Hellige trær, fordømte grantrær og Granbane

Inn i granskogen - foto: KULTURVERK

Vi kan lese noe om forholdet mellom natur og kultur i hvordan vi ser på  og behandler skogen. Hellige trær er ikke hva de en gang var, og på Avaldsnes driver en økoterrorist under navnet Augvald Granbane akiv kulturkrig mot sitkagran i forsvaret av kulturlandskapet – en gammel hellig og historisk plass.

Av Eirik Storesund

«Bassi woude, sier lappene. Det er utlagt: Hellige skog! Jeg må med skam bekjenne at disse to ord utgjør omtrent halvparten av mine kunnskaper i det samiske sprog. Men de fornyer sig i mitt sinn så ofte jeg går gjennom en kirkestille skog. Et stjerneskudd glir over natthimlen, seilende gjennom det blå høit over den susende skog. Så langsomt og så lenge lyser det himmelske skrifttegn der over tretoppene at jeg stanser op og får tid til å ønske… Skulde jeg ønske noget ved denne leilighet, måtte det da være engang å gå gjennem store skoger, der ikke bare stillheten og susningen, men også skogenes skjebne og skogenes bestemmelse fullt ut og trygt gav mig følelsen av å gå gjennem hellige skoger… Vårherres overdådige og underbare gave til menneskene: Den hellige skog!»

Det var med disse ordene Christian Gierløff åpnet sitt forsvar til den norske skogen, slik det ble formulert i «Skogen og folket». Utgitt i 1923. I dette svært tankevekkende og underholdende verket søkte Gierløff å illustrere skogen og treverkets forhold til det norske folk, slik det må ha fortonet seg gjennom hele vår nordlige eksistens, i et åpenbart forsøk på å egge folket til motmæle mot samtidens avskoging av kongeriket. «Ødelegger vi ikke landet om vi ødelegger skogene?» Spør han, og stiller det i kontrast til den nordiske hedendommens sakralisering av treet. Denne gamle anerkjennelse av naturen, som Gierløff er ytterst sympatisk til, blir et symbol for opposisjon til det moderne hovmod ovenfor skogen. Dette hovmodet står for fall, skal vi tro Gierløff når parafraserer Francis Bacon: «Adlyder vi naturen, da tjener den oss. Ødelegger vi den, ødelegger den oss. Som vi roper i skogen, får vi svar.»

Yggdrasil - Friedrich Wilhelm Heine

Yggdrasil – Friedrich Wilhelm Heine

Hellige trær

Gierløff oppnår å egge meg, på sitt beste er det som om hans velskrevne stil var særtilpasset min personlige leseglede. Jeg sitter igjen med inntrykket av at Gierløff virkelig har rett i det han skrev med sin eminente, patos-ladede penn. Selv uten å vite altfor mye om den reelle skogssituasjonen i hans samtid. Men så vakler jeg, og jeg blir nødt til å skyte små protester inn hist og pist. Hvor var for eksempel forståelsen av det hellige treet da de første norrøne landnåmsmennene avskoget Island? Sannelig var det hellige lunder og hellige trær, men som historien om ynglingekongen Olav Tretelgja vitner om, var det lett for det norrøne mennesket å forbinde skogen med kaos – og skogryddingen med skapelsen av et kosmisk rom. Kontrastene er over alt. Det låter nok paradoksalt, men Gierløff får på en måte rett også i mange av tilfellene hvor han dessverre tar feil. Enten det var påtenkt eller ei, enser man en nesten essensialistisk naturforståelse bak språket. Det er som om en ånd kalt Skogen tok bolig i Christian Gierløffs kropp – men som med rette kunne kalt seg mange andre ting også, om ikke boken altså handlet om norsk skogsforvalting anno 1923. Denne essensen er i realiteten total og manifesterer seg i flere nyanser enn den Gierløff ved denne anledning tok for seg. Muligens også hinsides hva han egentlig mente å fremstille, spesielt da det etter hvert i boken blir stadig klarere at han i praktisk forstand taler om en naturforståelse som primært skulle tjene befolkningens interesser og behov.

I det førkristne Norden betraktet man at livet som menneske – som kulturvesen, impliserte en slags konflikt med naturen. Et trekk det deler med utallige andre tradisjonssamfunn. Vel å merke uten at hverken «natur» eller «kultur» var eksisterende begreper slik vi forstår dem i dag. Går vi ut ifra en slik forståelse blir det ikke helt fjernt å tenke på naturvern som forsoning mellom natur og kultur. I blant også som en indre konflikt mot kulturers fråtseri og glupskhet, som i dag er av særegen viktighet. Denne hungeren etter ressurser er selvfølgelig godartet i utgangspunktet: Det handler om intet mindre enn menneskets behov for et sted å leve, og hvordan det tilpasser seg et liv i verdensaltet. Så når Gierløff knytter skogen til nordmenns overlevelse, velvære og kulturhistoriske egenart, er det til dels med rette: «Sole, Avaldsnes, Giske, Trondenes, Bjarkøy og de andre storhetstidens mektige sæter? Utenkelige uten skogen» hevder han, blant annet. Mens Avaldsnes, som resten av Karmøy, i realiteten for lengst var avskoget allerede i bronsealderen. I det store bildet består poenget i den forstand at vår kultur har fått blomstre i trebåter og laftede hus. Etter Gierløffs syn blir treet umulig å separere fra det norske. Men når vi ser bort ifra Gierløffs relativt økonomiske og kulturelt betonte forsvar av norsk skog, er det også andre aspekter av forholdet mellom naturlig og kulturelt landskap som skriker etter oppmerksomhet. For selv om det er enkelt for oss å knytte positive assosiasjoner til naturen via skogen som symbol, er det mangfoldet som har preget landet i uminnelige tider. Ikke minst på Karmøy, hvor lynghei og beitemark har preget landskapet i årtusener før de siste århundrenes planteskog.

Avaldsnes i 1950

Avaldsnes i 1950

Graninvasjonen

På 1880-tallet skal det ha blitt plantet både gran og furu utenfor Avaldsnes, om det var denne unge skogen Gierløff så da han var redaktør i Haugesunds avis mellom 1914 og 1915 er ikke utenkelig, enda om han talte aldri så figurativt når han plasserte skogen som premiss for stedets storhet. I etterkrigstiden fikk han på sett og vis ønsket sitt oppfylt, da ytterlig flere trær ble plantet der. Mange av disse, samt deres ynglinger kan i dag beskues rundt Avaldsnes, Karmøy og Haugalandet for øvrig, som ellers på kysten. Ironisk nok et av norsk naturforvaltnings større feiltrinn.

Jeg vil aldri glemme den episoden, hvor jeg som ung stut gjorde mesterstykket at jeg klarte å falle inn i mormors sitkahekk – Et relativt vanlig innslag i hager anlagt i etterkrigstida. Enhver som har satt fot i sitkaskog (eller falt i en sitkahekk) vil utvilsomt lære å sky dette mørke og pistrete treet med sine hundretusenvis av sylskarpe nåler. I den grad der er mulig å betegne et tre som hovmodig, så må det vitterlig være sitkagrana – et eviggrønt eksempel på hvorfor ikke all skog er god skog. Et tre som skygger for lyset, kveler alt liv i skogbunnen og fortrenger lokale arter, før det siden velter i vinden mett av dage, og etterlater stygge arr i den nedstrødde, utmagrede jorda. Den er heller ikke rare kulturveksten, dens lyter tatt i betraktning. Selv som brensel er det forøvrig elendig, men fyller ellers moderne håndverksbehov som svært hurtig og relativt billig tømmer uten særlig kvalitet – men i høy kvantitet tross alt. Det hellige Yggdrasil er det ypperste symbol på naturens nødvendige dominans. Dette var nok tanken bak treets fremstilling i eddadiktet Voluspå, hvor treets tilstand reflekterer de overordnede kosmiske forhold. Når verden faller, faller treet. Klagende, dirrende. Yggdrasil som sitkagran? Da vet man ragnarok står for tur. Som treslag passer det like dårlig inn i kosmisk symbolikk som i nordisk natur, økologisk som åndelig. Det gjør at jeg har vansker med å forestille meg en økologisk nisje for sitkagranen i det hele tatt, selv om denne nødvendigvis burde eksistere et sted – langt borte fra det norske Vestlandet.

Avaldsnes 2011, fra Augvald Ganbanes hjemmeside

Avaldsnes 2011, fra Augvald Ganbanes hjemmeside

Augvald Granbane – grandreperen

Utsiktene for floraen på Avaldsnes ville vært langt dystrere i dag om det ikke var for at området huser flere handlekraftige ildsjeler som har kjempet mot byråkratiet i over 20 år, seige og hardføre som utegangersauene på neset. Lokalhistorikeren Aadne Utvik skal ha en solid del av æren for at hjulene begynte å gå i riktig retning, og gikk så langt som til å egge lokalbefolkningen til sivil ulydighet for å fjerne granene rundt den 750 år gamle Olavskirken. En annen lokal ildsjel tok saken i egne hender, og under pseudonymet «Augvald Granbane» fikk Haugalandet sin egen økoterrorist i 2003. Fire år etter Utviks opprinnelige oppmaning. Med jevne mellomrom har denne mystiske karakteren hjemsøkt området, ringbarket og skrevet underholdende rapporter om aksjonene i ettertid. For oss som har trødd i området og sett utviklingen underveis, har det alltid vært spenning tilknyttet motsetningen og gapet mellom den lokale aktivismen og byråkratiets øyensynlig bunnløse passivitet. Granbane har med tid og stunder blitt en halvmytisk folkehelt, en kultfigur i det lokale historiske miljøet som har dannet grunnlaget for mye spekulasjon. Nå, snart ti år etter det første attentatet mot «pøbelgrana» er Granbane stadig aktiv, og stadig anonym. Det gleder meg forøvrig å si at en ørliten del av målet hans er nådd: I dag er området rundt kirken granfritt, men dette er kun én seier i en strid hvor mange flere never behøves. Vi snakker om én tomt i et eneste område, i et land oversvømt av monokulturell planteskog. Og kjenner jeg Granbane rett, vil han neppe vike før den dyrt etterlengtede forvaltningsplan for området er på plass. En symbolsk seier er dog stadig en seier. Skal vi verne om det økologiske og kulturhistoriske mangfoldet på Avaldsnes, og i Norge forøvrig, behøves mange flere. Heldigvis ble sitkagrana lagt til Artsdatabankens svarteliste i en rapport offentliggjort 12. Juni 2012 hvor den ble vurdert som en svært høy risiko for økologisk mangfold. Entusiasmen demonstrert av organisasjoner som SABIMA og WWF stod naturligvis i proporsjon til skogeiernes forargelse. Jeg håper som de førstnevnte at dette følges opp, og at det betyr begynnelsen på slutten for sitkagranas drøyt hundreårige invasjon av landskapet.

Tar en seg ut fra Avaldsnes til Bukkøy på en høst- eller vinterdag, spesielt om sterk vind nylig har herjet, vil en garantert se formidable mengder veltegran, karakteristisk for arten. I den grad lokale myndigheter har tatt seg strevet å fjerne deler av skogen, er kontrasten i ettertiden enorm. Når den grana ikke suger all næring ut av jorden, og sollyset atter treffer bakken, er det slående hvordan det gamle plantelivet umiddelbart pipler frem igjen. Videre, nord på Svinatungå ligger en av områdets utallige gravhauger, hvor jeg har sittet og sett på Karmsundet mange sommernetter. Så vidt med bekjent har denne grava aldri vært forstyrret av moderne mennesker, ser man bort fra den tette nåleskogen som gjennomborer den med røttene, og som på femti år har redusert den en gang mektige røysa til en ugjenkjennelig tuft. Alt vil før eller siden forgå, men dette er også en påminnelse om at godartet forgjengelighet ikke må forveksles med den forakten mot norsk økologi og naturlig mangfold som planteskogen på sitt verste representerer.

 

Bakgrunnsstoff

www.facebook.com/granbane

http://avaldsnes.tripod.com/

http://databank.artsdatabanken.no/FremmedArt2012/N63774

http://www.sabima.no/1101/slutt-pa-sitkagran-i-norge

http://www.wwf.no/bibliotek/nyheter_fakta/?36427

 

Relatert

Billige møbler koster – IKEA raserer urskogen i russisk Karelen

Tusenårstreet – en film om Mollestadeika

The Tree of Life – En film om Gud, menneske og natur

HEIM – Per Sivle

Ett år i toppen av et tre – Miranda Gibson skogvokteren