Et sted for langsomhet
Kjetil Svanemyr fortsetter utlegningene om «Langsomhetens filosofi», her med personlige refleksjoner og nære erfaringer omkring stedet han fant i skogen: «Ei lita bu med tilhørende uthus. Et sted hvor man kan leve ut «langsomhetens filosofi».»
Av Kjetil Svanemyr, frilans journalist og skribent , hundekjører, fjellklatrer og naturvenn. Har tidligere skrevet Beretningen om et varslet sammenbrudd
«Jeg hadde en god følelse av å ha kommet fram … til et slags mål jeg har brukt mange år på å vandre langs nokså krokete stier for å finne. Men et mål er alltid bare deler av en prosess, stien fortsetter videre, og vandringen er ikke over.»
Jeg har en fascinasjon for små bygninger i skog og fjell. Jeg har satt opp et par små krypinn sjøl, og har snoket opp en hel haug buer av ymse slag i den nærmeste villmarka rundt stedet der jeg bor i Folldal, noen av dem på bortgjemte steder der det går år og dag mellom hver gang en jeger eller sauegjeter vandrer forbi.
Jeg vet ikke om Folldal er et særtilfelle når det gjeler antall ulåste buer i utmarka. Men i hvert fall er det åpenbart en slags historisk tradisjon i området for å bygge små hytter som står åpne for allmennheten. Kanskje har det delvis sin forklaring i at området i liten grad har vært berørt av moderne masseturisme. I tillegg kommer antakelig det faktum at mange av de små bygningene har vært særdeles spartansk innredet – de skulle bare være tak over hodet for ei natt eller to for tømmerhoggere og jegere, og byggherrene så ikke noe behov for prangende bygninger til «fritidsbruk». Skogen og fjellet har alltid vært arbeidsplassen til folldølene, fridagene har de tilbrakt i heimen nede i bygda.
Forhenværende oppsynsmann og forfatter av flere bøker om jakt, fiske og friluftsliv, Bjørn Wegge, har brukt utallige timer på å samle informasjon om de mange buene i området. I 2006 ga han ut ei lita bok på 116 sider med tittelen «201 buer og burester i Folldalsfjella», ei bok som undertegnede forøvrig hadde gleden av å være grafisk formgiver for.
Boka «201 buer og burester i Folldalsfjella» ble utgitt av Bjørn Wegge på eget forlag i 2006.
Boka beskriver buene systematisk, med kartreferanser, enkle beskrivelser av bruksformål og tilstand, samt historiske fakta så langt han har klart å grave fram informasjon. Boka har utvilsomt bidratt til å anspore min egen interesse for temaet, og jeg blir like nysgjerrig hver gang jeg kommer over ei bortgjemt lita koie jeg aldri har besøkt tidligere.
Innen en radius av en dagsmarsj, eller en kort sledetur, fra huset mitt finnes det et titalls åpne hytter, fra de mest primitive og slitne koier til nyrenoverte husvære for mange personer. Et flott bidrag til å få folk ut på tur – men pussig nok står mange av dem mer eller mindre ubrukt i lange perioder.
For ikke mange dager siden snublet jeg over enda ei slik bu som jeg tidligere ikke visste om. Det vil si; jeg har sett en liten svart prikk på et kart, men tok det nærmest for gitt at det måtte være et skur av dårlig standard. Hva skepsisen kom av aner jeg ikke, men desto mer overrasket ble jeg da jeg endelig bestemte meg for å finne ut hva slags bygning som befant seg på stedet. Kanskje var det meningen at jeg skulle oppdage stedet først nå…
Jeg ble stående foran den låste inngangsdøra, og kjente straks at dette var «mitt sted». Noen ganger får man en slik fornemmelse, og jeg visste momentant at denne følelsen måtte jeg forfølge. Kanskje var det fasongen og størrelsen på det vesle huset, som minnet meg om om hytta til Henry D. Thoreau, skribenten og «filosofen» som tilbrakte to år i ei sjølbygd hytte i utkanten av småbyen Concord nordvest for Boston. Han skrev boka «Walden – livet i skogene»(utgitt 1854), ei bok som har inspirert millioner av mennesker over hele verden til å finne sin egen veg fram til et god måte å leve på, i pakt med natur, miljø og medmennesker.
Nå er det ikke alltid at den første gleden av å oppdage nye muligheter viser seg å ha varig verdi. Jeg sjøl skal være den første til å bekrefte at slike innfall ikke alltid tåler å bli drøvtygget. Men denne gang kjentes magefølelsen bedre enn ved mange andre tidligere opplevelser av lignende art. Dagen etter at jeg fant den koselige bua ringte jeg eieren og spurte om det var mulig å få innlosjere seg litt sånn «nå og da». Han var litt skeptisk, og sa at han måtte få tenke over saken. Etter noen dager ringte han opp igjen, med klar beskjed:
– Det er bare å bruke bua som du vil. Den har ikke vært i bruk på mange år, og jeg har ikke noe behov for å overnatte der sjøl. Nøkkelen ligger over karmen på frambygget over døra. Værsågod og lykke til!
Hadde jeg vært usikker fram til da, så ble jeg i hvert fall oppmuntret til å ta neste steg etter den telefonsamtalen.
Komforten er ikke noe å skryte av, men akkurat tilstrekkelig for mennesker med beskjedne krav. Bare noen steinkast unna ligger flere idylliske tjønner. Området minner mye om Femundsmarka, mindre i utstrekning, men like variert og innholdsrikt.
Jeg låste meg inn for første gang i dag. Fyrte opp i den vesle ovnen, og feide ut den verste skiten på golvet. En bunt med klær og gammelt rask ble flyttet over i det romslige uthuset. Sittende på en morken hoggestabbe inne på trammen oppunder takoverbygget ga jeg meg til å fundere over hva denne opplevelsen kunne lede til.
Jeg hadde en god følelse av å ha kommet fram … til et slags mål jeg har brukt mange år på å vandre langs nokså krokete stier for å finne. Men et mål er alltid bare deler av en prossess, stien fortsetter videre, og vandringen er ikke over.
Jeg har noen ideer og tanker, nokså luftige, men spennende. Så får tida vise hva det blir til.
Men én visshet hadde jeg, der jeg satt på hoggestabben: Dette er et sted for langsomhet. Her er det mulig å stanse tida, eller i hvert fall få den til å gå bittelitt langsommere.
Eller, for å repetere «det 6. prinsipp» i langsomhetens filosofi: «Stol på magefølelsen når du er i villrede».
Relatert
Mann og Natur: Skogen eller Into the Wild
På tvers av Canada med tog – en reise med sjelen
