Genteknologiens mørke røtter

DNA_double_helix

Genteknologien kan bedømmes så vel etter dens frukter som etter dens røtter. Om fruktene er det skrevet mye, om røttene langt mindre. De rekker imidlertid ned til Francis Bacons teknokratiske utopier, hvis idealer genteknologien nå sikter seg inn på å realisere.

Av Trond Skaftnesmo. Har bl.a. utgitt en bok om “Genparadigmet” i 2005, faglige bakgrunn fra biologi (Naturforvaltning, UMB) og filosofi (hovedfag, UiO). Har utgitt fem fagbøker innenfor grensefeltet biologi/filosofi. Den siste Folkefiender kom i fjor høst. (www.paradigmeskifte.nu)

«Hva jeg ser komme er et gigantisk slaktehus, et molekylært Auschwitz, der verdifulle enzymer, hormoner osv. vil bli trukket ut i stedet for gulltenner» – Erwin Chargaff, 1989

Å se med hjertet

I Saint-Exupérys bok ”Den lille prinsen”, sier reven: En kan bare se riktig med hjertet. Det vesentlige er usynlig for øyet. Å lære å se med hjertet, har imidlertid ikke vært pensum for naturvitere de siste 400 år og aller minst for molekylærbiologene i de siste 50 årene. De som har lært noe av den kunsten, og heldigvis finnes det en del, har stort sett lært den andre steder enn i laboratoriet og i forelesningssalen.

En liten episode som illustrerer dette: Da Darwin-jubileet skulle feires ved Universitetet i Bergen i 2009, åpnet en av innlederne (en molekylærbiolog) med en vits, som nok var ment å være herlig selvironisk på sitt eget fags vegne. Den gikk slik: En molekylærbiolog vandret i Karpatene, der en ennå kan støte på store flokker av sauer, voktet av en hyrde. Denne molekylærbiologen var, som sine kolleger, rasende flink til å telle. Så han gikk bort til hyrden og sa: Vil du gi meg et dyr fra flokken din, om jeg kan si deg hvor mange du har? Tar jeg feil, skal du til gjengjeld få pengeverdien for dyret. Hyrden, som hadde en flokk på flere hundre sauer, trodde ikke han kunne tape et slikt veddemål, og slo til. Men molekylærbiologen tok et raskt overblikk, og kunne på stående fot oppgi det rette tallet: 443. Hyrden ble mektig imponert, gav ham et tau og ba ham velge seg ut en sau fra flokken. Men idet molekylærbiologen skulle dra, sier han: Får jeg igjen dyret mitt om jeg kan si deg hvilket yrke du har? Tar jeg feil, skal du få både dyret og pengeverdien av det. Det gikk molekylærbiologen med på. Vel, sa hyrden, du må være molekylærbiolog. Hvordan vet du det? spurte molekylærbiologen forbløffet. Det forsto jeg med en gang, da du la tauet om halsen på hunden min.

Historien er selvsagt avvæpnende selvironisk. Men den illustrerer ikke desto mindre et tragisk poeng om hvordan dette faget – og dets forskere med det – har fjernet seg fra den direkte erfaring av og respekt for livet i alle dets ytringsformer. Og uten en slik erfaring og respekt kan en ikke utvikle evnen til å se med hjertet. Til gjengjeld er de blitt rasende flinke til å telle, abstrahere og redusere. Det som kommer til syne i denne utviklingen, gjelder ikke et rent teoretisk problem, som lar vår praktiske hverdag være uantastet. Å miste evnen til å se med hjertet, er ikke en svikt i teori; det er en moralsk katastrofe. Og den katastrofen ble innledet av pionerene for vår tids vitenskap, som Galilei, Descartes og Bacon.

Francis_Bacon

Francis Bacons (1561-1626) tanker om vitenskap og forskning representerer ånden i den nye tid, ikke minst mht. orienteringen mot materielle nytteverdier. Bacon brøt med Aristoteles og restene av skolastikken. Han ivret for en induktiv og eksperimentell vitenskap, som gikk fra empiriske fakta til teori. Skjønt hans naive induktivisme i dag regnes som en feilslått forskningsstrategi, var den retningsgivende for naturforskningen i flere hundre år. Selv Darwin forsikret at han hadde forsket etter ”ekte Baconske idealer”, dvs. samlet inn data uten noen veiledende teori.

Mest fyndig bekjentgjør Bacon sine sosiale og vitenskapelige idealer i sin Science fiction-roman New Atlantis, utgitt etter hans død.[1] Her forteller han om en gruppe europeere som skal seile fra Peru til Kina, og som kommer på vidvanke i Stillehavet. Omsider havner de på en øy, Bensalem, der det viser seg å være en overlegen teknologisk sivilisasjon. Dette idealsamfunnet styres av en vitenskapelig institusjon kalt Salomons hus. Lederen for dette akademiet viser dem rundt og forteller om dets mål og om alt hva de har oppnådd. Målet, sier han, er ”å øke kunnskapen om årsaker, og tings hemmelige bevegelser, for derved å utvide menneskets makt og produsere alle mulige ting”.

Videre beskrives fly og ubåter, mikroskoper og teleskoper, kunstig værkontroll, medisinske dyreforsøk og noe som likner forbløffende mye på genmanipulering:

Og vi gjør kunstig, i de samme frukthagene, trær og blomster slik at de kommer tidligere eller senere enn normalt, eller slik at de vokser hurtigere og setter frukt og frø tidligere enn normalt. Vi lager dem også kunstig større og fruktene større og søtere og med ulike smaker, lukter, farger og form enn etter deres natur. Og mange av dem lager vi slik at det blir til medisinsk bruk. […] Vi har også parker og innhegninger av alle slag, med ville dyr og fugler, ikke bare for å se på og for deres sjeldenhet, men også for disseksjoner og forsøk, som derved kan kaste lys over hva som kan gjøres med menneskekroppen. Her finner vi mange merkelige effekter: som å opprettholde livet i dem, skjønt ulike kroppsdeler som dere oppfatter som vitale, er ødelagt eller fjernet; gjenopplive de som synes døde, osv. Vi eksperimenterer også med alle slags gifter og andre medisiner på dem, likeså med kirurgi og legekunst. Kunstig lager vi dem også større eller mindre enn naturlig. […] Vi gjør dem mer fruktbare enn naturlig, eller vi gjør dem sterile. Vi gjør dem ulike i farge, form, aktivitet og på mange andre måter. […] Heller ikke gjør vi dette tilfeldig, men vi vet på forhånd hva slags skapninger som vil oppstå.

Det skulle gå nesten 400 år før disse utopiene begynte å nærme seg en mulig realisering. Det skjedde ved kartleggingen av DNA-molekylets struktur (1953), og den påfølgende utviklingen av molekylærbiologien. En av fødselshjelperne for den nye teknologien, var Erwin Chargaff. Som det går frem av vignettsitatet, ble han etter hvert en klar kritiker til den utviklingen han selv hadde vært med å sette i gang, noe tilsvarende det som skjedde med mange av forskerne som utviklet atombomben.

Erwin_Chargaff

Erwin Chargaff (1905-2002) – biokjemiker som utvandret fra Østerrike til USA på 1930-tallet. Tilknyttet Columbia University, der han i 1952 oppdaget den nøkkelfaktoren (baseparingsprinsippet) som gjorde det mulig å bestemme strukturen til DNA.

Genteknologiens fødsel. Som jødisk forsker måtte Chargaff flykte fra Nazi-Tyskland i 1933. Etter et kort opphold ved Pasteur-instituttet i Paris, emigrerte han til USA i 1935. I 1944 begynte han sine analyser av DNA-molekylet, noe som førte til formuleringen av de såkalte Chargaffs regler. Ifølge disse reglene er mengden av DNA-basen adenin lik mengden av tymin, og mengden av guanin lik cytosin. Sammen med Rosalind Franklins røntgen-fotografier av DNA-molekylet, gav dette et sentralt grunnlag for den såkalte Crick-Watson modellen av DNA. 

Da Chargaff møtte Crick og Watson i 1952, gav han dem de nøkkelopplysningene om baseparingsprinsippet (A—T og C—G), som ledet frem til dobbeltspiral-modellen for DNA. Skjønt Chargaff er blitt kalt ”molekylærbiologiens far”, ble han tidlig kritisk mht. hvilken vei det bar. Han mente å se hvordan et mekanistisk begrep om livet uvilkårlig ville føre til et aggressivt angrep på livet. Ofte formulerte han seg krast om dette, med referanse til sine erfaringer fra nazistenes forakt for livet. Et sted sier han det slik: Genteknologien utgjør en større trussel mot verden enn bruk av kjernefysisk teknologi. Et irreversibelt angrep på biosfæren er noe så uhørt, noe så utenkelig for tidligere generasjoner, at jeg bare skulle ønske at min generasjon ikke hadde gjort seg skyldig i det.[2]

Så sent som den 5. oktober 1999 – Chargaff var da 94 år gammel – hadde han et skarpt innlegg om denne problematikken i Frankfurter Allgemeine Zeitung. Innlegget var skarpt i dobbelt forstand, dels var det sjeldent retorisk skarpegget. Men dels var det også et skarpt oppgjør med en generasjon – hans egen – som så ut til å ville prisgi livet for en teknokratisk hybris. Året etter ble det trykket i Journal of Biosciences under tittelen ”Molecular slavery”.[3] Chargaff åpner med et spørsmål, som knytter an til kloningsdebatten og til gåten om menneskesjelen: Kan sjelen klones?

Han levner ingen tvil om at det neppe er forskernes etikk som holder igjen for en kloning av mennesker. Det har rett og slett ikke vært noen økonomisk gevinst å hente i den retningen, ennå: En kan finne det bekvemt å si at forskning på kloning av mennesker har blitt bremset ned av etiske grunner, men faktum er at offentlige midler til formålet ennå ikke er for hånden. Senere, om alt er gått greit i mellomtiden, vil bioteknologisk industri måtte monopolisere hele feltet. En dag vil et patentert menneske følge den berømte Harvard-musen.[*]

Hvilket grunnlag hadde så Chargaff for denne mørke fremtidsvisjonen? Svaret er at han hadde vært der da molekylærbiologien ble født, og hadde sett hvilken skapning som hadde kommet til verden. Han illustrerer sitt poeng ved to sitater fra en konferanse, som genteknologifirmaet Ciba (nå Novartis) arrangerte i London i 1963. Dette var året etter at Crick og Watson hadde fått Nobelprisen i medisin eller fysiologi for sin kartlegging av DNA-molekylet. På denne konferansen, med tittelen Man and his future, var kremen av datidens biologer – fra evolusjonsbiologer til molekylærbiologer – samlet. Her var Sir Julian Huxley, J. Bronowski, J. B. S. Haldane, Francis Crick, Joshua Lederberg, P. B. Medavar og H. J. Müller – for å nevne noen av de fremste.

Chargaff starter opp med følgende sitat fra denne konferansen:

Har folk overhodet noen rett til å få barn? Det ville ikke være så vanskelig, slik vi har hørt fra Dr. Pincus, for en regjering å putte noe i maten vår, slik at ingen kunne få barn. Så, muligens – og dette er helt hypotetisk – kunne de lage et annet kjemisk stoff som ville reversere effekten av det første, og bare folk som var lisensiert til å få barn ville bli gitt dette andre kjemikalet: Dette er ikke så vilt at vi ikke behøver å diskutere det.

Er det ikke en utbredt følelse at folk har rett til å få barn? Dette er tatt for gitt, fordi det er en del av den kristne etikken. Men i henhold til en humanistisk etikk, kan jeg ikke se noen grunn til at folk skulle ha noen rett til å få barn. Jeg tror at hvis vi kunne få gjennomslag for den ideen blant folk, at deres barn ikke er helt og holdent deres egen sak – at det ikke er noen privatsak – så ville det være et enormt steg fremover. […] Det er derfor jeg mener utdannelse i biologi er så viktig, fordi det gjør det mulig å oppnå disse løsningene med mindre sosialt stress.

«Mennesket er et kulturelt vesen; vi må lære å se med hjertet. Og skal vi gjøre det, må det også finnes en kultur for dette. Den kulturen som tidligere tok på seg denne oppgaven, var den religiøse. Gjennom flere tusen år forbandt mennesker dype og inderlige følelser med den lidende Jesus, med den sørgende Maria. Det var en øvelse i empati, som langsomt, langsomt utviklet nye moralske evner i oss. Men ting tar tid. Det skal innrømmes at inkvisisjonen ikke ble spesielt hemmet av empatiske anfektelser.»

Hvem er det som sier dette? Chargaff har anonymisert opphavspersonen, som ennå i 1999 var i live. Men innleggene og drøftingene fra Ciba-konferansen er blitt trykket opp, og kan i dag fritt lastes ned fra internett.[4] Utsagnet, som faller i et debattinnlegg, er fra den nybakte Nobelpris-vinneren Francis Crick. Og det faller ganske naturlig inn i det som ellers blir sagt på denne konferansen, noe enhver som leser denne rapporten kan overbevise seg om.

Chargaff illustrerer konferansens grunnstemning – viljen til rå manipulering med livet – med ytterligere et sitat. Sitatet er fra J. B. S. Haldane, som sammen med Julian Huxley var en av de sentrale grunnleggerne av den ny-darwinistiske modellen (The New Synthesis). Bakgrunnen er en diskusjon om hva en kan gjøre for å øke mulighetene for suksessfulle romferder, en tematikk som var hyperaktuell i 1963.  Haldane foreslår drastiske tiltak:

En gibbon er klart bedre pre-adaptert enn et menneske for å leve i et felt med lav gravitasjon, for eksempel på et romskip, en asteroide, eller kanskje endog månen. En vestape med gripehale er enda bedre tilpasset. Genpoding kan gjøre det mulig å inkorporere slike funksjoner i menneskearten. Menneskets ben er ikke ønsket, og enda mindre bekkenet. Menn som hadde mistet sine ben etter ulykke eller mutasjon, ville være spesielt kvalifisert som astronauter. Hvis det oppdages et medikament med en virkning som thalidomid, men kun på de nedre lemmene, ikke armene, kan det være nyttig å forberede mannskapet på første romskip […]

Chargaff presiserer: Disse forskerne var de smarteste og de beste! Dagens forskere ville gitt andre svar, men deres drømmer ville absolutt ikke være mer humane.

Er det altså onde mennesker vi snakker om? Nei, de som arbeider ivrig for å realisere de baconianske drømmene, er neppe mer onde enn gjennomsnittet, neppe mer onde enn f.eks. en Adolf Eichmann var det. Hvis det var noe vi skulle ha lært av rettsaken mot Eichmann, ikke minst slik saken ble rapportert av Hannah Arendt, er det at ondskapen er banal. Arendt innså at Eichmann ikke var det monsteret hun hadde forventet. Han var ikke engang spesielt fiendtlig innstilt overfor jødene. Han var et alminnelig og nokså fantasiløst menneske, som satte sin ære i å følge ordre og utføre den til punkt og prikke. Han var inkarnasjonen av en byråkrat, som evnet å sjalte ut sin evne (eller restene av den) til en hjertets identifikasjon med den lidende (Du-blikket, for å si det med Martin Buber) til fordel for et objektiverende Det-blikk. Han var kirurgen som ikke kunne våkne opp til å se et ansikt, der han før hadde sett hud og kjøtt. Resten er et spørsmål om rutiner og logistikk, og om å normalisere det utenkelige.

Mennesket er et kulturelt vesen; vi må lære å se med hjertet. Og skal vi gjøre det, må det også finnes en kultur for dette. Den kulturen som tidligere tok på seg denne oppgaven, var den religiøse. Gjennom flere tusen år forbandt mennesker dype og inderlige følelser med den lidende Jesus, med den sørgende Maria. Det var en øvelse i empati, som langsomt, langsomt utviklet nye moralske evner i oss. Men ting tar tid. Det skal innrømmes at inkvisisjonen ikke ble spesielt hemmet av empatiske anfektelser.

Cricks visjon. Det som kan læres, kan også avlæres. Og den prosessen tar ofte forbausende kort tid. De 12 redselsårene mellom 1933 og 1945, kan si oss mye om dette. I SS-kulturen ble Du-blikket systematisk dekonstruert, gjennom års trening. Men det finnes en annen og eldre kultur – den baconianske vitenskapskulturen – der Du-blikket på verden regnes som en illusjon, som før eller siden må overvinnes. Og en Crick vet utmerket godt at om bare denne kulturen får befeste seg ytterligere, vil det gjøre visse inngrep lettere, idet det blir ”mulig å oppnå disse løsningene med mindre sosialt stress.” Crick er nokså presis i sin analyse på dette punktet, og kommer flere ganger tilbake til det på konferansen Man and his future. Ett sted adresserer han problematikken direkte:

[…] for å kunne bedrive vitenskap må du ha visse verdier om sannhet og så videre, men de faller ellers ikke nødvendigvis sammen med de kristne verdier. Ta dette forslaget om å lage et barn hvis hode er dobbelt så stort som normalt. Det kommer ikke til å bli noen enighet mellom kristne og humanister, som mangler deres spesielle fordommer om individets hellighet, og som rett og slett ønsker å prøve det ut vitenskapelig. Man må innse det faktum at det til slutt må bli en verdikonflikt. Det er håpefullt at det i øyeblikket er mulig å få en viss grad av enighet, men jeg tror at med tiden vil vitenskapens fakta komme til å gjøre oss mindre kristne.

Like lite som europeisk kultur må være nazistisk, må vitenskapen være baconiansk. Men slik Europa i 12 år lå under for den nazistiske og fascistiske kulturen, har store deler av vitenskapen lenge ligget under for den baconianske kulturen. Og gjør det fortsatt.

Og hvis Chargaff har rett, har vi ennå ikke sett det verste.

 

Relatert

Humanismens historie – eugenikk og pseudovitenskap som tro

Naturvitskap og mytar

 

APPENDIKS

Francis 1 og 2

Francis Bacon (1561-1626) Francis Crick (1916-2004)
Likheten mellom Crick og Bacon er forbløffende. Crick snakker om å lage et barn hvis hode er dobbelt så stort som normalt. Bacon drømmer om at kunstig lager vi dem også større eller mindre enn naturlig. Crick fantaserer om å putte noe i maten, slik at en kan gjøre folk sterile eller oppheve denne virkningen. Bacon fantaserer på samme vis om at: Vi gjør dem mer fruktbare enn naturlig, eller vi gjør dem sterile.

Maurice Wilkins om sosial ansvarlighet i vitenskapen

Chargaff var ikke alene om å se genteknologiens mørke sider. Blant de som hjalp til med å bringe den inn i verden, var Maurice Wilkins (1916-2004) en like sentral skikkelse, som etter hvert ble like kritisk. I 1962 mottok han, sammen med Crick og Watson, Nobelprisen for ”…oppdagelser vedrørende den molekylære strukturen av nukleinsyrer og deres betydning for informasjonsoverføring i levende materiale.” Wilkins advarte etter hvert sterkt mot den utviklingen han så avtegne seg innenfor molekylærbiologien. Her fra en tale han holdt i 1999.

Under Nazi-krigen jobbet jeg som fysiker på en radar ved Birmingham University. Vi hjalp noen andre fysikere, som var jødiske flyktninger fra Nazi-Tyskland. Fysikk-avdelingen ved Birmingham var full av disse svært gode menneskene. Så kom den kjernefysiske utviklingen, og jeg husker jeg kom til å trø på noen sekker på kontoret til sjefen min, og han sa til meg: ”Vær forsiktig med dem, de inneholder uran-oksid.” Allikevel ble jeg interessert i denne nye utviklingen, og vi kom alle inn i den, stadig ført videre av gruppe-følelsen.

Dette tok meg til Berkeley, California, hvor jeg arbeidet med bomben. Den dagen bomben ble detonert for første gang, gjorde jeg et besøk til en god venn, som sa til meg: “Dette er en svart mandag, jeg har alltid håpet at den aldri skulle virke”. Når Nagasaki og Hiroshima skjedde, steg en slik avsky opp i meg, at jeg tenkte på å gi opp vitenskapen i det store og hele, og reise til Paris og bli maler. Da leste jeg [Erwin] Schrödingers bok ”Hva er liv?” – Dette var et stort spørsmål, mente jeg, og det fikk meg interessert i biologi. Jeg trodde ikke biologi ville føre til de samme slags forferdelige konsekvenser. I 1960 gav jeg en tale i San Francisco etter å ha mottatt Lister-prisen, og jeg sa at hver virkelig viktig vitenskapelig oppdagelse fører til viktige nye bruksmuligheter. Jeg ble truffet av responsen fra publikum, som så en trussel i denne bemerkningen. Jeg tenkte da at slike like forferdelige ting kanskje kunne komme fra oppdagelsen av DNA, og jeg tok ganske visst ikke helt feil i det. […]

Forskjellen mellom visdom og kunnskap? Umenneskeliggjøringen av forskerne pipler alltid ned til arbeidsbenken, og presset synes å øke. Forskere må ha et videre utsyn, da de er veldig involvert. […] forskere elsker sitt eksperimentelle materiale og denne kjærligheten kan være et hinder. Vi må utvide [vitenskapen] mer; kunst og vitenskap må komme nærmere sammen for å utvikle en bredere forståelse av menneskelig liv.

I noen av våre leksjoner på Kings [Cambridge], kommer vi inn på et dikt av William Gruper. Jeg skal sitere noe av det, fordi det sier mer om visdom og kunnskap enn jeg noen gang kan håpe på:

Walking in white snow after a fall

Stillness echoes with sounds so soft

Learning wiser grow without his books

The heart may give good lesson to the head

Kilde: http://www.i-sis.org.uk/wilkins.php

 

Referanser


[*] Harvard-musen – eller kreftmusen – er en genmodifisert mus, designet slik at den vil utvikle kreft. Musen ble utviklet i 1984 og patentert i 1988. Den brukes mye i medisinsk kreftforskning.

 


[1] Bacon, F. 1626: The New Atlantis. http://fiction.eserver.org/novels/new_atlantis.html

[2] Chargaff, E. 1978: Heraclitean Fire: Sketches from a Life Before Nature. The Rockefeller University Press. New York.

[3] Chargaff, E. 2000: Molecular slavery. Journal of Biosciences. Vol. 25. No.1. March 2000: 7-8. http://www.ias.ac.in/jbiosci/march2000/COMMENTARY.PDF

[4] Wolstenholme, G. (ed.) 1963: Man and his future. A Ciba Foundation Volume. Little, Brown & Co. Boston, Toronto. http://archive.org/details/manhisfutureciba00wols