Naturen, den fremmede
Hvordan ble naturen fremmed for oss mennesker? Har mennesket egentlig noensinne vært «ett med naturen», hvor vi har betraktet naturen som en selvfølgelig forlengelse og del av oss selv, en del av vår væren uten stengsler, skillelinjer – eller avstand?
Av A. Viken, redaksjonsmedlem KULTURVERK, essayet er tidligere publisert i tidsskriftet Herba som utgis av Biologisk-dynamisk forening.
«Naturen. Av og til kan vi se naturen stå der, rett framfor oss. Vi tror det er en figur, et speilbilde, eller et menneske. Men det er naturen, i egen person. Han står der, midt i gata, eller borte på bygdeveien, og glaner ut i lufta. Som så ofte før lar vi oss narre, og vi prøver å få øye på det han ser, for vi lar oss bestandig imponere og beta av naturen, ingen er jo så ekte, sann og uomtvistelig som han. Men vi ser ingenting.»
Thure Erik Lund, fra essaysamlingen «Om Naturen»
Hvordan ble naturen fremmed for oss mennesker? Har mennesket egentlig noensinne vært «ett med naturen», hvor vi har betraktet naturen som en selvfølgelig forlengelse og del av oss selv, en del av vår væren uten stengsler, skillelinjer – eller avstand? Senmoderniteten, den samtid vi opplever nå, handler mye om avstand, distanse, men ikke i rom og geografi. For mennesket har kartlagt hver flik av verden vi ser, og verden vi ikke ser til daglig, helt ned til subatomært nivå. Det ukjente, uoppdagede land finnes ikke lenger, likevel vedvarer, ja, forsterkes denne følelsen av fremmedhet, nærmest proporsjonalt med kartleggingen. Jo mer vi vet, jo mindre ser vi. Vi ser naturen gjennom titteskapet, som postkort, som vakre bilder, som vista, som naturprogram med Attenbouroughs velkjente stemme som akkompagnement, ser vi naturen på TV, som rik og fantastisk, men naturen som er der vi er, er en dus bakgrunn. Fulle av beundring ser vi soloppgang og solnedgang, så drar vi hjem tilbake til våre liv og naturen legger seg tilsynelatende i bakgrunnen, mens en elektrisk summing tar plass. Men vi søker og forsøker å finne tilbake til «noe», en naturlighet vi ikke lenger kjenner, vi har utviklet begreper – økologi, miljø, naturvern – hvor naturen blir noe vi skal bevare, beskytte fra oss selv og våre gjerninger. Men mennesket står fremdeles på utsiden, naturen er ikke «oss».
Hva skjedde egentlig på veien? Av det vi forstår og vet om oss selv, som mennesker, så har mennesket så lenge vi i kan forstå det som menneske, vært et kulturvesen, det er i vår menneskenatur. Kulturmennesket har alltid brukt bilder, bilder i språk, bilder i symboler og tegn. De første bilder vi ser, er av natur, dyr, de umiddelbare omgivelser som var vesentlige. Som i de fantastiske hulemaleriene i Chauvet, over 30 000 år gamle, som avbilder dyr som for våre forfedre var kjente, en del av det daglige, men likevel så mystiske, så forunderlige i sin kraft at selv om menneskets liv og væren totalt var preget av naturen, for bysamfunn med hus og konstruksjoner fantes ikke, man bodde i hulen, man hadde naturen som hjem, likevel så fremstår naturen som noe mystisk, hellig for disse menneskene. Noe hellig betraktet med beundring, begeistring og ærefrykt, men òg som en selvfølge, noe som er, noe større som vi er underordnet. I sine bilder har mennesket forsøkt å nærme seg naturen. Menneskets bevissthet om sin væren i tid og rom skaper en grense mot naturens totalitet i sin væren uten spørsmålstegn til forskjell fra vår totalitet om vår væren. Og spørsmålstegnene blir flere og flere og stadig mer uoversiktlige i takt med vår kunnskap om dens fysiske, biologiske beskaffenhet, men undringen er borte, naturen er ikke mystisk lenger, alt har tilsynelatende sin forklaring, vi skal bare lene oss tilbake så kommer forklaringen uten anstrengelse.
Naturen som hellig urmysterium har svunnet hen til fordel for naturvitenskapen, vi har satt latinske navn på alle dens enkeltdeler, gjennom mikroskopet ser vi det vi ikke ser med eget blikk, et tre er ikke lenger et helt vesen, men biter og virksomheter, stykker som sammen blir et regnestykke som går opp i et tre. De fleste tar nå til takke med at naturvitenskapen har forstått naturen for oss, vi «kan» naturen nå, vitenskapsmenn og eksperter tar seg av den, vi bor godt i våre nykonstruerte huler med våre tittekasser og vinduer som gjerne skal ha blikk mot naturen vi synes er så fin å se på, helst i helgene. Som om naturen venter på oss til helgebruk. Men menneskenaturen glemmer at den er der konstant, vi tror at vi kjenner den ved å gi den navn, dele den opp, gjøre den til tall, summer, kjemi og biologi, til vi har den i trygg forvaring – og på avstand. Men naturen kjenner ingen navn, den er ordløs, naturen forstår ikke seg selv som natur, dens språk er vesen og den leter ikke etter svar for i den bor alle svar den behøver, den er ikke søkende slik vi søker. Men i vår viten som vi setter bort til vitenskapsmenn på anbud, har vi glemt de store spørsmålene, de første spørsmålene og der vi en gang så hele vesen ser vi nå utsnitt, bilder og navn, men vi forblir fremmede. Slik vi og ser oss selv som analyse, som deler enten vi legger vekt på biologi, psykologi, eller kultur, så er vi ikke lenger vesen, men kun sum av mekanisk påvirkning, som vi med tilstrekkelig kunnskap skal kunne regne ut en sum av forståelse, men vi likevel føler en stadig større hulhet og avstand til naturen i oss, vår menneskenatur.
Og der ligger kanskje et svar. Å møte naturen uten navn, uten fordommer, men med åpen undring. Ved å nærme seg naturens vesen, både som helhet og som fenomen, hvor treet ikke lenger er en eik, men et urvesen fra uminnelige tider, som strekker sin levendehet, livet, opp fra jorden, strekker seg opp mot himmel og sol, hvor den trekker lyset og livskraften ned tilbake til jorden, pulserende av saft og kraft er den der, og vil vi dypt nok kan vi kanskje igjen føle og fornemme dens liv, den lever, naturen lever, vi lever. Eller har vi for all tid gjennom våre forestillinger om kunnskapen som summen av alle kvantifiserbare synlige deler under mikroskopet stengt oss ute fra Arkadia, eller Edens have, den opprinnelige mytiske enhet mellom Gud, menneske og natur, som mennesket brøt løs fra? Var Prometheus’ ild mer en forbannelse enn en gave? Mennesket er òg naturen, å være et menneske er ingen medfødt forbannelse, men vi har forvekslet kunnskap med innsikt og forståelse med bevissthet.
Veien til naturen, begynner ikke med forståelse, men heller med mystikerens under som igjen kan gi innsikt og erkjennelse. De navn vi setter på naturens deler kan hjelpe oss å orientere og kategorisere, men vi vet likevel ikke nødvendigvis mer om naturvesenet som er gnisten i det levende, hvor hver del fremstår som et bilde på en helhet, i et uendelig mønster, fremdeles utenfor rekkevidde for vår fulle og hele forståelse. Denne erkjennelsen er ennå gjemt og glemt, nærmest skam- og tabubelagt, selv om vi skriver om den, og forstår den, for den må erfares i en tid hvor vi har gitt slipp på våre urmyter og urminner mens vi forsøker å klatre til topps i kunnskapens tre. Vi kjenner antall, men ikke verdi. Fremmedheten som har gjort oss utilnærmelig overfor naturens vesenhet krever kanskje sitt Ragnarok, hvor verden slik vi når kjenner den styrter sammen i en storm av ild, etterfulgt av en Fimbulvinter, der Liv og Livtrase (et. som i trassig, seiglivet) ifølge Gylfaginning i norrøn mytologi, er de eneste overlevende og dermed de første menneskene i begynnelsen på en ny syklus og en ny menneskealder. Men å vente på en apokalypse er ikke tilfredsstillende for de som lever her og nå og leder raskt til eksistensiell avgrunnsdyrkelse, til nihilismen de fleste tenkende merker er til å ta og føle på i vår tid.
Om vi vil beskytte og verne naturen, må vi ikke bevare den, som i et museum, men være den. Naturen er ikke et miljø, en omgivelse vi kan trekke oss tilbake fra nå vi oppfatter den som for vanskelig og uforståelig, den er der, konstant, som ukjent eller kjent.
Skal vi overkomme fremmedheten vi kjenner for naturen omkring oss og i oss, må vi forsøke å glemme det vi trodde vi visste og huske det vi før erkjente, da vil fremmedheten og avstanden kunne bli til under og undring som vi i vår søken kan gjenfinne og gjenoppdage i vår menneskenatur. Den undringen vi ser hos barnet når det møter verden første gang, hvor magien i livet ikke er en fortelling for å forsøke å hen-rykke oss, men noe som oppstår i møte med fenomenet , det som er og ikke forestillingen om det som skal være, må vi streve etter å gjøre til vår egen. Da vil vi kanskje kunne møte naturen, den fremmede, uten fordommer, med åpenhet og nysgjerrighet overfor det umiddelbare i det vi ser og opplever, uten navn, med en ordløs røst som snakker til vårt indre slik vi en gang kjente den.
Relatert
En dypøkologisk kur mot konservativ impotens
Grizzly Man – mannen som søkte villdyret og fant livet, meningen og døden
Apokalyptisk likegyldighet eller funderinger i en undergangstid