Norsk havørn på den grønne øya – en samtidsfortelling med lykkelig slutt
Når temaer som naturvern, artsmangfold og økologi bringes på bane har fortellingene sjelden happy ending. Det norsk-irske havørnprosjektet trosset negative utviklingstrekk og viste at en lykkelig slutt ikke er en umulighet forvist til Hollywood, men kan realiseres bare man har vilje og kreativitet.
Av Kjell Brevik, arkeolog og redaksjonsmedlem KULTURVERK
For mange ble naturåret 2013 kanskje innledet med NRKs «Ut i naturen» og den vakre dokumentaren Norsk havørn flyr over Irland – Iolar Fíréan som handler om det norsk-irske havørnprosjektet som ble påbegynt i 2005 og som etter bare åtte år har ført til at den grønne øya nå er et betydelig hakk grønnere. Den siste havørna i Irland måtte bøte med livet for rundt 100 år siden og som en etterlengtet kompensasjon for dette faunahistoriske og kulturelle tapet ble 100 friske, velfødde ungfugler fra nordvestkysten av Norge over en femårsperiode fraktet over den samme havstrekning som våre forfedre krysset med knarr og skip for å komme til Eirin det fagre. Den dedikerte fugleforskeren Torgeir Nygård ved Norsk institutt for naturforskning fikk den ærefulle, dog krevende oppgaven å organisere innsamlingen av havørnkyllinger. Med glimt i øyet sier han at dette er det minste vi kan gjøre for å rette opp att den skade vi voldte på øya i vikingtiden. Sammen med sin irske kollega Alan Mee gikk han med brask og bram inn i et artsrestaureringsprosjekt som ingen kunne vite utfallet av, før nå.
I dokumentaren følger vi en entusiastisk gjeng erfarne ornitologer uten høgdeskrekk som klatrer opp i trønderske havørners kvistfestninger for å finne de fugleungene som best egner seg til gjeninnføringsprosjektet. Programskaperne har tatt høgde for den etiske problemstillingen i dette: Er det ikke på nivå med organisert faunakriminalitet å invadere et ørnereir for å fange dets avkom? Nygård beroliger kritiske seere med at det alltid blir igjen en kylling som etter «inngrepet» får en gyllen mulighet til å vokse opp. Dessuten roer ørnene seg fort ned etter hendelsen. Jeg vil skyte inn at vi ved å plukke ut 100 utvalgte fugler fra verdens sterkeste bestand for reetablering i vesterled, bidrar til at denne symbolmettede majesteten blant rovfugler får et sterkere fotfeste i vår del av verden. Robuste bestander i flere land styrker artens overlevelse på sikt. Dette står i en viss kontrast til norsk forvaltningsavretting av f.eks. jerv ved hiuttak.
Biologi er ikke alt. Dette er et delaspekt av økologi som vanskelig kan skilles ad fra menneske og kultur. Å reetablere opprinnelig utryddede arter i et landområde for artens og økosystemets skyld er viktig i seg selv, men fra første stund er dette et uttrykk for menneskelig (god)vilje. Som økologen Lise Tingstad nevner i et av Verdibørsen-programmene om menneskets biologi og den globale naturraseringen, bor det i mennesket en etter dagens målestokk «irrasjonell» kjærlighet til naturen som gir seg uttrykk i ønsket om å bevare truede dyrearter. Naturdokumentaren utstråler en slik uegennyttig holdning samtidig som den erkjenner havørnas verdi som en del av vår kulturarv. Himmelrommet er ikke lenger tomt, økosystemet er mer intakt og gamle stedsnavn og overleveringer revitaliseres og får fornyet mening. Flere intervjuobjekter formulerer det som at noe er på plass, at noe atter er helt. Saueholdet er heldigvis fortsatt en viktig næringsveg for mange irer på vestkysten. Gaupe og bjønn er bare eksotiske rovdyr for dem, men derimot er rødreven en predator av rang. Forståelig nok ble gjeninnføringen av havørna med påfølgende forbud mot bruk av giftåte en kontroversiell sak og flere utsatte ørner avgikk p.g.a. denne praksisen. Den tunge tiden til tross blomstrer nå den ferske bestanden og holdningen blant folk flest er svært positiv. Nå hekker havørna i Irland!
Havørnas rolle for norsk økoturisme og den tiltakende interessen i Irland blir òg skildret. Det er nå engang slik at økonomiske ringvirkninger kan være av betydning for en arts suksess i sameksistens med menneskesamfunn. Det flotte er at programmet fremstiller dette aspektet som underordnet artens gjenkomst. Først havørna og økologisk balanse, så økonomisk vinning.
Undertegnede og andre samfunns- og naturengasjerte gjør seg fra tid til annen skyldige i å presentere et dystert og noen ganger kanskje håpløst bilde av samtiden og iallfall den nære fremtid. En fremstilling av fæle realiteter er paradoksalt nok en nødvendig del av folkeopplysningen. For å vite hva vi lever for må vi også vite hvilke drager vi må bekjempe og hvilke verdier det er som står på spill. Norsk havørn flyr over Irland – Iolar Fíréan er en fantastisk og vakker realitet! Et folks lengten etter en fugl som inntil nylig kun var et natur- og kulturhistorisk begrep, initiativet til et samarbeid mellom to beslektede land og en lykkelig slutt. Som pådriveren Torgeir Nygård sier mot slutten av programmet: Havørnprosjektet er så fantastisk fordi det gir konkrete resultater og måloppfyllelser innenfor et ganske kort tidsrom. Takk til alle involverte som med dette prosjektet og denne filmen lyser opp våre sinn og viser at det gjelder å stå på til det lykkes.
Merk: Iolar fíréan er irsk for «gyllen ørn», nærmere bestemt kongeørn (Aquila chrysaetos). Havørn (Haliaeetus albicilla) blir iolar mara. Dette gjør tittelen litt merkelig siden det er den sistnevnte fuglen som er i fokus og ikke dens mindre slektning. Det gjør derimot ikke filmen mindre gyllen.
Relevante nettsteder
http://www.killarneynationalpark.ie/
Relatert
Norsk kongeørn, enestående film