«Naturen rundt oss er ikke det vi bensinmennesker tror» – Arild Haaland

voringsfossen_holmebakk_2 voringsfossen_holmebakk

Naturen rundt oss er ikke det vi bensinmennesker tror. Naturen er ikke idyll eller bare et lite pluss på en trygdet tilværelse, samt fire ukers ferie med full lønn og alle tillegg. Naturen er i det hele tatt ingen avmakt og bare blåbær for oss mennesker å vasse i og mase.

«Å ville myrde Vøringfossen for at det norske folk skal få nyte enda litt mer soft-ice i sine kvalme og overfylte bilder som så skal trille formålsløst videre gjennom et stadig mer dødt og avsjelet landskap, er uttrykk for en tankeløshet nesten like evig og øredøvende som den store fossen selv.»

Naturen er noe som er uendelig mye større enn oss selv. Naturen er vill, skremmende og ofte umenneskelig. Den er sydende kratere og glødende Melkeveier slynget av jettehender gjennom syngende rom, med mikroskopiske frø av bevissthet og sjel smurt som funklende, sluknende stjernedryss og melketenner langs med de bleke og knekkende horisonter.

Hvis vi mennesker tror noe annet, er det bare fordi vi stenger ute alt det opprinnelige rundt oss. Vi drukner stjernene på himmelen i neonlysenes brede, tarvelige skrik. Vi forlater den tordnende havkanten, og legger fjellets tåkeflekte uhyrer i lenker. På det vis tror vi oss gradvis å kunne slukke de dype redslene i oss selv og skape en verden for byråsjefer eller for ingeniører som drikker øl, og synger «Petter sin tante si’ katte er død».

Men villdyret i verden kan aldri overvinnes så lettvint som vi tror. Om vi aldri så mye lager den perfekt sikrete tilværelse rundt oss, må vi likevel gå under i en alltid bare steilere redsel der hvor en gang alle tryggheter brister som skum i det store, endeløse møte med alt. Og alle de nihodete troll vi bløgger i naturen, dukker opp igjen tifold mer skremmende og enda mer dødelig dundrende mot bevissthetens alle porter og terskler, gjennom de samme tekniske fremskritt som vi i vår dårskap trodde skulle gjøre oss bare bestandig mer fri.

For vi mennesker kan aldri bli fri fra den begrensning ved oss selv at vi ikke er Vårherre. Og for å minne oss om det, har naturen satt sine egne stengsler og varselsskilt slik at veien skal være tydelig og ingen tulle seg bort i rent hofferdige illusjoner.

Vøringfossen er kanskje det største og mektigste av de skiltene som ennå står igjen her hos oss selv. Når vi står der inne under fallet, undrer vi oss ikke lenger over at våre forfedre la seg på kne for naturen, eller at selv våre besteforeldre lot den bli fredet. — Mennesket legger seg ellers ikke på kne. Det er bare stormen mot brystet som nesten umerkelig letter oss fra jorden, og lar oss falle lik skum.

Det er ikke så viktig å bo inne under en slik foss, og heller ikke å ferdes der regelmessig eller særlig ofte. Men det er av avgjørende betydning at vi likevel holder åpne de portene som fører strømmen av sommerturister forbi fossen og opp til det glitrende smykket eller den uutholdelige kriblingen under fotsålene der oppe ved kanten av juvet, har slett ikke hjulpet stadig flere nordmenn til å se, men bare til å bli stadig mer tafatte i sin blindhet.

Heller ikke er det noen innvending mot alt dette, om bare ett menneske av tusen begir seg inn under fossen. Det er ikke mengden av syn, men selve muligheten for dem, som til syvende og sist skal forløse oss fra den stive tingenes verden.

Å ville myrde Vøringfossen for at det norske folk skal få nyte enda litt mer soft-ice i sine kvalme og overfylte bilder som så skal trille formålsløst videre gjennom et stadig mer dødt og avsjelet landskap, er uttrykk for en tankeløshet nesten like evig og øredøvende som den store fossen selv. De mennesker som har klekket ut dette appelsinskallstinkende vannmord som sin svanesang, vil engang få etterkommere som tar steget fullt ut og foreslår at der bør slaktes også Vårherre, siden det nå engang blir stadig færre og færre som hører hans stemme, og siden de som synes å høre den, kanskje attpåtil sover dårlig om natten. Til syvende og sist vil de da gå inn for at vi får barmhjertighetssprøyten i baken alle sammen på vårt ytterste, slik at vår evigvarende tyggegummi- og skjematilværelse aldri noensinne monne behøve bli avbrudt av dunderet fra noen av de tordnende fossefall der ved inngangen til vårt eget og jordens siste opphav og indre.

Så vil der til slutt være hverken Vøringfossen eller noen helt omfattende sinn som registrerer i gru, vånde og triumf hva det alt i alt har kunnet si å være til som en fullt levende bevissthet. Det ordnes alt sammen over statsbudsjettet eller Oslo Handelskammer og via noe slags stadig mer super-amerikanisert begravelsessellofan spent omkring vårt liv, inntil jorden endelig ligger der stille, — under sitt topasgule smykke av sminke, støv og eksos.

Fra «Kirkedød og gudsfrykt», Pax forlag i 1967, tekstutdraget er fra første kapittel, «Fra en pilgrimsferd sommeren 1965», Arile Haaland (1919 – 2012), filosof 

Bilde, Vøringsfossen, slik arkitekt Carl  Viggo Hølmebakk ser den for seg i sin “visjon”.

Appendiks: Vøringsfossen skal nå i den sykelige iver Norge har fått til å gjøre landet til en fornøyelsespark, bli nok en tivoliattraksjon, hvor folk skal trå og gå uten å bli våte på bena før de kjører videre i buss og andre bensindrevne farkoster på sin vei fra x- til x. les om planene her i Aftenposten. Vi i KULTURVERK vil følge denne saken opp.

 

Relatert

Er naturen fascistisk?