Tregreningen og det moderne samfunnet – del I

I denne firedelte føljetongen presenteres et tredje alternativ bortenfor (men ikke nødvendigvis “imellom”) aksen liberalisme-sosialisme. Nemlig Rudolf Steiners tanke om sosial tregrening. Denne visjonen har kanskje blitt betraktet som både halvt født og halvt dødt av ettertiden, men har i etterkant av finanskrisen gjort hevd på en fornyet aktualitet. (Del II, del III & del IV)

Av Henning Næss, forfatter

Steiners tregrening tar utgangspunkt i at samfunnet er en organisme som er delt i tre deler. Han tar derfor utgangspunkt i noe som allerede eksisterer: Åndsliv, næringsliv og rettsliv.

1. PRESENTASJON

Tregrening er en samfunnsteori utviklet av Rudolf Steiner (1861-1925) i 1919, etter første verdenskrigs slutt. Spørsmålet var hvordan nye nasjonalitetsgrenser skulle trekkes opp etter at Tyskland og Østerrike led nederlag. Versaillestraktaten krevde nye landegrenser i Balkan og Sentral-Europa.

USAs president Woodrow Wilson var den ivrigste pådriveren, og mente at landegrenser måtte trekkes etter nasjonalitetsprinsippet. For landenes minoriteter (religiøse eller andre) kan dette innebære at de fort havner i en presset situasjon: trusler om sanksjoner hvis de ikke lar seg assimilere, eller at de i verste fall blir utryddet gjennom statlige pogromer. Noe som kan skje dersom nasjonalitetsprinsippet forener seg med rasepolitikk.

Mange som trodde de kjente til Steiners liv og filosofi, vil kanskje bli overrasket over å høre at Steiner bidro med en teori om samfunnets sosiale organisme. Var han ikke bare en livsfjern okkultist og teosof? Men da glemmer man at antroposofien har overlevd grunnet dens sosiale virkelighetsforankring.

Antroposofien ville aldri har overlevd bare som idé. Idag er det alle de sosiale forgreningene av antroposofien som har sikret Steiners filosofi et varig liv i samfunnet. Selv de som er erklærte motstandere av Steiners filosofi, eller som ellers stiller seg likegyldige til den, må innrømme at Steinerskolene bidrar med noe viktig. Men Steiner var altså mye mer enn esoteriker, og også mye mer enn bare pedagog. Han engasjerte seg dypt i de politiske og sosiale forholdene i Europa etter første verdenskrig.

Slaget ved Marne i 1917

Steiner skrev ikke bare bøker og pamfletter om tregrening. Han opptrådte også som manisk samfunnsdeltager. Ikke minst når det gjaldt spørsmålet om hvordan de nasjonale grensespørsmålene og problemene vedrørende nasjonalitetspørsmål skulle løses etter at krigen var over. Østerrike-Ungarn og det tyske keiserriket hadde opphørt å eksistere. Steiner holdt mengder av foredrag om emnet, og drev sågar egen avis om tregrening. Situasjonen på Balkan var uoversiktlig. Krigen hadde sitt bakteppe i en rekke nasjonale konflikter – blant annet mellom Serbia og Østerrike-Ungarn – noe som kulminerte med skuddene i Sarajevo.

Steiner oppfattet det slik at det nettopp var den nasjonalistiske tenkningen som var årsaken til første verdenskrig. Når han så at denne formen for tenkning ble opprettholdt også etter krigen, ble han en ivrig motstander av Woodrow Wilsons gjenforeningspolitikk. Steiners sosiale engasjement foregikk mens Tyskland var herjet av sosiale og økonomiske problemer uten sidestykke. Landet kunne blant annet ikke betale sin gjeld til seierherrene, grunnet enorm inflasjon.

Den viktigste tanken med tregrening er ideen om selvforvaltning. Det vil si at Steinerskolene skulle være egen organisme, med egen økonomisk styring, og være mest mulig fristilt fra samfunnet rundt, og med flat struktur, uten en leder eller en ledergruppe som skulle ta avgjørelser over hodet på de andre ansatte i skolen.

Først og fremst var det Europas arbeiderråd han ville oppildne til å tro på de nye ideene. Steiner ble oppfordret til å tre inn i delstatsregjeringen i Württemberg for å gjennomføre sine ideer der, noe han sa nei til. Men andre tiltak ble også satt i gang, inspirert av tregreningen, i årene mellom 1919 og 1923.

Rudolf Steiner

I 1919 ble for eksempel den første Steinerskolen dannet, for barna til arbeiderne på Waldorf Astoria sigarettfabrikk. Historikken er at Steinerskolene skulle være selvforvaltende. Steiner var inspirert av anarkismen, og hans ideer sprang blant annet ut av møtet med Max Stirners ego-filosofi, som er en slags åndelig egoisme.

Steiner var en talsmann for total frihet i åndslivet. Men mens Max Stirner hadde liten interesse for rettslivet og det økonomiske livet, hadde Steiner i høyeste grad dette. Den franske revolusjonens ideer var også en viktig inspirasjonskilde. Steiner mente blant annet at staten ikke måtte spille en for dominerende rolle i samfunnet, og at den ikke måtte bestemme over kulturen og næringslivet. Steiners tregrening tar utgangspunkt i at samfunnet er en organisme som er delt i tre deler. Han tar derfor utgangspunkt i noe som allerede eksisterer: Åndsliv, næringsliv og rettsliv.

Steiner hentet frem det han oppfattet som tre av de viktigste idealene i menneskehetens historie: Liberalisme, sosialisme og demokrati. Men hver av dem fungerer best innenfor strengt adskilte deler av samfunnsorganismen, mente han. Utover disse grensene virker disse ideene ikke etter sin egentlige hensikt.

Den viktigste tanken med tregrening er ideen om selvforvaltning. Det vil si at Steinerskolene skulle være egen organisme, med egen økonomisk styring, og være mest mulig fristilt fra samfunnet rundt, og med flat struktur, uten en leder eller en ledergruppe som skulle ta avgjørelser over hodet på de andre ansatte i skolen. Steinerskolen i Stuttgart ble dermed som et eget lite samfunn i samfunnet, med styring over egen økonomi, med egen forvaltning, og med et idégrunnnlag som bygget på antroposofien.

Tanken var at så lenge skolen var beskyttet av en såkalt friskole-lov, hadde staten heller ingen rett til å styre over skolens idémessige grunnlag. I virkeligheten har Steinerskolene aldri fungert uavhengig av staten, men grunnet friskole-loven har staten i svært liten grad blandet seg inn i skolens indre liv. Ifølge tregreningslæren er det heller ingen grunn til at hverken stat eller næringsliv, selv om de skyter penger inn i kulturlivet, skal ha noen medbestemmelsesrett over de kulturelle prosessene de støtter med pengene.

Vannbro i Magdeburg

Ifølge Steiner var det nok at de bare ga penger. Det skulle overhodet ikke skje noen innblanding i åndslivet fra næringslivs – eller statsinteresser. Grunnen til at Steiner kunne hevde dette, var begrunnet i hans syn på samfunnet som et fellesskap, som han mente ikke var noe som enkelte mennesker eller institusjoner skulle ha eierskap til. Når staten gir penger til kulturen, er det på vegne av helheten, og staten har ingen rett til eierskap over kulturlivet.

Steiner mente at nasjonalitet ikke skulle avgjøre statsdannelsen. Det vil si: Nasjonalitet hørte etter hans mening hjemme i åndslivet, mens statsdannelsen hørte hjemme i rettslivet. At staten skulle bestemme folkegruppers og enkeltmenneskers nasjonalitet, berodde derfor, etter Steiners mening, på en uheldig sammenblanding av åndsliv og rettsliv.

Steiner var ingen økonomisk liberalist, men man kan snarere kalle ham en libertarianer. Han var også inspirert av den franske revolusjon, og tenkte at ideene om frihet, likhet og brorskap skulle ha sine ekvivalenter til tredelingen av samfunnet: åndsliv, rettsliv og økonomisk liv. Under næringslivet skulle ikke frihet råde, men brorskap. Under åndslivet skulle ikke likhet råde, men frihet. Og under rettslivet skulle ikke brorskap råde, men likhet. Altså likhet for loven, brorskap i den økonomiske sfæren, og frihet i åndslivet.

At det skulle være brorskap i det økonomiske livet, er kanskje det som mest vil overraske de fleste, vant som vi er til å leve i et samfunn med økonomisk liberalisme, og vant som vi er til å tenke at økonomisk liberalisme er en forutsetning for politisk liberalisme.

Hva ville nå Steiner egentlig med dette? kan man spørre. Poenget var at Tyskland på dette tidspunktet var uten egen grunnlov og uten et fungerende lovverk. Landet var tabula rasa. I 1921 var et viktig politisk spørsmål på trappene i Tyskland: da kastet nemlig Steiner seg aktivt inn i forberedelsene til en folkeavstemning om hvorvidt Oberschlesien skulle være polsk eller tysk. Denne konflikten er typisk også for konflikter i vår tid, og svært belysende: Hvem har retten til å eie land?

Quedlinburg i Sachsen-Anhalt, Tyskland

Som regel synes flere parter i en konflikt at de har rett til å eie et landområde, i kraft av etnisk tilhørighet, historisk opprinnelse eller andre faktorer. Slike nasjonalitetskonflikter får ofte alvorlige følger for sivilbefolkningen i det området det måtte gjelde, som forblir hjelpeløse tilskuere til kriger som utløses av såkalte «praktiske mennesker», som Steiner uttrykte det. Steiner valgte en annen løsning: Så lenge nasjonal tilhørighet skal bestemme nasjonalitetsdannelsen, vil det føre til krig mellom land som kjemper om hvem som har retten til et lands eiendom. Han foreslo heller at områder som lå under for nasjonale konflikter skulle være selvforvaltende.

Steiner mente at nasjonalitet ikke skulle avgjøre statsdannelsen. Det vil si: Nasjonalitet hørte etter hans mening hjemme i åndslivet, mens statsdannelsen hørte hjemme i rettslivet. At staten skulle bestemme folkegruppers og enkeltmenneskers nasjonalitet, berodde derfor, etter Steiners mening, på en uheldig sammenblanding av åndsliv og rettsliv. Stat og kultur skulle ikke blandes, mente han. Enhver skulle ha rett til å bo hvor han eller hun ville. Men i Oberschlesien hjalp ikke Steiners engasjement, som ble polsk.

(Del IIdel III & del IV)

 

Kilder

Hegge, Hjalmar. Frihet individualitet og samfunn. En moralfilosofisk erkjennelsesteoretisk og sosialfilosofisk studie i menneskets eksistens. Antropos forlag 2003

Steiner, Rudolf. Tregrening. Vidarforlaget 2008. Oversettelse og etterord av Peter Normann Waage

Waage, Peter Normann. Mennesket, makten og markedet. Rudolf Steiners sosiale ideer i møtet med globaliseringen. Pax forlag 2002.

 

Relatert

Til min generasjon

Frihetens grenser

Tre velmente råd for de nye natursamfunnene

Fremtiden tilhører småbøndene

Politikkens komplementære natur

Demokrati eller folkestyre, har vi noe valg?

Fra by og land, mann mot mann til visjon 2040 II