Nedtegnelser fra en tiurs dagbok – et vårlig showdown

IMG_5514

Gjengitt av Oda Omholt fra en tiurs dagbok, etter et frustrerende møte med en gruppe naturforvalterstudenter på studieutferd til Stormyrlia i Vegårshei. Tillatelse for publisering gitt under tvil. 

Jeg hadde mitt på det rene – dette var jo helt åpenbart mitt territorium, der mellom eldhuset og redskapsbua, midt på den vårbløte gressflekken fremfor våningshuset på gården. Hvem kunne ikke fatte det, her skulle jo bare jeg være, og ingen andre, bortsett fra lekre damer, da. Jeg var rede for kamp, mot hvem som helst, fælslige klorekatter eller troll om det så måtte være, jeg var tøffest og kunne jammen bevise det.

Det var en ganske stille ettermiddag med vårsolen smygende over horisonten, da jeg hørte dette dustete følget komme opp mot min plass. Det var troll, det var hauger av troll på to ben som lagde masete lyder og tydelig trodde de skulle kunne innlosjere seg her på gården hvor jeg styrte.

IMG_5568

Dugelig advarsel fikk de, med knepping, klunking og slipelyder så det sto etter fra en furugrein jeg satt på. Men de var tydeligvis for tettskallede til å forstå at de ikke var velkomne til gards, så jeg måtte flakse meg ned til troll-tullingene på tunet og vise dem det de tydeligvis ikke hadde sett der nede fra, at jeg var stor og sterk og at de aller helst burde skygge banen snarest mulig.

IMG_5713-2

Når denne utrolig treghjernede gjengen ikke tok hintet da jeg foldet ut halefjærne mine og strakk halsen i været, men bare fortsatte å stå og glo, skjønte jeg at her måtte det sterkere skyts til.

IMG_5591

En var dristig nok til å gå helt opp til meg, og jeg deiset til ham alt jeg hadde og fikk helt sikkert bitt ham halt med nebbet mitt. Jeg ga ham skikkelig juling, og jeg tipper det var masser av snasne røyer som var vitne til det det, selv om jeg ikke så noen…

IMG_5618

Flere ville prøve seg på meg, men fra de hysteriske kaklende lydene deres å dømme fikk de grisebank av vingene mine, tøffeste vingene i hele skogen, skal jeg si deg.

IMG_5685

De neste dagene sørget jeg for å holde dem unna området mitt ved å jage og deise til alle jeg så, og det virket helt tydelig da de hele tiden dro til skogs i tette grupper og holdt seg borte hele dagen. Til slutt må jeg ha klart å banke budskapet mitt godt nok inn i de pappskallene, for på den tredje dagen var de vekk.

Men nå lurer jeg på: Hvor blir røyene alle mine av etter denne imponerende oppvisningen av djervhet og styrke?!

Tiuren på Vegårshei

IMG_5651-2