Politikkens komplementære natur

Politics as usual. Politikkens verden er allerede proppfull av ord med ulikt meningsinnhold. I dette innlegget presenteres enda et uttrykk – komplementarismen.

Det er sannelig ingen spøk å være uenig med alle. Reaksjonene på et par innlegg jeg har skrevet på min egen blogg i seinere tid (Et realistisk alternativ og Frykten for facismen) tyder på at jeg ikke har mange tilhengere.

Av Kjetil Svanemyr, frilansjournalist og skribent , hundekjører, fjellklatrer og naturvenn. Har tidligere skrevet Et sted for langsomhet

Poenget med å vise til fargeteorien og fysikkens bruk av begrepet komplementær er å antyde at komplementaritet er et viktig begrep innen mange samfunns- og vitenskapsområder. At begrepet må ha relevans også innen politikken burde være selvinnlysende.

Fra folk på høyresiden får jeg høre at jeg venstrevridd, mens folk på venstresida beskylder meg for å være høyrevridd. Tar man utgangspunkt i at jeg stemte Miljøpartiet De Grønne ved stortingsvalget, som fikk 2,8% av stemmene, så har jeg i teorien 97,2% av befolkningen mot meg. Av nasjonalforsamlingens 169 folkevalgte er det bare 1 – én – som taler “min” sak.

Men jeg tar det ærlig talt ikke så tungt. Jeg er snarere forundret over at så mange kan ta feil, og ser selvfølgelig ingen grunn til å forlate mine egne standpunkter. Men kanskje kan jeg likevel la meg inspirere av noen idéer jeg ikke har klekket ut sjøl, sammen med de få politiske vennene jeg tross alt har?

Denne innsikten gir meg anledning til å komme inn på et tema jeg ønsker å si noe om: politikkens komplementære natur. Kanskje er det slik at ingen har helt rett, og ingen tar helt feil? Jeg har sogar et ønske om å publisere et nytt ord, en ny politisk ideologi: komplementarismen. Men la meg ta det litt i tur og orden og gjøre et par omveger først. La meg starte med fargesirkelen, der begrepet komplementær har en viktig betydning.

Ittens fargesirkel. Bildet viser blant annet at rødt og grønt er komplementærfarger.

Med farger som er komplementære menes farger som både utfyller og kontrasterer hverandre samtidig. Komplementærfarger er med andre ord både rake motsetninger og nært forbundne radarpar.

Nervesystemet kan bare signalisere en av fargene i hvert av parene rødt og grønt, gult og blått og sort og hvitt av gangen. En farge kan for eksempel ikke både se rød og grønn ut. I det naturlige fargesystemet defineres parene gult-blått,  rødt-grønt  og sort-hvitt som opponentfarger. I kulørtonekretsen er fargene ordnet slik at opponentfargene står diametralt overfor hverandre. Men opponentfargene er ikke bare motsetninger til hverandre, de er også komplementære. Den ene fargen har alle de egenskapene som den andre ikke har. Dette gjelder også paret sort/ hvit. Betraktet som opponentfarger kan to farger bidra til å skape kontrast og ulikhet. Betraktet som komplementærfarger kan to farger skape harmoni og balanse. [i]

 

Niels Bohr og komplementariteten

Den danske fysikeren Niels Bohr (1885-1962) brukte ordet “komplementaritet” for å forklare paradoksale fenomener i kvantemekanikken.

Den danske fysikeren og nobelprisvinneren Niels Bohr, en av vitenskapshistoriens mest begavede og fasinerende skikkelser, innførte begrepet komplementaritet i fysikken for å forklare at kvantefysiske fenomener kunne forklares både som partikler og bølgebevegelser. Den ene betraktningsmåten utelukker den andre på den måten at man ikke kan observere både partikkelen og bølgebevegelsen samtidig, man må velge det ene eller det andre. Men likevel er begge to gyldige og likeverdige, og begge må benyttes for å forstå totaliteten i det kvantemekaniske samspillet . Dette gåtefulle paradokset ble en epokegjørende ny måte å forstå vårt mikrounivers på.

Komplementaritet er ifølge Bohr en betragtningsmåde, der rækker langt ud over fysikken. Han mente, at man inden for biologi må regne den fysisk-kemiske beskrivelse for at være komplementær til en beskrivelse, der angiver formålet med de biologiske processer. Dette hænger sammen med, at betingelserne for iagttagelse og beskrivelse er anderledes i biologi end i fysik, og at det ene område derfor ikke kan reduceres til det andet område. En lignende komplementaritet mente Bohr at finde i forholdet mellem tanke og følelse, mellem overvejelse og beslutning og mellem fornuft og instinkt. En tilbundsgående deterministisk analyse af hjernefunktioner og tankevirksomhed er principielt umulig; derfor er såvel “fri vilje” som “årsag” lige uundværlige i beskrivelsen af menneskelige forhold. Også i samfundsvidenskaberne finder vi komplementære forhold, fx mellem forklaring og forståelse.

[…]

Bohr var ikke religiøs, men havde dog en ikke nærmere begrundet tro på en tilværelsens harmoni: De fleste modsigelser i vor erkendelse er blot tilsyneladende og viser sig at være komplementære og dermed forenelige, når de anskues fra et højere, mere omfattende synspunkt. Allerede i studietiden havde han en sådan opfattelse, som senere skulle vise sig særdeles frugtbar ved forståelsen af kvantemekanikken (Gyldendahls åpne encylopædi).

Poenget med å vise til fargeteorien og fysikkens bruk av begrepet komplementær er å antyde at komplementaritet er et viktig begrep innen mange samfunns- og vitenskapsområder. At begrepet må ha relevans også innen politikken burde være selvinnlysende. Men de politiske implikasjonene kan ofte være vanskelig å få øye på, og enda vanskeligere forholde seg til i den daglige politiske samtalen.

Tai Chi-tegnet [Yin Yang] symboliserer komplementaritet [ii]

Problemet med pragmatismen som styringsform er at de “dynamiske vekselvirkningene” risikerer å stagnere når systemet oppnår en høy grad av stabilitet og indre harmoni. Politikken abdiserer og overlater skuta til det velsmurte markedet, mens regimet utvikler en stadig økende karakter av å være et administrativt forretningsministerium.

Om pluralismens betydning for demokratiet

Jeg har ofte undret meg over at kloke og kunnskapsrike mennesker kan være så uenige om én og samme sak. Hva skal det ha seg at mennesker som har lest de samme bøkene og studert ved de samme universitetene inntar så diametralt motsatte posisjoner. Hvorfor er ikke kunnskap og innsikt en garanti for at man klarer å enes om hva som er rett og galt?

Forklaringen må nødvendigvis være like banal som den er vanskelig: Ingen av dem har rett! Eller mer riktig: Begge må tas i betraktning for å skjønne “sannheten”. Det ene standpunktet utelukker ikke  det andre – tvert i mot; de forutsetter hverandre. To ulike politiske standpunkter er komplementære – politikken lar seg ikke forklare på én måte, den må forklares på et ubegrenset antall måter, hvis den skal bli “forstått”.

Ulike samfunnsfagdisipliner kan selvfølgelig også beskrives som komplementære. Når økonomer og samfunnsvitere har divergerende oppfatninger om årsaker og konsekvenser, så tar ikke den ene nødvendigvis feil mens den andre har rett. Det er mer fruktbart å betrakte dem som komplementære tilnærmingsmåter til samme problem.

Det samme perspektivet må også gjelde innen en og samme fagdisiplin. Liberalister sverger til Milton Friedmans’ økonomiske teorier, med full rett, ut fra deres utgangspunkt. Marxistene vil avvise Friedman og i stedet vise til Karl Marx’ teorier om lønnsarbeid og vareproduksjon. Men de to radikalt ulike teoretiske forklaringsmodellene kan betraktes som komplementære. Det finnes trolig ingen endelig sann teori om samfunnsøkonomi. Man må forstå begge retninger for å gripe helheten.

I forlengelsen av det siste resonnementet kan vi slå fast at sosialismen ikke alene har den endegyldige forklaringen på hvordan samfunnet henger sammen. For å forstå helheten må en også ta med i regnestykket den motsatte, komplementære ideologien – liberalismen. Der vektlegges individet mer enn fellesskapet, i hvert fall i den forstand at fellesskapet ikke skal hindre det personlige, kreative initiativet. Men det komplementære prinsipp gjelder som sagt veg begge veger: det frie, private initiativet kan ikke tillates å ødelegge for fellesskapet.

Å innta en komplementær holdning i politikken innebærer dermed å anerkjenne at årsaker og virkninger må betraktes fra ulike vinkler. Mange politikere gjør selvfølgelig også dette i sitt daglige arbeid – men i en opphetet politisk debatt ser vi ofte at posisjonene snarere opererer kontradiktorisk [iii]: Partene står så steilt mot hverandre at de fullstendig avviser motpartens argumenter.

Ytringsfriheten og valgfriheten er ikke viktig bare som juridiske prinsipper. Det er også avgjørende viktig at mange stemmer faktisk ytrer seg. Mangfold sikrer bærekraft, og utvikling, og hindrer politisk/ideologisk stagnasjon og innavl. En bestemt politisk kurs kan godt være riktig i en definert historisk epoke, men kursen blir fort gal hvis den ikke justeres underveis av et pluralistisk politisk mangfold.

De to største marxist-leninistiske revolusjoner, den russiske og den kinesiske, kan tjene som eksempler på dette: I begge tilfeller handlet det om to sterkt underutviklede nasjoner som var overmodne for reformer. Men de gamle makthaverne ble byttet ut med regimer som ikke tolererte annerledestenkende, og resultatet ble forferdelig i begge tilfeller. Totalitære regimer, både på høyre og venstresiden, har alltid undertrykt den livsviktige pluralismen.

Det er gitt mange forklaringer på dynamikken som driver et regime til å bli totalitært. Hannah Arendt hevdet for eksempel at nazistiske og kommunistiske regimer var nye former for styresett, og ikke bare oppdaterte versjoner av gamle tyrannier. I følge Arendt var det ideologiene som var kildene til de totalitære regimenes brede appell, fordi de ga et enkelt, «trøstende» svar på mysteriene i fortiden, nåtiden og fremtiden.

For nazismen er all historie historien om kamp mellom ulike «raser», for marxismen er all historie historien om kamp mellom ulike «klasser». Straks et slikt premiss er akseptert, vil alle statens handlinger kunne rettferdiggjøres gjennom å appellere befolkningen til å leve etter de “sannhetene” som ideologiene allerede har etablert og oppnådd bred støtte for. Mange kritikere har påpekt påfallende likheter ved de totalitære styreformene i Sovjetunionen og Tyskland. I begge tilfeller var kneblingen av opposisjonelle og regimefiendtlige “elementer” like nådeløs og brutal.

Sosialismen har en iboende motsetning som alltid vil være en trussel: Det sterke ønsket om økonomisk og sosial likhet/likeverdighet innebærer nødvendigvis også en fare for ensretting. I en ideell verden der alle nasjonens innbyggere er sanne sosialister og deler de samme mål og idealer vil ikke dette være noe problem. Problemet oppstår først når det viser seg at noen, eller mange, av innbyggerne har andre mål og idealer enn det sosialistiske flertallet. Man kan gjerne svare med at da må flertallet anstrenge seg for å få avvikerne/utbryterne/de opposisjonelle over på rett side. Men med hvilke midler, og hva skal reaksjonen være dersom de brysomme, oppviglerske annerledes-individene nekter å føye seg inn i folden?

Dogmatiske ideologier på de ytterste fløyene i politikken; facismen og kommunismen, har færre veger å bevege seg enn mer sentrumsnære, avideologiserte posisjoner, i hvert fall hvis man forestiller seg høyre-venstre aksen som en endimensjonal linje. Derfor tenderer de ytterligående ideologiske regimene også mot å bli totalitære – det finnes ingen veg tilbake, og heller ingen veg fram. Statsmakter som baserer seg på mer pragmatiske hersketeknikker er mer fleksible. Derfor kan de tillate seg å låne tankegods fra både høyre og venstre, og blir derfor også mer motstandsdyktige mot indre fiender.

Advarselsrop fra spredte grupper av opposisjonelle drukner i en kakofoni av tusener og millioner andre stemmer og absorberes av systemets totale åpenhet. Samtidig gir fleksibiliteten rom for å utnytte de dynamiske vekselvirkninger mellom interne, moderate motstridende krefter uten at det nødvendigvis går på bekostning av effektive beslutningsprosesser.

Problemet med pragmatismen som styringsform er at de “dynamiske vekselvirkningene” risikerer å stagnere når systemet oppnår en høy grad av stabilitet og indre harmoni. Politikken abdiserer og overlater skuta til det velsmurte markedet, mens regimet utvikler en stadig økende karakter av å være et administrativt forretningsministerium. Fenomenet kan også beskrives som en type dekadens. Og når dekadensen først har fått overtaket, så mister systemet kraften og vitaliteten til å svare på nye utfordringer.

Det er nettopp dette som har skjedd i de vestlige, høyt utviklede industrisamfunn. Produksjonsapparatet gikk så det suste i tiår etter tiår, veksten var jevn og forutsigbar, de indre fiendene forsvant eller ble assimilert, og de gamle politikerne med datidas visjonære framtidsidealer ble avløst av en ny generasjon framskritts-teknokrater uten andre “ideologier” enn å sikre seg høyest mulig prosentandel av velgernes gunst.

Men så dukket utfordringene opp likevel. Innvandringen av fremmedkulturelle, en finanssektor som hadde løpt løpsk i politikernes fravær, overproduksjon av varer – og klima- og miljøproblemer som “ingen” klarte å forutse mens framskrittsfesten var på sitt aller lystigste. Enkelte røster har på finurlige måter antydet at demokratiet kanskje ikke er det rette styringsinstrumentet for å løse en så omfattende og dyptgående systemkrise som det vi står overfor nå. En slik tankegang antyder muligheter som knapt noen våger å tenke på, og enda mindre snakke høyt om.

Demokratiet fortjener tvert i mot å bli ivaretatt nå mer enn noen gang tidligere i menneskehetens historie. Når dagens system synes å være ute av stand til å håndtere mange av de problemene en globalisert markedsøkonomi har skapt, så er det neppe demokratiet som er problemet. Flaskehalsen må heller være organiseringen av det politiske arbeidet.

Nyparlamentet [iv]

Én mulighet kan være å tenke nye tanker om organiseringen av nasjonalforsamlingen, slik at i hvert fall noen av stortingsrepresentantene velges inn for å representere kunnskap og innsikt. I dag rekruttes politikerne utelukkende gjennom et system av politiske partier, som på grasrotplanet er lokale, lukkede foreninger der en liten håndfull ildsjeler møtes for å få bekreftet sine egne synspunkter i møtet med andre meningsfeller. Hvor mange kloke og kunnskapsrike hoder har gått tapt for politikken gjennom dette rigide og forsteinede partisystemet?

Det er et tankekors at en privat bedrift som ikke evner å fornye seg verken når det gjelder eierskap, driftsform eller rekruttering av nye medarbeidere neppe vil overleve mer enn noen få år i et samfunn som forandrer seg så raskt som vårt. Det endimensjonale politiske høyre-venstre aksen er i seg sjøl et hinder mot en mer dynamisk og kreativ komplementær politisk atmosfære. Det partibaserte, taktiske spillet om makten langs denne aksen fortoner seg ofte både banalt og uverdig, sett fra utsiden.

Et system som i større grad er kunnskaps- og resultatorientert ville kanskje oppmuntre til nytenkning, og redusere det energisslukende parlamentariske spillet? Snakker jeg om revolusjon? Ja – en demokratisk og nøye gjennomtenkt, langsom revolusjon. Å endre på systemet for politisk rekruttering og organisering lar seg neppe gjennomføre over natta. Her kreves det naturligvis en omstendelig prosess, med utredninger, høringsrunder og konsekvensutredninger, i pakt med våre politiske tradisjoner.

Endringene vil neppe være gjennomført før dagens ennå ufødte generasjon skal skrive historien om hvorfor vår tids politikere ikke maktet å gjøre noe med et politisk system som var gått ut på dato. Nå skal det sies at det også er noe beundringsverdig over langsomheten og tregheten i politikken. I ei tid der alle andre samfunnsstrukturer har en endringstakt som synes å utelukke kontroll og forutsigbarhet, så er det kanskje en fordel at de politiske mekanismene sikrer en viss form for kontinuitet og stabilitet.

Men når samfunnet står overfor utfordringer som truer med å ryste selve grunnlaget for vår eksistens, så er det kanskje på tide med nytenkning, også i politikken. Eidsvollsmennene ønsket å skrive vår nåværende konstitusjon og statsforfatning i stein da de uttalte sitt legendariske “enige og tro til Dovre faller”. Men for etterkommerne er det ikke nødvendigvis slik at tanker som ble tenkt i 1814 være gyldige helt til aftenlandet går under.

Ekte radikalitet nå i dag burde handle mer om dybde og kompleksitet enn om å innta ekstreme ytterpunkter langs en sementert endimensjonal høyre-venstre akse.

Grønn politikk

Som nevnt i innledningen stemte jeg Miljøpartiet De Grønne ved stortingsvalget. Jeg vil si noen ord om hvorfor. En radikal grønn politikk impliserer noe av essensen i den komplementære tankegangen som jeg alltid har vært tiltrukket av. I politisk sammenheng er grønt for meg komplementært til både rødt og blått. Det betyr at min egen grønnhet gjenspeiler ideer fra både sosialismen og liberalismen. Jeg har en sterk tro på fellesskapet og det sosiale medansvaret. Men jeg har også stor respekt for individet og det personlige initiativet.

For meg peker dette mot en syntese av dialektisk motsatte tenkemåter. Men syntesen er ikke syntetisk grå – den er tvert i mot radikalt grønn og frisk, den representerer kreativitet og nytenkning, livskraft og optimisme.

Et viktig poeng ved min komplementære livsanskuelse er også at jeg ikke har det minste ønske om eliminere eller se bort fra sosialistiske og liberalistiske bevegelser og tanker. Tvert i mot: Dersom den grønne bevegelsen skal ha noen framtid, så må det nettopp skje i et kreativt samspill med andre og delvis motstridende politiske aktører.

Omtrent slik er min egen subjektive oppfatning av hvordan jeg er politisk sammenskrudd. Grønt er klart dominerende, med et stort innslag av rødt, mens blått utgjør den klart minste andelen. Figuren antyder også noe om at grønnfargen i meg har ulike valører avhengig av hvilke motstående, komplementære krefter som virker inn.

Det radikale engasjementet reduseres ikke av en komplementær grønn grunnholdning. Ekte radikalitet nå i dag burde handle mer om dybde og kompleksitet enn om å innta ekstreme ytterpunkter langs en sementert endimensjonal høyre-venstre akse. Enkelt sagt: Det er ikke verken originalt eller radikalt å innta en totalt fastlåst posisjon på ideologiske utposter som gjentatte ganger har vært kontrollert av totalitære diktaturer.

Filosofen Herbert Marcuse har sagt mye klokt om politiske dimensjoner og radikale tenkemåter. I boka “Det endimensjonale menneske” påpeker Marcuse at det frihetsbegrepet som har fått rotfeste i den moderne kulturen også kan være et middel for å kontrollere massene.

“Frie valg av herrer avskaffer verken herrene eller slavene”

Marcuses poeng er at omfanget av valmuligheter ikke er avgjørende for graden av menneskelig frihet. Det som er avgjørende er hva individet kan velge og hva det faktisk velger. Massekonsumsamfunnet har på mange måter forvandlet mennesket til en slave av sin egen materialistiske overflod. Å opponere mot samfunnsordningen ter seg meningsløst, fordi man risikerer å avskaffe de fordeler man har opparbeidet seg.

I dette perspektivet handler radikal endringsvilje altså om å ville erstatte et slaveri av en helt annen karakter enn det slaveriet som Marx ville gjøre opprør mot. Den revolusjonen vi trenger nå er dypest sett et oppgjør med den livsfarlige forestillingen om at mennesket er endimensjonalt, en slave av forbruket og overforbruket av materielle verdier.

Et reelt demokrati må gi plass til et pluralistisk mangfold av stemmer og innfallsvinkler. Her har vi mye å lære av å vende fokuset tilbake mot den naturen vi en gang steg opp av. Naturens evne til å unngå biologiske sammenbrudd er uløselig knyttet til mangfoldsprinsippet. Artsmangfoldet er når alt kommer til alt kanskje det prinsippet som mer enn noe annet har gjort det mulig for levende liv å berge seg gjennom de mange katastrofene som den jordiske biosfæren har vært utsatt for opp gjennom historien.

Et helt grunnleggende trekk ved artsmangfoldet er naturens komplementære egenskaper. Uten artenes evne til å ta opp i seg komplementære egenskaper ville de aldri ha overlevd.

 

Komplementaritet som et allmenngyldig, universellt prinsipp

Det sies at jordkloden ikke er flat, men rund, og at denne oppdagelsen er en av de største og mest betydningsfulle som er gjort. Nesten like epokegjørende som innsikten i at planeten Tellus ikke er i universets sentrum, men at vi svever rundt den ene av utallige stjerner, som igjen svever rundt et galaktisk nav, og at heller ikke denne galaksen er noe sentrum, men bare en blant milliarder andre galakser.

Men jeg har da virkelig vært ute på havet og sett at jorda er flat, absolutt helt flat. Og jeg har sett opp mot himmelen og observert at jeg er i sentrum av universet.

Jeg har også undret meg over følgende: Jeg har studert virkeligheten både i mikroskop og gjennom stjernekikkert, og jeg har sett verden bare gjennom mine egne øye. Hvilken observasjon av verden er den mest riktige? Den jeg ser i kikkerten, eller den jeg ser i mikroskopet?

Jeg finner intet annet svar på disse paradoksale gåtene enn at jeg må bruke både kikkerten og mikroskopet for å forstå verden. Jeg er universets sentrum, men samtidig bare ett av uendelig mange andre universelle midtpunkter. Det føles vanskelig å erkjenne at slik må det være, men det aner meg at jeg må klare å tenke slik dersom jeg skal klare å være et helt menneske.

 

To erkjennelsesmåter

Natur- og samfunnsvitenskapene er komplementære vitenskaper – de forklarer tildels helt ulike dimensjoner av virkeligheten, med vidt forskjellige metoder og formål. Men nettopp derfor utfyller og beriker de også hverandre. Dette kommer tydelig fram når man ser hvordan særlig naturvitenskapene særlig de siste tiårene har tilført samfunnsvitenskapene mange nye begreper og tenkemåter.

Erik Damman forsøkte å forstå forholdet mellom de to ulike vitenskapelige retningene da han skrev boka “Bak tid og rom”. Da han skulle oppsummere sine erfaringer gjorde han det slik:

“For meg peker løsningen mer og mer mot en syntese eller et samarbeid mellom erkjennelsesmåter: En anerkjennelse av virkelighetens komplementære natur kan kanskje bare gripes av de komplementære sider av oss selv, slik de store fysikere forsøkte. Vi trenger den opplevede, ikke-tankemessige erfaring for å fatte helheten, og vi trenger den analytiske tenkning for å vurdere og korrigere våre ukritiske sannhetsopplevelser i forhold til den sansbare virkelighet – og for å sette de dypere krefter i oss selv inn i konstruktivt arbeid i den verden vi lever i.” 

Hytte i Femundsmarka. Foto: Kjetil Svanemyr

Er Gud komplementær?
Det er fullt mulig å forfølge ideen om komplementaritet som et universellt prinsipp helt ut til de ytterste og største spørsmålene. Finnes Gud? Kan Gud både være og ikke være til? Og hva med menneskets vilje – er vi både frie og ufrie på samme tid?

Epikur, en av filosofihistoriens første dialektiske tenkere, som åpenbart også må ha vært på sporet av tilværelsens komplementær natur, stilte spørsmålet slik:

«Enten vil Gud avskaffe det onde, men kan ikke, eller han kan men vil ikke, eller han verken kan eller vil, eller han både kan og vil. Hvis han vil og ikke kan, er han maktesløs, og det kan man ikke anta hos Gud. Hvis han kan, men ikke vil, er han ondsinnet, og det er like fremmed for Gud. Hvis han verken vil eller kan, er han både ondsinnet og maktesløs og dermed ikke Gud. Men hvis han både vil og kan, hvilket er det eneste som sømmer seg for Gud – hvor kommer da det onde fra, og hvorfor avskaffer han det ikke?»

Hvorfor avskaffer ikke Gud det onde, hvis han kan? Antakelig fordi det gode blir en meningsløs absurditet uten sitt komplementære, dialektiske motstykke: ondskapen. Vi er kanskje frie til å velge mellom det gode og det onde – men vi kan ikke velge helt bort verken det ene eller det andre. Vi er i en verden som er både god og ond, og vi må forholde oss til en kompleks og ugjennomtrengelig tilværelse som i ett og alt er både paradoksal og helhetlig på en og samme tid.

 

Komplementarismen – politikkens teori om alt

Jeg foreststiller meg ikke komplementarismen som en angivelse av den endelige, sanne ideologi. Hva det handler om er et bidrag til å forstå hva politikken er, hva som så å si er dens natur. Å innta en komplementær holdning til ulike politiske retninger vil gjøre det lettere å se flere valgmuligheter. Det kan bidra til kreativitet og åpenhet, og dermed redusere det preget av stivhet og stagnasjon som kjennetegner den endimensjonale høyre-venstre aksen vi kjenner så altfor godt til.

Vår tids utfordringer er så store at behovet for nye idéer kjennes prekært – i hvert fall for noen av oss. Løsningene ligger neppe lengst ut i ytterkantene, verken til høyre eller venstre. Skal vi finne ut av flokene må vi være villige til å ta i bruke hele fargespekteret av kunnskaper og motstående erkjennelsesmåter.

En dypere bevissthet om komplementaritetsprinsippet kan også bidra til å skape en dypere forståelse av hvordan vi som politiske mennesker bør forholde oss til våre meningsfeller og meningsmotstandere. Altså en etikk som beskriver mer inngående de viktigste prinsippene for en demokratisk politisk væremåte: Åpenhet, redelighet, saklighet, og kanskje det vanskeligste av alt: hvordan man kan innta en relativistisk holdning til ens egne standpunkter uten å miste engasjementet og kampviljen ut av syne.

 

Relatert

 

 

Fotnoter


[i]  Fargeteori er i det hele tatt en komplisert og forvirrende materie. Det er for eksempel stor forskjell på å blande farger i pigmentform og som farget lys. For å forstå hvordan vi oppfatter farger må vi også ta hensyn til optiske illusjoner, ettervirkninger og andre psykologiske premisser. Gullfarge er for eksempel ikke mulig å blande seg fram til med utgangspunkt i primærfargene. Ettersom gull er et grunnstoff kan heller ikke ekte gullfarge lages på andre måter enn ved å bruke ekte gull. Alkymistene har gjort talløse forsøk på å blande seg fram til «syntetisk» gull, uten å lykkes.

Fargespekteret har av naturlige årsaker vist seg nyttig for å karakterisere ulike politiske retninger. Her er et skjønnsomt lite utvalg av de mest kjente politiske fargene, pluss en jeg vil foreslå for egen regning:

GRØNT signaliserer ro, harmoni og balanse. Den er naturens egen farge og har blitt fargen for politikere som fokuserer primært på miljøsaker.

RØDT er en energisk og ildfull farge, som signaliserer aktivitet og dramatikk, kjærlighet og lidenskap. I politisk sammenheng signaliserer rødt både opprør og samhørighet.

BLÅTT hører til i den kalde delen av fargespekteret, og representerer den kjølige rasjonaliteten, som en motsetning til den emosjononelle rødfargen. Blått oppfattes også gjerne som formelt og konservativt.

GULT er snodig nok kjent som forræderiets farge. I den tyske Weimarrepublikken ble det gjort forsøk på å danne samarbeidsorganisasjoner mellom arbeidere og arbeidsgivere. Disse forsøkene ble stemplet som «gule» av de sosialistiske arbeidstakerorganisasjonene.

BRUNT forbindes med jordfarger og oppfattes ofte som trygt og stabilt. Facismen blir gjerne kalt brun.

ROSA brukes gjerne som symbolfarge for romantikk og drømmerier. Rosa farge kunne muligens vært tatt i bruk som farge på en urealistisk «drømmepolitikk», altså som et motstykke til «realpolitikk». I følge Ittens fargesirkel er rosa komplementærfargen til gult, forræderiets farge. Og urealistiske politiske drømmerier er kanskje ulykksalig knyttet til sitt komplementære motstykke – det politiske forræderiet?

Hvis man vil leke videre med politisk fargealkymi kan det være interessant å observere at rødt og brunt er nære farger i fargespekteret, altså ekstremt ikke-komplementære. I første omgang kan dette virke forvirrende når man skal overføre fargelæren til politikken, ettersom vi vanligvis tenker på brun og rød politikk som ytterpunkter på en endimensjonal linje. Men dersom man betrakter brun politikk som et blandingsresultat av gul (den foræderiske samrøren mellom arbeiderklassen, staten og storkapitalen) og den røde sosialismen kommer man fram til følgende originale resultat: Facismen/nasjonalsosialismen er nærmere beslektet med sosialismen enn det vi til vanlig tenker. Det er i hvert fall et udiskutabelt faktum at facistene og nazistene sauset sammen sosialistisk tankegods med sterk nasjonalisme, pluss en solid porsjon mistillit til de demokratiet som styreform, pluss en dæsj liberalistiske idealer. Resultatet ble en brun-svart grøt som bare kunne oveleve ved hjelp av en autoritær statsmakt – på samme måte som heller ikke kommunismen er liv laga uten et autoritært regime som kveler de blå (liberale) og grønne (miljøfokuserte) kreftene.

Men, politisk fargeanalyser blir fort en øvelse for viderekomne alkymister…

 

[iii]  Om dialektikk og kontradiksjon: Det dialektiske prinsipp har en interessant slektskap med med det komplementære prinsipp. Dialektikken forteller oss at motstående politiske retninger kan skape en syntese der de gamle motsetningene oppheves og blir erstattet av en ny politisk kurs. En alternativ betraktningsmåte sier at de opprinnelig motstående politiske retningene er komplementære ved at de utfyller hverandre, og når de virker sammen vil de kunne danne en helhet som eliminerer de negative konsekvensene av motsetningene.

I logikkens bruk av begrepene kontradiktorisk uttrykkes enda en beslektet tanke. Overført til politikken vil to ideologiske retninger som utelukker hverandre og heller ikke tillater et tredje alternativ være kontradiktorisk motsatte. Men politikkens veger kan ofte være uransakelige, og i virkeligheten ser vi ofte at politiske motsetninger oppheves av ønsket om å oppnå resultater. Politisk hestehandel, politiske koalisjoner og politiske kompromisser er gjerne uttrykk for at alle tre «prinsipper» har vært anvendt. Politikk er det muliges kunst der man ofrer det ene for å oppnå noe annet. Uttrykkene realpolitikk og pragmatisme sier også noe om politikkens natur, som en prosess mellom komplementære posisjoner.

 

[iv]  Jeg rablet ned en skisse til en ny nasjonalforsamling med kulepenn på et stykke papir, her i renskrevet utgave. Her er noen av stortingsrepresentantene valgt direkte inn fra næringslivet, en lang rekke fagetater og ulike særorganisasjoner. Kanskje en måte å få byttet ut forstokkede politikere med mennesker som primært representerer kompetanse og i mindre grad poltiske ideologier.

 

[v] I fysikken er «teorien om alt» (Theory Of Everything – TEO) foreløpig en hypotetisk, framtidig teori som skal forene kvantemekanikken med Einsteins genererelle relativitetsteori. Fysikernes store, uløste gåte i dag er at de ikke klarer å forklare både det bittelille og det veldig store innenfor én og samme teoretiske ramme. Kvantemekanikken forklarer rom, tid og materie på atomnivået, mens relativitetsteorien forklarer den store målestokken, fra vårt menneskelige nivå og opp til det astronomiske, eksempelvis ekstreme tyngdekraftfelt: Svarte hull, der virkeligheten slik vi kjenner den fra vårt dagligliv rett og slett ser ut til å forsvinne, helt bokstavelig talt.