på nettet over at du er en «perennialistisk tradisjonalist» som mener geografi og praksis ikke er relevant, da burde du kanskje heller kalle deg en «intellektuell tradisjonalist». For min del mener jeg «Tradisjonalisme med stor T» og tradisjonalisme må krysse veier: spiritualitet og fysikalitet. Å omfavne arven sin og en tradisjonell åndelighet er avgjørende mens man motsier seg postmoderne tanker om umåtelig individualisme og globalistiske verdier (som materialisme og overkonsum).

Man må også kunne sammenstille sin åndelige vei med den fysiske: å omfavne jakt, fiske, fangst, håndverk, språk og folkekunne er nøkkelen til å bevare ens kultur i tradisjonell forståelse. Her følger selvfølgelig ansvaret å takle hordene av politisk korrekte plageånder som utvilsomt vil ha sitt å si.

I vår norrøne mytologi er brann et symptom på verdens kommende kollaps, i etterkant av et mer generelt forfall i orden, etikk og moral. Til slutt brenner alt: fjellene, havet og himmelen. Jeg har tenkt at for noen som opplever å se sin nedarvede tro og levesett gå i oppløsning foran egne øyne må det alltid ha føltes som om selve verden på sett og vis står i flammer. For min egen del, i det minste, er det dette som virkelig er verdens ende: det er en lite iøynefallende, men likevel konstant og alltid tilstedeværende prosess. Personlig kunne jeg selvfølgelig ikke unngå å tolke tittelen på filmen i et tilsvarende lys. Med Ragnarok er det likevel et slags løfte om gjenopprettelse i den andre enden. Så hva tenker du? Hva skjer når verden slutter å brenne?

Dette er virkelig en interessant tolkning av tittelen . Jeg har enda hatt til gode å høre Ragnarok bli nevnt i spørsmål eller diskusjoner om filmens tittel! Men du er definitivt inne på den riktige følelsen: Vi befinner oss i en postmoderne verden av forfallende åndelighet, moral og orden. Tradisjonene våre falmer. Men jeg har håp om at vi kan vente oss en sosial og spirituell oppvåkning etter «brannene». Slik en skog vokser opp igjen fra asken, kan folk muligens gjenreise sivilisasjonen vår etter dens sammenbrudd.

Jeg forstår det slik at du også er involvert i et prosjekt som heter Newfoundland Folkways. Kunne du tenke deg å forklare hva det går ut på?

Newfoundland Folkways er et prosjekt med en venn og folklorist ved navn Lisa Wilson (sammen med ulike bidragsytere), hvor hensikten vår er å feire folket, tradisjonene og historien på Newfoundland, samt videreføre denne kunnskapen for fremtiden. Vi fokuserer på alt, og planlegger å lage mye selvstendig materiale for dokumentarfilmer i løpet av det kommende året.

Hvis vi går tilbake til selve filmen: Det er snakk om en kortfilm på under et kvarter. Jeg forstiller meg at det må være en stor utfordring, kreativt sett, å tilpasse et troverdig og velskrevet plot innenfor en så liten tidsramme. Hva vil du si er de kunstneriske fordelene ved å jobbe med kortfilm kontra en hel spillefilm?

Det var definitivt en utfordring å si det jeg ville si på femten minutter. Den utfordringen er i seg selv en fordel ved å jobbe med et kortere heller enn et lengre format. Du lærer å finne ut hva som er vesentlig i en scene, eller hvordan man kondenserer en mye større filosofi ned til noe man kan ta innover seg på en såpass kort seanse. Det er en kjempebra erfaring som garantert vil komme til hjelp når jeg prøver å sette sammen en langfilm i fremtiden, når enn det måtte være. Jeg har en overflod av ideer, men ingen finansiering. Men jeg prøver heller å få en annen kortfilm i havn for erfaringens skyld, før jeg beveger meg over til noe med lenger format.

Kunne du tenkt deg å lage spillefilm om et lignende emne?

Jeg ville sagt at de fleste filmene jeg har skrevet for fremtiden er omtrent i samme gate som The World is Burning. Men selvfølgelig forgreiner disse seg i ulike retninger.

Siste spørsmål: Hva er fremtidsplanene dine?

I profesjonelt øyemed prøver jeg å få finansiering til en ny kortfilm, i tillegg til en serie korte dokumentarer for Newfoundland Folkways. Jeg jobber hele tiden med nye manus og prosastoff også. I personlig øyemed jobber jeg med å etablere min egen familie. Jeg kommer også til å jakte og fiske så mye som mulig.

Foto: Barrett & MacKay (nederst), Alisa Brodsky (nest nederst) og Amanda Row (øvrige)

 

Relevante linker

Newfoundland Folkways

Intangible Cultural Heritage

 

Relatert

På tvers av Canada med tog

Til ærens forsvar: Et forsøk på å gjenopprette et oversett ideal

Hellige trær, fordømte grantrær og Granbane

Verdens ender – en sykkelreise fra Ushuaia til Nordkapp – Island, sagariket

Verdt å dø for

Av jord er du kommet til kultur skal du bli

Apokalypsens fire ryttere – del I

Apokalypsens fire ryttere – del II

Kalasha – en rødlistet kultur

Motstrømstaten Vermont – det bærekraftige landbrukets tilbakekomst i agroindustriens hjemland