En elg i natten
Det var sommernatt. En elg sto på stasjonen, en øy av betong. Ventende. Jeg så den stå der, uvirkelig virkelig, som i de mange drømmene mine om den store kjempelgen som vandrer lik et mektig skip mellom gigantiske løvtrær, i et eller annet urminne som flimrer på mitt kollektive minnes TV-skjerm, den vokser seg alltid større og større til den rager nesten like høyt som trærne, uoppnåelig, traust, i evig tid, før den passerer, blir mindre og svinner mellom solskimrende løv og stammer. Dette var en elgkalv i sin ungdom, den ruslet rolig fra side til side, jeg ville ikke skremme den, ikke skape en episode, en ulykke, jeg nærmet meg den rolig, den spisset ørene, stirret lenge og dypt på meg på få meters avstand, vi sto slik i et øyeblikks evighet, så krysset den perrongen mot meg, så på meg rolig, gikk ned i sporet, vandret videre og svant hen i sommernatten
Av A. Viken