Nord, ikke sør
Der mange flyr sør for å jage solen, dro vi nord til nærnaturen som finnes utenfor døren en vandringsvei unna. Nordmarka er større enn mange tror. Her kan man gjemme seg bort, velge stier de færreste går, kjenne tiden oppløses og være der man er, ingen andre steder. I løpet av fire dager møtte vi bare et eldre ektepar som hadde en hytte langt inne i marka, og man hadde den rolige, uanstrengte hilsning og samtale som man har hvor det eneste vesentlige er det man er der, ikke hva man vil se ut til å være.
Vi så trær, sol, vann, ørret, morgen, skumring, regn, gress, blomster, måne og spor etter dyr som syntes å betrakte oss fra alle kanter der vi beveget oss uten plan gjennom landskapet. Vandringen som mål er en annen sorts vandring. Alt i endring, hver time har sitt lys; samtidig så langsomt fordi naturen når vi ser den utenfor vår manipulasjon ikke har noe større mål enn seg selv og likevel er den så hemmelighetsfull, for den sitter på en hel viten uten spørsmål, der vi oftest bare fanger fragmenter. Bare å se skyer utfolde seg er en opplevelse, og trærne disse trofaste søyler vekker en tillit som bare eldgamle slektninger gjør. I bålets sirkel finnes indre fred, men og minner, drømmer og fellesskap med de som har sittet på samme vis gjennom årtusener og undret seg, slik vi gjør i glørne. Flammene fortærer kvist og stokk, men der brannen er voldsom og ukontrollert er bålet vårt urhjem og hyller oss inn, gir perspektiv i sommernatten.
Når man er kommet tilbake i husets fire vegger, og alt det andre som følger med, kjennes merkbart en viss tomhet som man gjerne gjør i det umiddelbare fraværet av en nær og god venn man nettopp har møtt, og man lengter til neste møte.
Av A. Viken & Oda Omholt
Relatert
På tvers av Canada med tog – en reise med sjelen
Verdens ender – en sykkelreise fra Ushuaia til Nordkapp – Patagonia
