Dagros og Soyaimporten

dagros_ku

Jeg kom nettopp over et dikt her på veven: “Forsvarstale for drøvtyggjaren, skrevet av John Inge Bjøringsøy. Et dikt laget for å gi Dagros en hjelpende hånd. Det er nemlig slik at Dagros har blitt offer for en vond mobbekampanje, frontet av miljøbevegelsen. Dagros er en klimaversting, og ingen vil ha noe med henne å gjøre. Det er vondt.

Av Siri Karlsen Bellika,  Masterstudent ved Senter for Utvikling og Miljø (SUM), teksten er tidligere publisert på bloggen Matlære

Dagros, som har jobba hele livet for å kunne gi melk til bonden. Ved enden av livet skal hun til og med ofre seg, og ender sine dager som kjøttkake hos en barnefamilie på Kongsberg. Dette er ikke et forsøk på å sverte Dagros ytterligere, men heller et forsøk på å klargjøre problemet.

Drøvtyggere slipper ut klimagasser. Storfe alene står for over 70 prosent av metanutslippet fra norsk jordbruk. Selv om metan er over tjue ganger mer effektiv enn karbondioksid, har metan en langt raskere nedbrytnings tid. Forskning fra Cicero viste at mengden metan i atmosfæren som skyldes norsk storfe har gradvis gått nedover fra 1950 og utover. Dette har flere forklaringer. Først og fremst var det flere kuer i Norge før. Vi hadde vårt toppår i 1939 med 1,5 millioner dyr. I dag har vi under én million. Totalt sett ser vi at metanutslipp fra dagens kuer hjelper til med å opprettholde det høye nivået av metan som tidligere kuer allerede har laget. Reduseres metanutslippet, reduserer vi lageret vi allerede har skapt. Alle monner drar.

Det mest interessante er at metanutslippene har også gått ned som en følge av effektiviseringen av norsk storfehold. Ytelsen per dyr har gått opp, og graden av kraftfôr har økt betydelig og kua lever kortere. I Stortingsmeldingen fra 2008 ”Klimautfordringene – landbruket en del av løsningen” flørter myndighetene med tanken om ytterligere intensivering av storfeproduksjon som en del av løsningen på klimaproblemet. Økt intensivering betyr mer kraftfôr til drøvtyggere, som igjen gir raskere vekst, høyere ytelse og et lavere antall dyr samlet sett. Intensivering gir lavere metanutslipp, men det er noe med dette fôret som ikke er helt bra. Men først litt skryt til Dagros, flott formulert av diktforfatteren:

”Dei nyttar det unyttbare betre enn dei fleste, tryllar fram kjøt og mjølk frå det meste!”

Det er helt sant. Drøvtyggeren har vært norsk landbruks store redning. Det ulende terrenget har kunnet gjøre nytte for seg som utmarksbeite. Norske bønder har vært flinke til å gjøre det beste ut av det. En annen ting som gir utslippspoeng er at NRF kua har gjort det mulig for norsk landbruk å kombinere melke- og kjøttproduksjon. I motsetning til mange andre land holder vi ikke disse separert. Og dermed sparer vi oss for mer metanutslipp gjennom færre og mer allsidige dyr.

Men det er fortsatt en del ting som er problematisk. Dagros har ikke gjort noe galt. Hun vil jo helst gå ute å beite hele dagen, men det er jo slik at norsk storfeproduksjon stadig blir større og mer intensivert. Hun får ikke en gang lov til å nytte den utmarka vi har, og graden av kraftfôr øker. Og det er dette med det kraftfôret som i aller høyeste grad er problematisk.

For en snau måned siden skrev Yngve Ekern i Aftenposten om norsk soyaimport, i artikkelen «Båten som Berger oss». Temaet er også tatt opp i boken til Espen Løkeland-Stai og Svenn Arne Lie «En nasjon av kjøtthuer». Begge steder blir soyaimporten brukt for å rokke ved myten om norsk selvforsyningsgrad og matsikkerhet. I boken beretter de om hvordan importerte soyabønner fra Brasil blir malt opp til soyamel i Norge, og vips så var alt soyamelet norskprodusert. Soyabønnene vi henter kommer fra regionen Mato Grosso i Brasil, naboregionen til Amazonas. En kommende rapport fra Framtiden i Våre Hender og Kirkens Nødhjelp varsler at etterspørselen etter soya fører til omlegging av beiteland og rydding av skog til fordel for soyaproduksjon. Myndighetenes kontroll virker også å være svak. Dette er alvorlig. Her lekker det karbondioksid i lange baner. Det lukter utnyttelse av lokalbefolkning og rovdrift av natur.

Nationen varslet i fjor at andelen soyamel i kraftfôret øker. På grunn av de høye ytelseskravene i husdyrsproduksjonen, må andelen proteiner i fôret stadig økes. Billig proteiner sa du? Det er soya fra Brasil det. Det er faktisk så billig at det lønner seg å fôre kuene på soya, hentet helt fra Brasil, enn å la de spise gresset som gror på utsiden.

Flere og flere gårder legges ned, og gjøres om til større enheter. Her er det produktivitet som står i fokus. Det blir flere og flere dyr på mindre og mindre plass. Færre og færre går ute, og kulturlandskapet gror igjen. Både kuer, griser, kylling og laks blir i økende grad fôret opp på soya fra Brasil. Dette er også en del av problemet, det er ikke bare metanutslipp, det er konsekvensene av det høye kjøtt forbruket vårt. Dagros blir dytta foran. Vi mennesker skylder på henne, men det er jo ikke Dagros som har tatt disse valgene. Det er oss. Det er vi mennesker som tar de valgene.

”Nei, skuld ikkje Dagros for klimagassar, medan me sjølve i olja vassar. Me er glade i våre firbeinte drøvtyggjarvener, gjev storfe og smale den respekt dei fortener.”

Ja, karbonkaka er laget av oss. Og forbruket vårt. Og kravet om at produksjonen skal være effektiv og maten skal være billig. Noen ganger er det dessverre enklere å skylde på andre enn å ta ansvar for egne handlinger. Det er ikke slik at jeg ene og alene skylder på Dagros, ok hun fiser, men det er andre sider av dette som er kanskje enda mer problematisk. Hun spiser ikke riktig.

Bildet over av den engasjerte ku er fra Åmli kommune

Anbefalt lesning

Essay: Fremtiden tilhører gourmeten

Mens vi venter på et bondeopprør

 

Relatert

Nyliberalt dukketeater – Jordsmonnet ofres globalt i skyggen av klimaendringer og forbruksvekst

QUO VADIS, NATURVERNFORBUNDET?

Et slag i lufta – en dokumentar om vindkraftindustrien som raserer vår naturarv

I kamp mot monstermaster – på tur med Hardangeraksjonen

Klimameldingens klimatiltak er naturfiendtlige

Menneskeskapte klimaendringer er et reelt problem

Riddernes seier over vindturbinene – Kamp mot vindmøller er ikke alltid forgjeves

Den norske strømkrisen – en bløff