Det store dyreparkparadokset
I 2016 skal Dyrenes Rike åpne i Enebakk – en moderne og annerledes dyrepark, ifølge prosjektlederen Mira Kahn. Det rundt 500 millioner kroner dyre prosjektet skal bli en kilde for læring og naturvern på dyrenes premisser. Vi deler med Kahn et ønske om å vekke interesse, begeistring og engasjement for dyr og hele naturen. Vi synes derimot at premissene Dyrenes Rike bygger på er feilaktige. Prosjektet inneholder økologiske, pedagogiske og etiske selvmotsigelser.
Av Annelie Ott, Masterstudent ved Senter for Utvikling og Miljø (SUM), UiO, Martin Lee Mueller, Stipendiat ved Senter for Utvikling og Miljø (SUM), UiO
«Ifølge filosofen Derrick Jensen forvrenger dyreparker vår forståelse av dyr-menneske-relasjoner. I motsetning til uteskoler forsterker de det kunstige skillet mellom mennesket og dyr, et maktforhold hvor mennesket synes som overlegen. Dette er ikke minst problematisk fordi dyreparker forvrenger forståelsen av oss selv, hvem vi er og hvor vi kommer fra.»
Kahn vil unngå ordet zoo i navnet til dyreparken fordi begrepet kan fremkalle negative assosiasjoner. I stedet beskriver hun Dyrenes Rike som en moderne dyrepark. Dette er uheldig. Flere forfattere har vist at institusjonen dyrepark tilhører fortiden. Dyreparker oppstod under Romerriket. De var ment som underholdning for en stadig mer urban befolkning.
Med begynnelsen av moderniteten, idet europeiske stater søkte ut i verden for å øke sin innflytelse over fjerne lands ressurser, ble eksotiske dyr betraktet som tegn på status i likhet med gull og krydder. Ifølge forfatteren John Berger økte de nyetablerte dyreparkene i London (1793) og Berlin (1844) prestisjen til hovedstadene. De ble betraktet som et tegn på velstand og makt. Dyreparkene representerte det eksotiske som ble temmet av Europa.
Spor av jakten på det eksotiske finnes igjen i argumentasjonen for opprettelsen av Dyrenes Rike. Hvordan ellers skulle vi betrakte ønsket om å få sibirsk tiger inn i Østmarka, eller den mongolske snøleoparden? I dag kan norske 10-åringer google seg frem til live-scener av en russisk ulveflokk som filmes idet de spiser dagens fangst. Tidligere var dyreparker den fremme muligheten for urbane befolkninger å møte dyr. Den såkalte moderne dyreparken Dyrenes Rike skal bygges ved Bindingsvann i Enebakk. Med andre ord, en kunstig naturopplevelse skal skapes midt i naturen. Kahn går over bekken etter vann.
Det ironiske er at Dyrenes Rike finnes allerede. I området rundt Bindingsvann finner vi gaupen, reven, rådyret, orrhøna, og mange, mange flere. Det kryr av liv i marka. Og det kreves ikke en halv milliard kroner for å komme i møte med dem – vanligvis tar det ikke mer enn noe tålmodighet, nysgjerrighet, og litt flaks.
Tendensen i den internasjonale konserveringsbevegelsen går vekk fra etablering av nye dyreparker. Det handler mindre om å sette dyr i fangenskap og mer om å frigjøre dem, om å verne leveområder, beskytte økologiske prosesser, og om å reintrodusere gamle arter. WWFs initiativ «Rewilding Europe» har nylig reintrodusert vilhester i Spania. Det jobber blant annet for å styrke bisonpopulasjonen i Polen og for å reintrodusere uroksen i Europa. Også Tyskland får nå bisonen tilbake til sine skoger. Da journalist George Monbiot la frem noen av idéene bak prosjektet på fjorårets Arne Næss Symposium, avsluttet han sitt foredrag slik: «Enhver europeer burde kunne ha sin personlige Serengeti i nærheten av der de bor.» Vi som er hjemme i Oslo og Akershus, er heldige. Vi har Serengetien vår allerede. Den heter Østmarka.
Uteskoler har en lang nordisk tradisjon og her har Østmarka spilt en sentral rolle i flere tiår. Vangen leirskole er blitt et populært læringssted for både barnehager og skoler. Per i dag har den imidlertid en flere års venteliste. Det er med andre ord et behov for å utvide læringstilbudet i Østmarka. Dyrenes Rike reklamerer med et slikt pedagogisk tilbud. Uten tvil kan dyreparker bidra til læring om økologi og konserveringsspørsmål. Men hva mer er det dyreparken lærer ungene våre? Barneorganisasjonen Dyredetektivene skriver på sin webside: «Dyr oppfører seg på måter som de egentlig ikke gjør, og vi blir vant med at det er greit at dyr holdes innesperret for at mennesker skal synes det er gøy å se på dem». Dyreparker gjenspeiler en motsatt verden av den de verver seg for. Ifølge filosofen Derrick Jensen forvrenger dyreparker vår forståelse av dyr-menneske-relasjoner. I motsetning til uteskoler forsterker de det kunstige skillet mellom mennesket og dyr, et maktforhold hvor mennesket synes som overlegen. Dette er ikke minst problematisk fordi dyreparker forvrenger forståelsen av oss selv, hvem vi er og hvor vi kommer fra.
Dyrenes Rike har ambisjoner om å være en annerledes dyrepark. Dette er karakteristisk for kommunikasjonen av prosjektet som benytter seg av en rekke vage floskler. Ord som «annerledes» og «moderne» forklares med at «dyrene er første prioritet og skal ha det så bra at de ville ønsket å være hos oss dersom de fikk valget». Det er selvmotsigende å hevde at en dyrepark skal fungere etter dyrenes premisser. For å hente inspirasjon fra et utsagn av Sigmund Freud: Hva er det dyrene ønsker? Ønsker de «et rømningssikkert anlegg uten store, synlige gjerder og sperringer», slik Kahn beskriver planene? Eller ønsker de heller å få friheten til å bestemme selv? En sibirsk tiger går gjerne på en utstrakt vandring av opp til 1,000 kilometer. En snøleopard bebor et areal av opptil 1,000 km2, omtrent 80 ganger størrelsen av Østmarkas naturreservat. Et selvbestemt liv innebærer, for de fleste dyr, å leve i et landskap av potensielt uendelige muligheter.
«Dyreparker fungerer ikke på dyrenes premisser. Det er derfor det bygges rømningssikkert anlegg, om enn naturskjønne eller ikke. Dyreparker fungerer på menneskets premisser.»
Gitt dette, er det ikke overraskende at kjedsomhet og frustrasjon er blant de vanlige adferdsmønstrene av dyr i dyreparker, enten de er tradisjonelle eller moderne og annerledes. Stereotypisk, tvangsaktig adferd er gjerne sluttresultatet av et sterkt forandret sosialliv, for liten plass, og manglende muligheter for artsspesifikk oppførsel. Eksempler på stereotypisk adferd er bl.a. vandring frem og tilbake eller selvskading. Lignende adferd har også blitt beskrevet hos mentalt syke mennesker.
Dyreparker fungerer ikke på dyrenes premisser. Det er derfor det bygges rømningssikkert anlegg, om enn naturskjønne eller ikke. Dyreparker fungerer på menneskets premisser. Storprosjektet er inne i en konkret planleggingsfase. Enebakk kommune har tidligere regulert området rundt Bindingsvann med formålet om å bygge dyrepark. Nå har Kahn fått opsjon på å kjøpe tomten og fått med seg en rekke støttespillere. Innovasjon Norge har hjulpet under etableringen av Dyrenes Rike og deler av konseptet. TV2 holder på å filme arbeidet rundt Dyrenes Rike og vurderer å lage en serie om dyreparken. Prosjektet har en høy aktualitet og angår flere enn private aktører. Vi ønsker derfor en åpen og kunnskapsbasert debatt.
Vi spør altså: Hvordan kan en institusjon som fordriver eksisterende natur skrive miljøvern øverst på agendaen sin? Hvordan kan en institusjon som utøver makt over dyr appellere for mer balanse i dyr-menneske-relasjoner?
Disse spørsmålene stiller vi ikke bare til Mira Kahn, men også til Enebakk kommune. Ordfører Tonje Anderson Olsen ønsker dyreparken hjertelig velkommen som del av en grønn kommuneutvikling. Kommunen er derimot skeptisk til å etablere en nasjonalpark i Østmarka. Ironisk nok vil denne oppfylle de formålene Dyrenes Rike setter for seg. Og den vil gjøre det uten å fremkalle de samme paradoksene som dyreparken.
Bildet øverst, John Keyes, Migration
Relatert
MIDWAY – En kjærlighetshistorie for vår tid fra hjertet av Stillehavet
Nedtegnelser fra en tiurs dagbok – et vårlig showdown
Jakt med skjønnhet og ånd – jakt på naturens egne premisser