Hva hender egentlig etter at krisen rammer? Noen ganger kan en krise virke stimulerende på skaperkraft, andre ganger virker den bare lammende. Et av de verste jordskjelvene i moderne italiensk historie rammet L’Aquila den 6. april 2009. Middelalderbyen ble lagt i grus, byens indre er selv etter flere år et tomrom, preget av avmakt og mafia.

Av Emma Gerritsen, samfunnsredaktør i Samviten. Foto (samtlige): Emma Gerritsen 

– L’Aquila er akkurat som en smultring; det har et hull i midten, mens utkanten ekspanderer.

Fabrizio Pambianchi ruller omhyggelig en røyk mens han putter filteret i høyre munnvik. Omsider tenner han den og tar et dypt drag mens han skuer ut over fjellbyen, eller rettere sagt, byggeplassen.

Der er det et virvar av trange smug, omringet av bygninger og kirketårn inntullet i rekkverk. En enslig rotte piler av sted og forsvinner i en sprekk i veggen. Én sprekk blant mange. Hauger av grus fra sammenraste hus ligger strødd utover. I mellom dem titter noen grønne gresstrå opp. Støvpartikler danser i de få solstrålene som kjemper seg gjennom et ellers truende skydekke. Stillheten er total. Det lukter kritt. Og morkent. Her og der henger klesvasken fortsatt foran vinduene, akkurat som om den ble hengt opp i går. De falmede fargene og fortærte stoffene forteller imidlertid en annen historie. Historien om en by der klokken for lengst har sluttet å tikke.

Fire år har gått. Folk har riktignok flyttet ut av teltleirene og drabantbyer bygges utenfor sentrum, men i selve bykjernen virker det som om tiden har stått stille og rekonstruksjonen går tregt. Byfolket begynner å lure på om de i det hele tatt vil kunne vende hjem igjen innen tiårsperioden regjeringen har beregnet at oppbyggingen vil ta.

Hjemløs
L’Aquila er delt i to perioder: Før jordskjelvet og etter jordskjelvet. Fabrizio minnes godt natten som rystet både byen, samfunnet og enkeltmennesket. Et drøye 30 sekunder skjelv som nådde 6,3 på Richters skala lot byen gå i grus, tok 309 menneskeliv, og gjorde 67 000 mennesker hjemløse.

– Natten da jordskjelvet kom var jeg hjemme. Rundt ett – tiden ringte min ekskone; «Det skjelver, det skjelver» ropte hun i røret. Jeg ba henne ta med våre to sønner og komme til meg. På det tidspunktet bodde jeg i et lite hus i skogen med bare en etasje. Det var mindre fare for at det skulle rase sammen.

Han ser bort mot et usynlig sted, hensunket i tanker. Nesen er litt bøyd. Et hint av smilerynker er synlig rundt øynene, men han smiler ikke. Alvorsrynkene blir dypere. Skjegget er ikke kjemmet på noen dager, og det furete ansiktet bærer preg av vær og vind. Det samme gjør hendene. Han knuger dem sammen og fortsetter:

– Hun kom straks og la seg ved siden av meg med både klær og sko på. Jeg sa til henne «selv om vi er skilt trenger du virkelig ikke å sove med alle klærne på, og i hvertfall ikke sko!» Hun svarte at hun fryktet et større skjelv ville komme, og at hun ville være klar til å løpe. Hun hadde rett.

Klokken 03:32 kom det store sjokket. Eller nei, hva heter det på norsk? Den italienske aksenten preger hvert ord. Morsmålets særegenhet har ikke sluppet tak, selv etter å ha tilbrakt åtte år i Norge. Tonene springer fra høyt til lavt på null komma niks.

Fabrizio Pambianchi (49 år) er en av grunnleggerne til den politiske organisasjonen 3e32 som oppstod i kjølvannet av jordskjelvet.

– Skjelvet, skyter jeg inn.

– Ja skjelvet, sier han, nikker, og fortsetter, – Vi satt oss inn i bilen. Det gikk fint med oss. Ikke alle var like heldige. Stemmen dør. Han ser ut i tomrommet og stryker hånden gjennom det tynne håret.

– Galskap. Det var galskap. I ettertid også, sier han. – Mange har mistet alt! Identitetspapirer, verdisaker. Alt! Man fikk heller ikke lov å gå tilbake til huset sitt for å hente gjenstandene.

Han forteller at to dager etter skjelvet kom det busser som fraktet folk til hoteller ved kysten, rundt hundre kilometer unna. Andre søkte ly hos slektninger og mange, deriblant han selv, ble innkvartert i teltleir utenfor byen.

– Sivile styrker ga oss både et merke vi måtte bære, og ordre å følge. Vi fikk ikke sørge og måtte holde oss rolige. Koffeinforbud ble innført og klovner forsøkte å dempe den trykkende stemningen. Berlusconi sa til oss: «Se på dette som en campingferie.» Det var absurd!

Fire år har gått. Folk har riktignok flyttet ut av teltleirene og drabantbyer bygges utenfor sentrum, men i selve bykjernen virker det som om tiden har stått stille og rekonstruksjonen går tregt. Byfolket begynner å lure på om de i det hele tatt vil kunne vende hjem igjen innen tiårsperioden regjeringen har beregnet at oppbyggingen vil ta.

Den nye byen
Rett etter jordskjelvet trengte folk et hjem. Det ble straks satt i gang et boligprosjekt. Det såkalte C.A.S.E-prosjektet bestående av 4600 boliger, som på folkemunnet kalles Berlusconi-boliger. De ligger 5 til 10 km utenfor sentrum, og kan huse 14 000 mennesker. 22. januar 2010 var boligene ferdigstilt, noe den daværende statsminister Silvio Berlusconi var meget stolt av. Ikke alle var like begeistret, og ifølge kritikerne var boligene verken tilknyttet offentlig transport eller tjenester. I tillegg oversteg de budsjettet, og det var det kun plass til en brøkdel av alle som hadde mistet hjemmene sine. Mange av de heldige, nye beboerne har idag til felles at de ikke føler seg hjemme i den såkalte «New Town».

Ciccozzi Totani foran hans hus, som fortsatt er ubeboelig.

Et høyt gjerde skiller en mann og hans hus. – La mia casa, sier han. Mitt hus. Han trekker meg forsiktig i armen og peker mot en dør som står på gløtt. Han begynner å gå. Jeg følger etter. Vi går inn i et bygg. På bakken ligger det små velstelte hauger av grus. Det lukter sandstein. Det prikker i nesen. Mose og fuktskader vitner om at bygget har stått tomt i lang tid. Den eldre mannen peker oppover mot et sprukket vindu. Der bodde han før. Ved døren henger det en ringeklokke. Den fungerer ikke lenger. Navnene til beboerne står enda inngravert. Mannen peker på sitt navn. Ciccozzi Totani. Jeg spør på gebrokkent italiensk når han tror han kan vende tilbake. Han hever skuldrene og rister på hodet. – Jeg vet ikke, sier han.

Med byen lagt i grus, føler mange at både identiteten og kulturen er dem frarøvet, og de lengter tilbake til livet de en gang hadde.

Uten mål og mening
Jeg nærmer meg hovedgaten. Det har begynt å regne. Tunge, store dråper faller ned mot bakken. En håndfull mennesker vandrer rundt. Flere strømmer til. Gamle ektepar, unge fedre, gravide kvinner, barn, studenter. De er, som meg, på vei til kafeen. En av de få som er igjen i byen. Rett utenfor står en militær patrulje. Litt lenger bort patruljerer flere. De har vært permanent tilstede i gatene etter jordskjelvet, for å holde tilsyn med de avgrensede “røde soner” som beskytter mot plyndring og ras. Antallet mennesker med uniform er større enn dem uten. Surrealistisk. En scene tatt direkte ut fra etterkrigstiden, eller rettere sagt en etterjordskjelvstid.

Fabrizio: – Soldatene i gatene er myndighetenes måte å vise deres tilstedeværelse på.

To gutter streifer rundt i gaten. De setter seg omsider ned ved kafeen. De bestiller øl, tøyser med hverandre på italiensk og blir stående og henge en stund foran bardisken.

– Snakker dere engelsk? spør jeg.

Den eldste av dem snur seg rundt.

– Jeg snakker engelsk, sier han. Han heter Alessandro. Vennen heter Marco.

– Hvor er alle menneskene? spør jeg forundret.

Han humrer lavmælt, trekker på skuldrene og sukker. Guttene går enda på videregående skole, litt utenfor byen. De forteller at de sosiale møtepunktene forsvant med skjelvet og at folk finner andre steder å møtes.

– Både boliger, kommersiell virksomhet og møteplasser har blitt flyttet til utkanten. Byen har blitt mindre og pulsen er borte.

Han står lent mot bardisken og hviler hodet i hendene.

– På en vanlig lørdag for eksempel, henger vi bare rundt her på denne kafeen og drikker kaffe og øl hele dagen.

Alessandro forteller at mengden med alkohol og narkotiske stoffer har økt mye siden jordskjelvet inntraff, trolig fordi mange er deprimerte og kjeder seg. Med byen lagt i grus, føler mange at både identiteten og kulturen er dem frarøvet, og de lengter tilbake til livet de en gang hadde.

Forfatteren av «Gomorrah», Roberto Saviano, skrev åtte dager etter jordskjelvet at Gomorrah mafiaen har vært enormt aktiv i Abruzzo regionen de siste årene. Han advarte mot infiltrasjon når det gjaldt kontrakter, byggetillatelser og helsevesenet.

Frykter et nytt Pompeii
Jeg er forvirret. Hvorfor bygges det boliger utenfor byen? Hvorfor går rekonstruksjonen av sentrum så tregt?

Jeg fant straks ut at jeg ikke var den eneste som lurer på dette. Byfolket er forvirret, sinte og slitne av det hele. Og mest av alt har de mistet tilliten til myndighetene.

– Husker du historien om Pompeii? spør en kvinne med kort, brunt hår. Hun sitter utenfor kafeen og nipper til en kaffe. Hun heter Marzia og er tjue år gammel. Marzia er fra L’Aquila og har bodd i byen hele livet.

– Byen som ble undergravd i aske? spør jeg prøvende.

– Akkurat! Den ble aldri bygget opp igjen. Vi frykter at L’Aquila blir det nye Pompeii. Folk er lei av å vente og mange flytter. Av de rundt 100 000 innbyggere i 2009 er det bare mellom 60 000 og 70 000 igjen. Situasjonen er fastlåst.

Hun er langt fra den eneste som mener dette. Oppbyggingen av byen er beregnet på 4,3 milliarder euro, men bare en tiende del av det lovte budsjettet har blitt utbetalt. Den 6. mai varslet ordføreren av L’Aquila, Massimo Cialente, sin avgang dersom forhandlingene ikke kommer i havn innen to uker. Det er ikke første gang han trekker det kortet. Signalene fra regjeringen er motstridene, og klagene lyder som følger: «L’Aquila holder på å bli drept under det tunge italienske byråkratiet».

Et vanlig syn i ‘L’Aquila

Infiltrasjon og motvekt
«Jordskjelvet var en katastrofe for de fleste, men en mulighet for andre», sa Sabina Guzzanti, regissøren bak dokumentaren Draquila, som omhandler situasjonen i L’Aquila.

Rett etter jordskjelvet advarte ulike institusjoner og organisasjoner mot infiltrasjon av mafiaen. Forfatteren av «Gomorrah», Roberto Saviano, skrev åtte dager etter jordskjelvet at Gomorrah mafiaen har vært enormt aktiv i Abruzzo regionen de siste årene. Han advarte mot infiltrasjon når det gjaldt kontrakter, byggetillatelser og helsevesenet. Flere hendelser før jordskjelvet har også ført til spekulasjoner om korrupsjon.

Uker i forveien varslet forskeren Gioacchino Giuliani, at et større skjelv ville ramme regionen. Leder av  sivilforsvaret Guido Bertolaso truet straks med å politianmelde ham for å spre falsk alarm blant folket. I tillegg arrangerte han en pressekonferanse for å dempe frykten. Der deltok seks forskere og en offentlig  tjenestemann som alle nå er dømt til seks år fengsel for uaktsom drap pågrunn av risikobagatellisering.

Dommen er ikke trådt i kraft enda. Den ble møtt med mye kritikk, spesielt fordi et jordskjelv ikke kan varsles med nøyaktighet. I tillegg mener mange at de syv er nøye utpekt som syndebukker for å holde oppmerksomheten vekk fra de egentlig ansvarlige: Berlusconi – regjeringen, korrupte byggeselskap og eiendomsmeglere. Regjeringen har i lang tid forsømt evakueringsplaner for befolkningen i L’Aquila. Forskningsrapporter og prosjekter som ville redusert skadene ved jordskjelv i Abruzzo-regionen, er stuet bort av myndighetene.

Hus og eiendeler ligger fortsatt i ruiner.

Den dømte embetsmannen, Franco Barberi, uttalte at et lignende jordskjelv i California ikke ville ha drept et eneste menneske. Han frykter inneblanding av mafiaen før skjelvet, da mange moderne bygg som skulle være seismikkresistente kollapset grunnet dårlig materialeri byggeprosessen.

– Italia er som et trebent bord: Et bein til investorer, et annet til politikerne og et tredje til mafiaen. Berlusconi og hans mange hender utgjør bordflaten som holder det hele sammen. Derfor tror jeg heller ikke et regjeringsskifte vil endre kurs for L’Aquila. Fremtiden liggeri våre egne hender.

Den unge journalisten Alessandro Tettamanti lener seg bakover i kontorstolen, mens han stryker noen svarte krøller bort fra ansiktet. Vi befinner oss i redaksjonen til News Town, en uavhengig nettavis som ble opprettet i mars, 2013. Han er en av grunnleggerne og jobber der fast sammen med fire andre.

– Hvorfor startet dere et eget pressekorps? spør jeg.

– På grunn av de enorme ødeleggelsene jordskjelvet brakte med seg er faren for korrupsjon enorm på alle plan. Derfor er det et enda større behov for grundige bakgrunnsartikler og analyser som når ut i det offentlige. Vi opplevde mangel på dette i eksisterende medier.

«Det har han nok rett i», tenker jeg, «Det hjelper ikke særlig når Berlusconi eier en stor del av italienske medier, og hans selskap, Mediaset, kontrollerer tre av de sju store TV-kanalene i Italia.»
Alessandro snakker fort. Ordene er engelske, aksenten italiensk. I ny og ned taster han inn et ord i Google translate. Han forteller at ideen om å starte et pressekorps oppsto under  trillebåraksjonen ett år etter jordskjelvet inntraff. Innbyggerne var misfornøyde med myndighetenes håndtering av gjenoppbyggingen og hjelpearbeidet. Aksjonen nådde internasjonale medier. Også i Norge.

Jeg minnes en filmsnut Fabrizio viste meg tidligere. Folk ropte «L’Aquila! L’Aquila! » Så skiftet scenen. Et sammenstøt med politiet. Noen ble slått. Blod dryppet ned langs tinningen.

– Vi begynte på bar bakke. Vårt eget engasjement drev oss. Vi ønsket å fokusere på nyheter fra byen. En by som er i konstant forandring. Jeg håper at News Town kan gjøre en forskjell, avslutter han. Ansiktsmil. De mørke øynene glitrer.

Inne i “smultringhullet”

Felles skjebne
Det er mandagskveld. Jeg går gjennom en port som er voktet av en ørn i stein. Byens navn. Store sandsteinfargede bygg står forlatt. Det gamle psykiatriske instituttet er for lengst ute av bruk. En grusvei tar av til høyre mot et frodig område med høye bartrær. Jeg følger veien til et lite hus blir synlig. Flere skur dukker opp jo nærmere jeg kommer. Campingvogner, brakker, og et enormt hvitt konserttelt er å finne. Bebyggelsen er fiffet opp med farger, former og mye graffiti. Der bor Fabrizio, sammen med fire andre.

– Ciao! Fabrizio hilser.

Vi går inn i et rom som fungerer som stue. Det er flere mennesker der. – Buonasera, hilser de. God kveld. Noen klimprer på en gitar. Andre tøyser og snakker muntert sammen. En djembe ligger på den røde, slitte sofaen. Brødsmuler på salongbordet, sammen med en haug aviser. I et hjørne står det bannere som er rullet sammen. Veggene er dekorert med malerier og tegninger. Et lite hus er avbildet. Inni står det skrevet «galehuset».

– Det står jo på norsk, sier jeg, overrasket.

– Haha, ja, det er min norske tenåringsdatter som har skrevet det. Etter å ha tilbrakt ni horrible måneder i teltleiren var vi en gjeng på femten som ønsket et annet sted å bo. Vi okkuperte dette området og døpte det om til Case Matte, som betyr galehuset. Vi synes det var et passende navn, både fordi vi befinner oss på området til den psykiatriske klinikken og fordi situasjonen rett og slett er galskap.

Case Matte (galehuset)

Ansiktet er ikke så alvorstynget lenger. Han smiler og legger til:

– Mange kaller oss sigøynere, men vi liker det best slik. Etter hvert flyttet folk ut, men vi har beholdt det som base for politiske aktiviteter, konserter og annet.

Øynene mine streifer veggen og blir hengende ved et bilde av mennesker med bannere oppå hauger av murrester. Fotografiet er datert til februar 2010.

– Hva gjorde dere der? spør jeg.

– Nesten et år etter jordskjelvet kom, var enda ikke noe blitt gjort i sentrum. Da holdt vi en stor demonstrasjon. Ja, vi demonstrerte mye. Vi hadde et jordskjelv inni oss! Bare tenk deg at du ikke fikk lov til å gå rundt i Bergen sentrum lenger! Stemmen hever seg noen hakk, og de ellers milde blå øynene funkler.

– Det ville ha vært helt grusomt! sier jeg. – Helt uvirkelig.

– Ja, det er det.

Det er stille. Et minutt, kanskje to. Så begynner Fabrizio å snakke.
– Jordskjelvet var en katastrofe på mange plan. På en annen side brakte det oss tettere sammen, og det gjorde oss sterkere. Fra høyere til venstre, og folk i alle aldre samlet seg. Vi har en felles skjebne og et felles mål; oppbygging av byen.

– Hva tror du fremtiden blir? spør jeg omsider.

– Jeg vet ikke, han trekker på skuldrene og rister på hodet. – Kanskje rekonstruksjonen tar ti år, kanskje tretti. Det er for tidlig å si. Men vi vil fortsette å kjempe for byen vår helt til den er bygget opp igjen! Han slår knyttneven i bordet. Så legger han til – Og for en åpenhet, slik dere har i Norge.

L’Aquila ligger i Abruzzo-regionen, 100 km nordøst for Roma og er omringet av fjell.

L’Aquila slutter ikke å skjelve
Jordskjelvet i april 2009 var ett blant mange. Allerede i desember 2008 var det registrert seismikkaktivitet i området, og bakken har enda ikke sluttet å skjelve. Det har heller ikke befolkningen.

For unge Alessandro er det viktigste å bli i byen, for å prøve å skape et nytt liv her. Journalisten fra News Town stiller seg bak dette utsagnet. Også Marzia ønsker å bli. Hun ønsker å se sine barn vokse opp i L’Aquila, slik hun kjente den fra barndommen. I de få dagene jeg besøkte byen, opplevde jeg et enormt pågangsmot blant folket, tross skuffelse og sinne. Mange har mistet tilliten til myndighetene, men troen på forandring er stor. «Sammen står man sterk» er et ordtak på norsk. I L’Aquila er det realiteten.

Å tette igjen smultringen
Det er tirsdag. Duggdråpene ligger fortsatt på bladene og fuglene kvitrer av full hals. Fabrizio sitter foran Case Matte, galehuset. Han ser utover landskapet. Snødekte fjell og vidstrakte åkre bølger mot horisonten. Han ruller en røyk. Han fikler en stund med den i hendene, før han omsider tenner den. Små røykringer dannes i morgenluften. Jeg setter meg ned ved siden av ham og vender ansiktet andre veien. Heisekraner står urørlig over byen. Jeg sier – Jeg håper dere lykkes med å tette igjen smultringen.

Relatert
Mann og Natur: Havet, den perfekte stormen og en tsunami
Beretningen om et varslet sammenbrudd
Apokalyptisk likegyldighet eller funderinger i en undergangstid