Såkornet – mythbusters for en ny landbrukspolitikk
Alliansen ny landbrukspolitikk lanserte artikkelsamlingen Såkornet på Sound of Mu i Oslo. De inviterte til foredrag, debatt og dialog med noen av artikkelforfatterne: Merete Furuberg lederen for Bonde og småbrukarlaget, Svenn Arne Lie, forfatter av boken En nasjon av kjøtthuer og Erik S. Reinert, økonom fra Harvard og Cornell, for tiden professor ved Universitetet i Tallinn. Sammen foran en ung forsamling kledde de av ulike myter knyttet til debatten omkring norsk landbrukspolitikk.
Av redaksjonen
Frihandel er usolidarisk
Erik S. Reinert gikk skarpt i rette med påstanden om at det er solidarisk å kjøpe opp mat fra befolkningsgrupper med knapt eller ensidig ressursgrunnlag, lite industrialisering og som knapt kan brødfø seg selv, ofte distribuert av utenlandske aktører som i stort fordeler lite av sin profitt tilbake i vertsbefolkningen. Det å forbruke andre lands billige råvarer og underbetalte arbeidskraft handler mer om sosial dumping og lite om solidaritet. Han pekte og på den store mangelen på fleksibilitet og tilpasning i forhold til de mange ulike lokale og regionale forutsetninger som norsk landbruk består av, og viste til samvirkeordninger i de italienske regionene som produserer Parmesan, hvor ulike standardiserte kvalitetskriterier ikke er til hinder for lokale fortrinn og særegenheter.
Dette i skarp kontrast til New Public Management-modellen som gjør seg stadig mer gjeldende i norsk forvaltning og landbrukspolitikk, hvor komplekse strukturer reduseres til noen få variabler for styringsmål. Han trakk frem Sveits med sitt lokale mangfold og sin direktedemokratiske og heterogene struktur som et forbilde.
Something is rotten in the state of Norway
Svenn Arne Lie tok for seg myten om at økt industrialisering, effektivisering og stordriftsfordeler er det som skal redde norsk landbruk. En myte som i flere tiår har vært nærmest enerådende mantra i landbrukspolitikken, selv om Lie klart viste at det er ingen entydig sammenheng mellom lønnsomhet og størrelse i norsk landbruk. Derimot koster ny teknologi og oppgradering for å imøtekomme disse kravene norske bønder dyrt, noe de betaler for gjennom et landbruk som er forgjeldet mange ganger i forhold til inntekt. Han viste og den åpenbare diskrepansen mellom faktiske produksjonskostnader og inntekter, som gjør at det faktisk er umulig under rådende forhold for en norsk bonde å få betalt for det han faktisk gjør.
Stordriftsulempene som Lie viste til ignoreres glatt av LMD. Bonden er derfor kort og godt en underbetalt gjeldsslave fanget i et strukturelt fengsel av subsidier og lite rasjonell målstyring. Norsk landbruk slik det skisseres opp av Landbruks- og matdepartementet er per definisjon ulønnsomt, er konklusjonen man sitter igjen med.
– Mat er viktigere enn alt annet
Merete Furuberg, den kraftfulle lederen for Norsk bonde- og småbrukarlag hadde mye på hjerte hva angikk en lite tilpasningsdyktig og realistisk landbrukspolitikk med tanke på de behov som faktisk finnes i et grisgrendt og ulendt Norge. Hennes hovedanliggende for kvelden var forestillinger omkring tollvern av norsk landbrukssektor. Hun knuste ettertrykkelig myten som frihandelsliberale kretser gjerne kolporterer om at tollvern stenger de fattige landene ute av verdenshandelen. 49 utviklingsland (de såkalte MUL-landene)har tollfrihet i forhold til handle med Norge, de representere likevel bare 2 % av import innen sine sektorer. Det er i-land, og da først og fremst EU (70 %), Norge importerer fra, og som er fremste pådriver for at skal lempe på tollvernet. Norge er ellers bundet av WTO-avtalen (Verdens handelsorganisasjon, har som mål å fremme frihandel og globalisering).
Furuberg hevdet at tollvernet er en forutsetning for fortsatt norsk matproduksjon og selvforsyning – og matmangfold. Skal norsk landbruksektor ha handlingsrom og muligheten til å utvikle egne produkter, må man beskytte næringen på bakgrunn av de særegne geografiske og lokale forutsetninger som ligger til grunn for landbruksnæringen her hjemme. Men behovet for tollvern begrenser seg ikke bare til rike land, Furuberg viste flere ganger til en uttalelse fra den internasjonale konferansen La Via Campesina (se lenke) som samler bønder fra hele verden, ikke minst de fattige:
«WTO out of agriculture, food, health, water, education, natural resources and common goods!»
– Mat er viktigere enn alt annet, sa hun uten at noen i forsamlingen sa seg uenig det.
Alliansen ny landbrukspolitikk har lykkes med å skape et godt tverrpolitisk grunnlag for en levedyktig og bærekraftig landbrukspolitikk som har en logikk alle kan forstå. Så er spørsmålet om de makter å popularisere dette tilstrekkelig slik at det faktisk når ut og dermed kan påvirke beslutningstagerne som påvirkes av stemningsskifter i offentligheten.
Relatert
Mens vi venter på et bondeopprør
Allianse for ny landbrukspolitikk sier nei til frihandel
Alliansen ny landbrukspolitikk aksjonerte for norsk matproduksjon – opprør i Senterpartiet
Tull om ostetoll – bøndene skyter seg selv i foten
Skal vi prøve noe nytt? Hva med en rettferdig pris for maten? – opprop for bondesolidaritet
Braksuksess for lansering av Oslo Kooperativ