Til min generasjon
Vår frihet har ingen retning, den lodder ikke dybden i tilværelsen, for det ligger ingen personlig vilje bak den.
Av Henning Næss, forfatter, tidligere publisert i Aftenposten som kronikk
«Innerst inne lengter vi etter det totalitære, men kanskje også etter en ny frihet, som forplikter mer? Kommer det en økokrise så fundamental at alle privilegier blir tatt ifra oss? Vi hadde mulighet til å gjøre noe før det kom så langt, men vi brukte den aldri. For vi var jo bare produkter av en på forhånd fastsatt samfunnsutvikling, vi trodde jo ikke lenger på frihet, annet enn som virkelighet på fjernsyn.»
Vi var en generasjon som vokste opp i total frihet. Men var den verdifull nok til at den kostet oss noe? Var den sjelden? Eller var den bare gratis? Elsker vi fremdeles friheten? Har vi noensinne elsket den? Skjønte vi noensinne at frihet ikke bare var frihet fra noe, men også frihet til noe? Hvor mye motstand ville vi gjort, hvis noen tok fra oss friheten?
Kanskje ville vi bare pustet lettet ut, og svart at den friheten, den ble for krevende likevel? Våre ord var aldri så dyrekjøpte at det var verdt å gi livet sitt for dem. Det var jo bare ord. Egentlig er det altfor mange ord i verden, og du verden så deilig det skal bli å slippe å tenke selv.
Frihet og ensomhet
Tenk bare på hvor deilig det ville vært med et arrangert ekteskap. Så slapp vi ensomheten ved å velge selv. For den verste siden av friheten, det er ensomheten. Nå går vi alle rundt og spiller uavhengige, mens vi skriker etter utilfredsstilt kjærlighet. Vi kan ikke be hverandre om kjærlighet, det ville vært latterlig. Vi kan ikke kreve det. Det ville vært urimelig.
Uansett røper ingen sine innerste lengsler i det offentlige rom, det ville være som å gjøre sitt fornødne på teppet, som en kjent forfatter en gang sa. Så later vi som om vi bare trenger øyeblikkets tilfredsstillelse, og lever på mytene fra våre foreldre, sekstiåtterne. Jo, den myten er god når det gjelder å skaffe seg øyeblikkets tilfredsstillelse, men ingen kan leve på den i lengden.
Men noen har begynt å se ting annerledes. For vi har fått nok. Noen begynner å rope etter noe annet, noe mer. Men hva kan vi sette isteden? Arrangerte ekteskap? Katolisisme? Konservative verdier? Så utlevde er vi blitt, at det mest autoritære og ufrie plutselig fremstår som det mest fristende valget. Endte vi opp med å kaste fra oss friheten? Eller innså vi at vi kunne bruke den på en annen måte?
En følelse av tilhørighet
Noen ble katolikker, ikke av kjærlighet til paven, men fordi de trengte en tilhørighet. Fornuften er kanskje verd å ofre for en følelse av tilhørighet, mening? Andre fant en mening i hatet i stedet for i kjærligheten. Noen gikk under i rusen. Langsomt havarerte våre individuelle prosjekter, i et hav av frihet vi ikke kunne krysse med seilet oppe.
«Jeg har sett min generasjons beste hjerner gå til grunne av galskap, sultende, hysterisk nakne», skrev Allan Ginsberg i diktet Hyl Jeg kunne ha parafrasert: Jeg har sett min generasjons beste hjerner selge seg til produksjonen av kattemat.
Vår frihet har ingen retning, den lodder ikke dybden i tilværelsen, for det ligger ingen personlig vilje bak den. Våre personligheter er ikke egenartede nok, ikke sterke nok, ikke bevisste nok på hvem de selv er, til å kunne bære den labyrintisk forvirrende friheten. Og nå har mange av oss fått nok. Det skriker inne i oss: Ta fra meg den fordømte friheten, jeg vil ikke ha den lenger!
Lengsel etter mening
Inne i oss hviler en fundamental lengsel etter mening. Og når den meningen ikke får leve seg ut, da blir den fundamentalistisk. Vi som har prøvd alt, forstår godt lengselen mot autoritære systemer. Det er mer ærlig å velge ekte ufrihet, enn falsk frihet. Vi vet dette. Vi er ikke dumme. Vi har gått på universiteter og høyskoler, vi er den mest intelligente generasjonen noensinne, men vi er også en generasjon som vet alt med hjernen, ikke med hjertet. Vi har tatt inn alt, absolutt alt som er verd å vite, men vi har også fått alt som ikke er verd å vite på kjøpet.
Kunnskapen føles ikke verdifull på en nødvendig måte, den føles som et ork. Vi har nemlig aldri virkelig måttet kjempe for den. Så ta den gjerne fra oss, det spiller ingen rolle. Det er jo bare bøker! Lesningen brukte vi allikevel bare for å slippe unna tomheten, og mens vi agerte intellektuelle, diskuterte og pratet, gjorde vi jo egentlig aldri noe med det vi pratet om, for det hadde vi ikke makt til, følte vi.
Språk og mening
På universitetet studerte vi moderne språkforskning. Vi lærte at ingenting er sant. Vi lærte at språket egentlig ikke kan uttrykke mening, men at språk bare er «innholdstomme simulakra». På nittitallet ble vi postmodernister, og forkledde vår forvirring i svarløshetens og ansvarsløshetens reimer. Men like fullt forble vi like forvirrede. Vår forvirring tok stadig nye former, den var en energi som aldri gikk tapt.
Vi lærte at alt er opp til oss selv. At det ene valget kan være like godt som det andre. Vi lærte at alle verdier er relative, men at forskjeller er noe vi ikke burde snakke om, for forskjeller skaper urettferdighet. Var det rart vi ble forvirret? Innerst inne merket vi en dump lengsel: Lengsel etter at våre individualiteter skulle bli lagt merke til og dyrket frem, trodd på. Men ingen trodde på individet lenger, selv om det ble snakket om individualisme til vi ikke orket å høre om det lenger.
Opprør mot teoriene?
På universitetet diskuterte vi teorier som i virkeligheten var dypt menneskefiendtlige. Kjempet vi mot tanken om at vi bare er samfunnsprodukter, gjorde vi opprør mot disse teoriene, sto vi frem og sa: «Ærlig talt, dere tar min menneskelighet fra meg»? Nei, det gjorde vi aldri.
Hvorfor ikke?
Det var jo bare en intellektuell lek for oss, en ting vi måtte kunne for å bestå eksamen. I mellomtiden ble vår såkalte frihet mer og mer innsnevret på det åndelige planet, mens vi agerte mer og mer frie på det fysiske planet. Vi kjente en intens trang til å drikke oss kanon fulle. Det falt oss aldri inn at det kunne ha noe å gjøre med at samfunnet kneblet oss mer og mer.
Veien til det autoritære
Det menneskelige genomet. At genene tenker for oss. At vi er produkter av samfunnsutviklingen, at språket bare er vilkårlige, innholdstomme simulakra, som agerer mening. At virkeligheten ikke finnes, unntatt på fjernsyn. At alt dette er veier til autoritære systemer, veier til kneblingen av den menneskelige friheten, det glemte vi kanskje å tenke på, fordi vi aldri kjente etter hva som skjedde med oss mens vi snakket?
Så fikk vi barn, trygge jobber, inntekt, et godt liv, som det heter. Rundt oss ble livet sakte forandret, uten at vi forsto helt hva som skjedde. Vi så en økologisk katastrofe utvikle seg, mens mediene diskuterte om den var menneskeskapt eller ikke. Vi var blitt for gamle til å gjøre noe nå. Vi var blitt oldinger i en alder av 40. En ny generasjon får overta, tenkte vi.
Er katastrofen vrøvl?
Hva vil den neste generasjonen gjøre? Bli muslimer? Om 20 år lever vi fremdeles, hvis kreften ikke har tatt oss. Da er vi blitt seksti. Det er da katastrofen kommer for alvor. Da vil kanskje mange økonomiske privilegier bli tatt fra oss. Men kanskje er hele katastrofen bare vrøvl? Sannheten finnes jo ikke, som annet enn utkast, muligheter til fortolkning av virkeligheten.
Hva vil den oppvoksende generasjon tenke om oss? Vil den dømme oss? Hvordan vil de se på vår ironi, vår trang til fleiping, på flukten fra alvoret, flukten fra forpliktelsene?
Man kunne jo aldri vite, og vi følte at en avmakt hadde kneblet oss innvendig, at den friheten vi dyrket, den hadde vi aldri egentlig trodd på verdien av. Ingenting var enklere enn å gi avkall på den friheten vi aldri brukte. Det kostet oss ingenting, så lenge vi kunne bruke fraværet av mening til å gjøre livet behagelig for oss selv.
Hva vil den oppvoksende generasjon tenke om oss? Vil den dømme oss? Hvordan vil de se på vår ironi, vår trang til fleiping, på flukten fra alvoret, flukten fra forpliktelsene? Det hviler en autoritær lengsel i denne likegyldige frihetsgenerasjon, som går ut på at vi egentlig vil bli bestemt over. Vi vil at noen skal fortelle oss hva vi skal gjøre, for vi vet det jo ikke selv, har aldri visst det! Ta denne kalk ifra oss.
«Man kunne jo aldri vite, og vi følte at en avmakt hadde kneblet oss innvendig, at den friheten vi dyrket, den hadde vi aldri egentlig trodd på verdien av. Ingenting var enklere enn å gi avkall på den friheten vi aldri brukte. Det kostet oss ingenting, så lenge vi kunne bruke fraværet av mening til å gjøre livet behagelig for oss selv.»
Lengter etter katastrofen?
Innerst inne lengter vi etter det totalitære, men kanskje også etter en ny frihet, som forplikter mer? Kommer det en økokrise så fundamental at alle privilegier blir tatt ifra oss? Vi hadde mulighet til å gjøre noe før det kom så langt, men vi brukte den aldri. For vi var jo bare produkter av en på forhånd fastsatt samfunnsutvikling, vi trodde jo ikke lenger på frihet, annet enn som virkelighet på fjernsyn.
Istedenfor å forferdes over 11. september, diskuterte vi om den virkelig foregikk andre steder enn på fjernsyn. Vi var blitt så intellektualistiske i hodet at vi hevet oss fullstendig over andres lidelse, andres smerte. Sannheten finnes jo ikke, hevdet vi, og gikk på Fredrikke på Blindern og tok en øl før neste forelesning i filosofi.
Ja, tenk på hvor befriende det ville vært om noen tok alt dette fra oss. Eller tenk om vi kunne besette verden med vår egoisme, åndeliggjøre den og utvikle den til det høyeste prinsipp for våre liv! Istedenfor å feire den i et åndelig vakuum! Men det kommer vi aldri til å gjøre, for det krever for mye. Da risikerer vi for alvor å komme på tvers av vår tid. Og det ville være en seier som koster for mye.
Et nytt geni
Men et nytt geni vil nok finne et nytt språk for våre tankeformer, som appellerer til våre innerste lengsler. Det må et nytt geni til, for at vi skal forstå oss selv. Vi trenger en som kan gi oss et nytt språk, som vi kan forstå oss selv gjennom. For vår frihet står på spill, og det er bare et spørsmål om tid, før noen dukker opp og tar den fra oss, uten at vi egentlig merker det.
For den friheten, den trodde vi allikevel aldri på.
Bildet øverst er fra Øyafestivalen/Natur og ungdom
Relatert
Anders Behring Breivik – en dom over samtiden
