Gjenreisingen av Norge etter 2. verdenskrig gikk som vi vet sin gang med sterk satsing på industrireising. “1960-årene ble det gyldne tiår fremfor noe og industriens glanstid fremfor alt”, konkluderte Hanisch og Lange, etablerte historikere i økonomifaget. Utviklingen ga høy levestandard – målt som økonomisk vekst med kroner og øre som benevning. Prisen var tunge naturinngrep og stor forurensning. Ett av tegnene på at levestandard – tidens mantra – ikke ga livskvalitet var stiftelsen av ”Norsk forening mot støy” allerede i 1963.

Av Nils Faarlund. Tindevegleder, konvertert sivilingeniør, friluftsmann og pionér i utviklingen av en handlende økofilosofi. Har bl.a. lagt mye av fundamentet for kunnskap om norsk friluftsliv på høyskolenivå, drevet Norges Høgfjellskole og vært rådgiver for forsvaret om overlevelse i naturen. Han har i den senere tid vært aktiv i kampen mot naturødeleggende vindkraftprosjekter i Åsens venner og Vener av Trøymsåne.

Riktig nok er uønsket lyd strengt regulert på arbeidsplassene, men i “allmenningene” hvor vi ferdes under arbeidsreiser  – nødvendige så vel som unødvendige – innkjøp, selskaps- og fritidsliv, er det stadig anarki. I denne delen av vår livsverden har vi i våre demokratier vært slepphendte og altfor ofte innrømmet “fri flyt” for de kommersielle interessenes utslipp.

Initiativtakerne bak “Norsk forening mot støy” hadde virksomme nettverk i det politiske og akademiske liv. Men selv om nye generasjoner besluttsomt har ført arbeidet videre, merket vi i jubileumsåret 50 år senere at den økonomiske velstandens støykulisse fortsatt ikke er tøylet. Den finner stadig ny utbredelse og ny intensitet. Det er med “utslippet” av støy som det er med utslippet av klimagasser. Vi fortsetter å leve med det fra dag til dag, fordi det på kort sikt er så mye annet som er mer påtrengende og håndfast. Når vi besinner oss som vi gjør i vårt folkekjære friluftsliv, er imidlertid vårt votum klart: Representative undersøkelser over motiver for vårt ærendsløse møte med fri natur viser at 9 av 10 av oss vil bli kvitt støyen og at 9 av 10 av oss vil ha stillhet.

Her er vi på sporet av veger ut av uføret. Vi trenger å roe oss ned av og til. Vi trenger å gi plass til ettertanker. Vi trenger stillhet. Vi trenger anledninger hvor vi som Einstein, kan løse oss fra samtidens tankemessige rammer som vi altfor ofte tar for gitt. Når vi oppdager hva den første blant likemenn i den mest prestisjefylte naturvitenskapen – teoretisk fysikk – pekte på allerede i 1950-årene, er det som med egget og Columbus. Vi innser også at det tankemønsteret som har skapt krise etter krise i den moderne levemåten ikke kan hjelpe oss ut av elendigheten. I det følgende inviterer jeg til et gløtt bakover i vår nære fortid for å gi oversikt og Askeladdaktig nyskaping.

Ved inngangen til det 19. århundre hadde den industrielle revolusjonen gjort europeiske byer til pengemaskiner. Følgene for dem som ikke hørte til blant de privilegerte fabrikkeierne – med bolig på vestkanten – var at de måtte leve i et helvete av forurenset jord, vann og luft –  ledsaget av en ulende og drønnende støykulisse. I den tids Norge var industrialiseringen ennå i sin spede begynnelse. Vårt fremmedstyrte land var derfor stort sett forskånet for slike tilstander. Annerledes var det hos naboen i øst som hadde vært ledende i teknologiutvikling fra 1600-tallet av, og hos naboen i sør med sine tette bånd til de europeiske industrilandene.

Det skulle ta mannsaldere før de arbeidssøkende som levde i elendighet på østkanten i industribyene i Europa, fikk overskudd og politisk handlefrihet til å påvirke sin livssituasjon. Initiativet til å bedre situasjonen kom fra heller uventet hold. Forfattere, komponister og billedekunstnere engasjerte seg mot en samfunnsutvikling som fór brutalt frem mot mennesker og natur. På norsk er vi vant til å bruke den innbydende betegnelsen opplysningstiden for det nye tankemønsteret som vokste frem fra midten av 1600-tallet. Sosiologer snakker gjerne om moderniteten.

I stedet for å klatre opp i pipene som den smog-dannende røyken veltet ut av, eller grave ut tungmetaller fra deponiene, slik norske miljøvernerne drev med på slutten av 1900-tallet, valgte kunstnerne å gå til den andre ytterligheten i det som skulle bli en forbilledlig naturvern-kampanje. I sine verk løftet de frem den frie naturens storhet og skjønnhet. I tidens språk: Det sublime. Her står adjektivet fri for den natur som får utfolde sine rytmer fritt – årsrytmer, døgnrytmer, vekstrytmer. Blant tenkerne som inspirerte til denne tilnærmingen, nevnes Goethe og ikke minst Rousseau. Jean-Jacques Rousseau (1712 – 1778) forbinder vi her til lands mest med provoserende utspill i politikk og pedagogikk. For den romantiske vendingen i europeisk kunst virket imidlertid hans omtale av folket som bodde i alpelandsbyene som “edle ville” nærmest som en trylleformel.

Vandrerne var “ville”. De manglet jo den aristokratiske eller den borgerlige dannelsen. Ja, men de var “edle” på grunn av at de levde i den frie naturen og med den frie naturen. Romantikkens kunstnere skildret den frie naturen og levemåten i alpelandsbyene som et Shangri-La, avsondret fra stinkende og støyende bystrøk. Denne kunsten begeistret  borgerskapet som var ansvarlig for de forferdelige tilstandene i “fremskrittets” byer. De fylte bokhyllene med medrivende diktning, hengte fargesprakende malerier på veggene og møttes i teater- og konsertsaler til stemningsfulle aftener.

Fra midten av 1800-tallet nøyde borgerskapet i det dannede Europa seg imidlertid ikke med   å være tilskuere. De ville møte die edlen Wilden og ferdes i deres eventyrlige fjellverden. Dette nye tilskuddet til den borgerlige dannelsen gikk under betegnelsen å være tourist – vel og merke skrevet med ou og med et annet vesen enn dagens turister. Nå demrer det vel for oss nordmenn hvorfor vi fikk Den Norske Turistforening og ikke “Den Norske Friluftslivsforening”. Utrolig nok fikk vi i avsideslandet Norge denne sammenslutning for å  lette ferdselen i en “foredlende” verden allerede i 1869 – bare 5 år etter at Østerrike, Tyskland og Sveits hadde dannet de første organisasjonene i sitt slag. Vårt lille byborgerskap bestod slett ikke av heimfødinger. Fordi vi på dette tidspunket ennå ikke hadde fått fart på industrialiseringen av Norge, så de herrer at et friluftsliv etter mønster fra Alpene (Ibsen lanserte ordet friluftsliv i Paa Vidderne i 1859) hos oss, også bød på andre muligheter enn mosjon og frisk luft.

Stillhet lar seg ikke kvantifisere. Stillhet er noe vi blir vár. Objektivitet dreper stillheten.

Selv om historie ikke er tilgodesett med mye tid i norsk skole, erindres det at vi nå befatter oss med en epoke som har fått navnet Romantikken, også omtalt som Nasjonalromantikken. Vel orientert som pionerene bak DNT var om den betydningen nasjonal identitet hadde i denne epoken, så de betydningen av å lansere den norske fjellheimen som like spektakulær som i Alpene – og hele den norske befolkningen som like “edle ville” som innbyggerne i alpelandsbyene. De få her i landet som etter Romantikkens syn var merket av det urbane, visste råd. De dro resolutt til fjells for å bli vaskekte. Dette bidro vesentlig til å meisle ut en tidsriktig og nasjonal identitet. Men også til å forankre norsk friluftslivstradisjon i Romantikkens verdier: menneskeverd og naturverd. I dannede kretser i Europa merker vi den dag i dag at forestillingen om vår naturtilknyttede identitet ikke har bleknet.

I 1905 fikk Norge sin selvstendighet, ikke minst takket være støtten fra et begeistret kontinentalt aristokrati som allerede i generasjoner hadde beundret den vestlandske fjell- og fjordnaturen. I dag kan vi uten blussel vedstå at vår enestående friluftslivstradisjon ble unnfanget av et lite byborgerskap i de nasjonale gjennombruddenes tiår. Med arbeiderbevegelsens ivrige tilslutning til det ærendsløse møtet med fri natur fra 1920-30-årene av, og etableringen av vår nasjonale selvstendighet uten krigføring i 1905 – enestående i Europa – har vi fått et folkekjært friluftsliv som savner sin like verden over.

I løpet at to turbulente århundrer har engasjementet fra Romantikkens kunstnere og filosofer hatt sin virkning. I vår verdensdel har vi litt etter litt forbedret arbeidsvilkårene for arbeidsstyrken etter ambisjonen om høy livskvalitet og etter hvert fått kontroll over utslippene. Med nasjonal lovgivning og naturvitenskapens målemetoder som demokratiske virkemidler, tilbyr de europeiske byene nå vesentlig bedre livsvilkår for sine innbyggere enn tidligere. Verre er det med støyen. Riktig nok er uønsket lyd strengt regulert på arbeidsplassene, men i “allmenningene” hvor vi ferdes under arbeidsreiser  –  nødvendige så vel som unødvendige – innkjøp, selskaps- og fritidsliv, er det stadig anarki. I denne delen av vår livsverden har vi i våre demokratier vært slepphendte og altfor ofte innrømmet “fri flyt” for de kommersielle interessenes utslipp. Vi er åpenbart i beit for virksomme tiltak.

Vi mangler forankring for de ønskelige og nødvendige begrensningene for støykilder av alle slag. Når det gjelder kreftfremkallende forurensning av vann og luft har vi funnet frem til virksomme systemer. På dette og lignende felt har vi gjort det til vanlig praksis å måle oss frem til terskelverdier ut fra dyreforsøk. For støyforurensning er det imidlertid langt igjen til en “dyremodell” som det heter. Det er vel og bra etter som det er mange motforestillinger mot slike eksperimenter. Når det gjelder håndtering av støykilder har vi da også muligheter til å gå frem på en helt annen måte, nemlig med referanse til det ønskelige. Vet vi noe om det ønskelige? Ja, her i landet vet vi det, takket være vårt folkekjære friluftsliv. Vi har regjeringer som har tatt dette inn over seg. Hittil har fire regjeringer brukt tid og penger på å utrede sin friluftslivspolitikk i omfattende stortingsmeldinger.

Stillhet er ikke det samme som totalt fravær av lyd. Det er forskjell på stillhet og å ha det stille. Den som har oppholdt seg i et lydisolert rom som et musikkstudio, har merket hvor trykkende det er.

Et tiltak som er satt i verk på denne bakgrunnen, er “Friluftslivets år”. Innenfor denne rammen fikk vi i 1993 et forskningsarbeid som undersøkte nordmenns motiver for friluftsliv. Forskeren bak undersøkelsen, Ola Vaagbø, valgte ord som “kontemplative verdier” og “inderlighet” for å karakterisere sine landsmenns holdning til fri natur. I undersøkelsen svarte 9 av 10 nordmenn at de deltok i friluftsliv. I parentes bemerket bekrefter det at vi har med en av de mest folkekjære fritidssyslene i landet å gjøre. Det motivet som fikk den største tilslutningen var “opplevelsen av stillhet og fred”. Dette funnet som også ble bekreftet i anledning av at vi fikk den andre stortingsmeldingen om friluftsliv i 2001, gir oss et meget representativt svar på hva Norges befolkning ønsker som referanse for regulering av støy: 9 av 10 vil ha stillhet.

Fra vår snarvisitt til den politiske historien og kulturhistorien og tilbake til gjennombruddet for den naturvitenskapelige tenkemåte: Vi har sett hvor effektiv den verdifrie tenkningen har vært i strevet for å heve levestandarden i Europa med industrialiseringen. Vi har imidlertid også blitt minnet om hvordan en tenkemåte som er basert på objektivitet, fornekter kvalitet. Når “de sekundære og tertiære sansekvaliteter” – form, farge og stemninger – underkjennes, går det ut over vår livskvalitet, samtidig som det får alvorlige følger for måten den frie naturen blir behandlet på.

Stillhet lar seg ikke kvantifisere. Stillhet er noe vi blir vár. Objektivitet dreper stillheten. Vi har med kvalitet å gjøre. I 1992 fikk jeg en overraskende forespørsel fra Statens Forurensningstilsyn (SFT, senere Klif, siden juli 2013 sammen med Direktoratet for Naturforvaltning i det nydannede Miljødirektoratet) om å skrive en rapport om støy og stillhet i friluftliv. I min utredning begrunnet jeg hvorfor rapporten var kjemisk ren for formler og analyser. For ordens skyld: Å analysere betyr bokstavelig talt å adskille helheter i deler i den tro at vi griper helheter ved å summere det vi har drevet det til av beskrivelser for den enkelte del. J. W. Goethe (1749 – 1832) var tidlig ute i sin vitenskapsfilosofi med å påpeke at helheten er mer enn summen av delene. Om stillheten sier han således:

Ja, Stillheten er i seg selv en stor og dyp verdi. Den er også en viktig forutsetning for å utvikle vårt talent for várhet. Várhet er en evne som åpner for å være tilstede i det vi gjør og der vi er. Várhet og utvikling av evnen til å bli vár er egenskaper som følger vår friluftslivstradisjon. Det er et talent som undertrykkes i det moderne samfunnet. I vår utvikling som art har evnen til å bli vár vært livsviktig i møte ikke bare med farlige dyr, men også i vårt forhold til vær og føre. Várheten åpner imidlertid også for skapende evner i spennet fra kunst til spørsmålene om de store sammenhengene i livet.

Vi kan glede oss over at nordmenn fortsatt holder norsk friluftslivstradisjon i hevd og at  stillhet har en hedersplass i vår rastløse og støyende modernitet. Det gir oss en tydelig anvisning om at lovverk og abstraherende lydtrykkmåling i ulike desibel-format er et aktuelt virkemiddel, men at vi må ta i bruk det massive votum som folket har gitt ut fra sine møter med fri natur om at “stillheten er en måte den frie natur taler til oss på ved å tie”.

Relatert

Støy, et uhørt globalt helse- og miljøproblem

Støyen i det moderne

«Verktøyet» som abstraherer bort fri natur

Vår regjering øder norsk natur «for å hjelpe millioner av fattige»