Motebevisste kvinner hykler om pels
Pelsdyrnæringen har fått fortjent kritikk for sin grusomme behandling av dyr. Men mange kvinner som sier nei til pels, shopper vilt etter ny garderobe for hver sesong, og bryr seg ikke om den langt mer naturødeleggende og menneskefiendtlige moteindustrien som forsyner dem med underprisede klær. Klesdesigneren Hild Rief langer ut en flengende kritikk mot en dypt uetisk bransje og hyklerske forbrukere.
Av redaksjonen
«Dermed vet man ikke lenger noe om hvor mye arbeid som kreves i tilblivelsen av et plagg – og fremmedgjøringen er et faktum. For mange kvinner i dag er det antakelig et like stort mysterium hvordan et plagg blir til, som hvordan man skrur sammen en iPhone»
Hild Rief — klesdesigner
Pelsdyrnæringen og pels generelt har fått mye kritikk opp gjennom årene for sin grusomme behandling av særlig pelsdyr i bur – en kritikk som er velfortjent. Men når hylekoret av kvinner som gråter for søte pelsdyr ikke bryr seg om at klesindustrien de støtter gjennom storforbruk av billigklær er bygget på en økologisk og etisk uforsvarlig utnyttelse av mennesker og naturressurser, klinger det hult. Dette angriper klesdesigneren Hild Rief i en kanonade av en kronikk i Dagbladet, hvor hun beskriver billigklærne som «fast fashion» i likhet med «fast food», og poengterer det destruktive med dette forbruket både for natur og mennesker som utnyttes kynisk for profitt. Denne industrien og forbruket får slippe nærmest ukritisk i norsk media, og Rief kritiserer generelt bruk og kast-kulturen, som forkaster det varige og bestandige til fordel for det kortvarige og forgjengelige – og forfengelige.
Hun skriver:
Den jevne norske kvinne er i dag tilvendt et klesforbruk som er tidvis fullstendig uforenlig med etisk produksjon, både med tanke på arbeiderlønninger og miljøhensyn. Når kleskjeder som H&M, Gina Tricot, Zara og vår egen Cubus tilbyr kopier av designerplagg til gi-bort priser renner vårt engasjement for vanskeligstilte, vår bekymring for miljøet og også vår kvalitetsbevissthet sakte, men sikkert ut i sanden.
Der våre mødre og mødrene før dem i uminnelige tider har sydd sine egne plagg, kan dagens forbruker kjøpe seg et nytt plagg i uka, gjerne sammen med sin kaffe latte og dagens avis. Dette har ført til et massivt tap av kunnskap om søm, stoffer, og behandling og bearbeiding av klær. Den jevne forbruker ser ingen grunn til å ta vare på – og langt mindre sy – sine klær lenger, det er snarere tvert om: om man kan kjøpe et plagg for 299 kroner, har man skaffet seg et argument for å kaste og erstatte plagget med et nytt sesongen etter.
Dermed vet man ikke lenger noe om hvor mye arbeid som kreves i tilblivelsen av et plagg – og fremmedgjøringen er et faktum. For mange kvinner i dag er det antakelig et like stort mysterium hvordan et plagg blir til, som hvordan man skrur sammen en iPhone.
Engasjementet for lønningene til stakkarene som syr klærne våre er dermed mildest talt sviktende. Skal kvinnen som må ta opp lån for å spe på inntektene sine fra H&M ha håp om en bedre hverdag krever det et massivt mentalt skifte hos vestlig forbrukere. Vi trenger å hente tilbake kunnskap om kvalitet ønske oss bestandige produkter og slippe taket i fast fashion. Et plagg med god kvalitet skal koste mer enn det gjør i dag, sett både fra et etisk og miljømessig ståsted. Det heller slappe engasjementet rundt H&M skandalen viser med all tydelighet at aksepten for dette foreløpig sitter svært langt inne.
Det er vel og bra å engasjere seg for pelsdyrenes ve og vel, men skal det ha noen mening så må man se på hele næringskjeden og forbrukssystemet vi deltar i, og ikke kun velge marginale symbolsaker som ikke forplikter eller fører til varige endringer. Det er sjeldent noe offer å avstå fra å kjøpe pels. Å avstå fra hyppige kleskjøp generelt vil for mange fremstå som et stort offer i livet. Den bærekraftige utviklingen nærmest alle krefter ser ut til å ville markedsføre som «sin», handler ikke om gode intensjoner, men om aktivt ansvar for egne handlinger – og forbruk. Slik det er nå farer de fleste kvinner omkring som hodeløse høns og kakler ivrig mens de overdøver de viktige stemmene.
Reportasje fra TV4 som avslørte de slavelignende arbeidsforholdene for H&M – arbeidere i Kambodsja.