Tull om ostetoll – bøndene skyter seg selv i foten

Den nå etter hvert omtalte «ostetollen» er ment å beskytte norsk landbruksnæring, men skyter seg selv i foten ved å provosere sine nærmeste allierte: matentusiastene. 

Av A. Viken og Oda Omholt, skribenter KULTURVERK

Noe av formålet med tollen som nå omtales som «ostetollen» er høyst forståelig og legitim. Man vil gå bort fra en kronetoll til en prosenttoll for å beskytte utsatte norske landbruksprodukter i tråd med lønns- og prisutvikling. Men toll virker i denne sammenhengen misvisende og mot sin hensikt. Bondelaget uttaler: «Det er kun importregimet for faste oster – som ligner på Norvegia, Jarlsberg og Gulost, som endres» (se Bondelagets uttalelse her). Er det slik at nordmenn ikke kjøper nok norsk gulost? At utenlandsprodusert cheddar, sveitser og emmenthaler snart er i ferd med å ta over? Nei, det vet alle som handler mat i Norge. Det er ingen direkte trussel overhodet. Tvert om, de som handler og er interessert i at mangfold innen matkulturen, og som er de få som kjøper utenlandsprodusert ost, er også de som meste gjerne kjøper norsk ost. Og da også den som ikke er masseprodusert. Der kvalitetsbevisste matentusiastene er nemlig de som er mest opptatt av å opprettholde og videreutvikle en norsk matkultur som i den senere tid har fått oppsving på grunn av deres entusiasme.

Når regjering, landbruksdepartementet og Bondelaget nå går inn for denne tollen, så er det en veldig dårlig form for symbolpolitikk som kun kommer til å tjene som ammunisjon for dem som vil norsk matkultur og primærnæringer mest vondt, de som vil sette hele landbruket ut på anbud og tilpasse det et globalt matmarked. De har nå fått nok et stikk igjennom sinnet til den jevne forbruker som ikke ser noen grunn til at ostene de tross alt kjøper sjeldent nå skal bli svinedyrt å handle i Norge. Disse vil da ta handelen utenlands og ikke minst rett over grensen til Sverige.

Men sinnet burde ikke rettes mot bøndene, de er i en skvis. De er grunnet Norges veldig høye lønnsnivå og manglende vilje til å betale hva norsk mat koster, tvunget til å selge sine produkter til langt under produksjonskostnadene. Samtidig skal supermarkedsmonopolistene ha en stor fortjenestemargin som og setter vår hardt prøvede bondestand i en ytterligere skvis. I tillegg skal det gå an å leve av det å være bonde i Norge, noe det ikke gjør uten tilskudd og overføringer som også holder prisene nede. Så for bonden blir det en Catch 22. Om han tar seg betalt for hva det koster vil han prise seg ut, samtidig tjener han saken til de politiske kreftene som vil legge ned store deler av norsk landbruk og erstatte det med produkter fra lavkostland.

Om bondens velger økt proteksjonisme og tollmurer vil forbrukere og opinionen reagere negativt og støtten omkring opprettholdelsen av norske primærnæringer vil fortsette å forvitre.

Det egentlig bonden og primærnæringene ber om og ønsker er lønnsøkning i tråd med lønnsøkning og prisutvikling ellers i samfunnet. Men velfødde lavpriskjeder og forbrukere er ikke villige til dette om ikke de må. De lever i illusjonen av at man kan ha billig norsk kvalitetsmat produsert av lavt lønnede bønder samtidig som de selv skal heve stadig større fortjenester og øke sin kjøpekraft. Men hva skal bøndene så gjøre? I hvert fall ikke gjøre det vanskeligere for de som støtter mest opp om norsk matkultur, nemlig matentusiastene, gjennom tollbarrierer som ikke på noen måte kommer til endre de negative utviklingstrekkene for norsk landbruk. De må presse opp prisene for sine produkter samlet opp mot de som tjener meste på dem, nemlig de store lavprismonopolene. Samtidig må de tydeliggjøre at subsidiene ikke kun tjener primærnæringene, men forbrukerne ved å holde prisene nede og sikre matkultur og matvaresikkerhet.

For et folk er det fundamentalt for matvaresikkerhet og suverenitet at det grunnleggende kan fø seg selv, og slik det er nå, er Norge med under 40 % selvforsyningsgrad langt unna dette målet.

Matkultur handler om identitet, lokal og nasjonal, her har bøndene sitt sterkeste kort. Deres viktigste oppgave er å synliggjøre denne verdien og at norsk kvalitetsmat ikke er noen selvfølge, men noe vi må betale for. For de av oss som har bodd utenlands så er vanlige melkeprodukter ikke noe å rope hurra for, heller ikke utenlandsk dyrevelferd og matvarerenhet for å nevne noen eksempel. Norsk melk ville blitt savnet, veldig, og norsk kulturlandskap ville opphøre å eksistere slik vi kjenner det.  Ingen jobber gratis og bønder er like lite interessert i å drive veldedighet som andre. Norsk matkultur kan – om den tør – stå sterkt på egne ben, det er ikke mangfold i matkulturen som er fienden, men manglende verdsetting av hva levende norsk matkultur koster.

Bønder må kreve sin del av fortjenesten i fremtiden, men da må de klare å skille venn fra fiende og tull fra toll.

Munkebyosten – eksempel på ny norsk matkultur

Relatert

Ost er samfunnsutvikling

– Norsk mat er ingen selvfølge, bøndene varsler matstreik

Allianse for ny landbrukspolitikk sier nei til frihandel

Matstreif – årets matbegivenhet

Lokalmatseminar – fremtidens landbruk er foredling