Et dypøkologisk forsvar
Var dypøkologien like mye halvt født som halvt død før den fikk komme i gang? Den 8.januar hadde Klassekampen en fyldig dekning av dens antatte sorti, der filosof Espen Gamlund i kronikken ”Hva er galt med dypøkologien?” og et intervju fastslår at den ikke holder mål. Ifølge ham er dypøkologiens dager talte, og at dagens miljøforkjempere har glemt Arne Næss med god grunn.
Av Magne Stolpnessæter, statsviter og redaksjonsmedlem KULTURVERK
Før jeg motsier Gamlund i hans konklusjoner, vil jeg først framheve at han har gått grundig inn i materien. Gamlund er ekspert på Spinoza (som Næss i stor grad baserte seg på), og han har publisert flere fyldige artikler om miljøetikk. Særlig det han har skrevet i Agora og det dypøkologiske tidsskriftet Trumpeter vitner om godt kjennskap og godt håndverk. Gamlund kan dermed ikke anklages for å ha bare skummet igjennom Spinoza og Næss.
Gamlund har markert seg som motstander av pelsoppdrett, deriblant gjennom dyrevernsorganisasjonen NOAH. For utenforstående lesere virker det som at også dypøkologien har hatt en viss klangbunn hos ham inntil relativt nylig, med mindre artiklene i Trumpeter utelukkende var en konseptuell lek. Etter å ha studert et emne i årevis får man kanskje et behov for å opponere mot og gravlegge temaet. Nødvendigheten av et konstant kritisk blikk til tross, de motsatte slutningene blir ikke alltid riktigere av den grunn.
I Klassekampen ga Gamlund uttrykk for at siden halvparten av verdensbefolkningen er urbanister, bidrar ikke biodiversitet til deres lykke i noen nevneverdig grad. Ifølge ham er det for flertallets del kanskje like greit at verden er fri for ekle småkryp og større rovdyr som ulv og gaupe. Nei, biodiversitet bidrar neppe direkte til de fleste urbanisters lykke, fremmedgjorte som de er fra naturen. Men selv det mest unnselige kryp har oftest en eller annen funksjon i et større økosystem som også mennesket i siste instans er avhengig av for å kunne overleve. Dog har Gamlund et poeng når han sier at folk flest i dag ikke føler noe savn etter å være i og med naturen.
Gamlund stiller følgende spørsmål: ”Hva ville en dypøkolog si til disse menneskene? At de tar feil?” En dypøkolog vil selvfølgelig si at det er tilfelle, selv om et slikt svar ikke vil falle i smak. I første omgang handler det ikke om å være attraktiv for flertallet, siden dypøkologien ikke kan basere seg på å være kortsiktig populisme og relativisme. For at dypøkologien skal kunne lykkes må man legge til grunn et flere generasjoner langt metapolitisk prosjekt. Metapolitikk handler nettopp om å skape endringer i måten vi ser og betrakter virkeligheten på. Herav ontologiens relevans. Overbevisningskraften oppstår ikke over natten, siden man har vår tids økonomiske og geopolitiske føringer som strukturell sperreild. Dypøkologien kan derfor ikke basere seg på å forandre det bestående systemet innenfra: begrensningene som er årsaken til verdensproblemene kan derfor ikke være utgangspunkt for en eventuell løsning. Her må man heller tålmodig iverksette det Hegel kalte for ”åndens stille veving”. Intet varer evig, heller ikke den oljesmurte norske velstandsboblen.
Dypøkologi handler derfor like mye om teoretisk forarbeid som relevant praksis hos en kreativ minoritet så lenge tingenes orden består. Og det er helt riktig som Morten Tønnesen sier, at dypøkologien trenger en solid oppdatering. Diskusjoner rundt taktikk kontra strategi er et naturlig sted å begynne. Når det er sagt, vil Norge neppe være noe dypøkologisk foregangssamfunn når omstillingenes tid etter hvert tvinger seg fram. Som alltid når store omveltninger skjer, vil impulsene måtte komme utenfra.
Gamlund skal få lov til å være polemiker som lander på den grunne økologiens banehalvdel. For dette handler ikke så mye om ham, men et større fenomen: Om koseradikalere og pseudorebeller (sier ikke at Gamlund har vært noen av delene) som lefler med alvorstungt tankegods, men som etter studietiden faller tilbake i den lune og hyggebefengte konsensusfolden. Så lenge den materielle overfloden består, vil det antakelig forbli slik her i Norge.
Selv om dypøkologien er svært marginalisert i dag, er ikke det et argument i seg selv. Fordi Platon eller Spinoza har hatt vekslende popularitet gjennom århundrene, betyr det ikke at de har mistet eller kommer til å miste sin relevans. I dyptidens fylde må man regne med store forskjeller mellom ideers flo og fjære. At dypøkologien ikke er på moten i dagens akademia er uinteressant i et evighetsperspektiv.
Om det er stille rundt dypøkologien i dagens hovedsstrømsmedier, vil jeg allikevel hevde at dens opplevde relevans faktisk er sakte stigende. Det finnes revitaliserte dypøkologiske understrømninger rundt omkring i verden – også i Norge – som kommer til syne på verdensveven, eksempelvis her på KULTURVERK.
Selv om ikke alle uttrykksformene er rent akademiske av natur, viser de at dypøkologien stadig gjenoppdages av nye generasjoner. De snart forgangne sekstiåtterne har ikke monopol på denne egnen.
I år er det nøyaktig førti år siden Arne Næss fanget dypøkologien i ord. Ikke bare lever den enda, den har fortsatt sine beste dager foran seg. Tross alt.
Bildet er ved Jeremy Blincoe
Relatert
Arne Næss i 100: Fortsatt aktuell?
Filosofprinsen – HRH Prince Charles
Essay: Nerder, bimboer og åndsmennesker
Påskeøya eller beretningen om en varslet økologisk katastrofe
En dypøkologisk kur mot konservativ impotens