Verdens ender – en sykkelreise fra Ushuaia til Nordkapp –Fra Villazon, Bolivia, til Cusco, Peru

[easyrotator align=”left”]erc_37_1339876067[/easyrotator]

 

Tredje del av en reise fra sør til nord. Gjennom Sør-Amerika, USA, Canada, Europa til reisens slutt Nordkapp, tar den selverklærte vagabonden og dikteren Arne R. Pettersen og hans kjæreste Cosima J. Barwitzky oss med på en indre såvel som ytre reise på langs av jordkloden. Denne gang går ferden gjennom Bolivia og Peru (Første reisebrev , andre reisebrev).

Av Arne R. Pettersen (se kommentaren Elsk jorden av hele ditt hjerte angående naturvern i Morgenbladet), bilder Cosima J. Barwitzky 

 

1. Om folk, historie og geografi.

Opp i otta, svelge i seg grauten og pakke ned teltet, rulle ut på veien og synge dagen inn. Det er godt, men ikke helt enkelt fire tusen meter over havet. Etter noen strofer av Lillebjørn Nilsen eller Alf Prøysen ligger jeg gispende etter luft over sykkelen, og Cosima klarer bare et par toner på fløyten om kvelden før hun ramler sammen. Vi vier oss i steden til stillheten og landskapet.

Bolivia er først og fremst lavland og jungel, en tredjedel er høyslette og fjell, og fjellandskapet vi sykler inn i etter Tupiza – på vei mot Potosi og Oruro – er opprevet, vilt og tungt å sykle i; det blir sykling bratt opp og ned i høyder mellom 2 800 og 4 400 meter. Vi eter kjøttsuppe, kylling og poteter i meget enkle caféer i landsbyer og langs veier som ofte er deprimerende skitne og forsøplede; det er beklageligvis ikke slik at en urbefolkning alltid tar bedre vare på natur og omgivelser, selv om en overfladisk og sentimental vestlig oppfatning innbiller seg nettopp det.

Men det er også fargerike indianerkvinner langs veien, de er som vandrende solfylte blomster, svaiende, vuggende med sine hatter, alltid et spinnehjul eller et håndarbeid i sine hender – og i det store landskapet sitter de og vokter over sine dyr, de er som skutt opp av jorden, de er ville vekster, de er rotfaste og urørlige som klippelandskapet de sitter i. Hva tenker de der de sitter? Hvordan opplever de naturen de er i? Og hvilken virkelighet, hvilken oversettelse av verden bærer de i seg?

Og når en indianerkvinne brått kommer ut på veien foran oss går det et gys gjennom meg; det er som om hun har kommet ut og frem fra en revne i tiden, som om et gjenferd hurtig streifer oss med et sort og avgrunnsdypt blikk før det igjen blir borte i landskapet. Men nei, hun lever her, hun er virkelig, hun og hennes slekt har vært her lenge.

Omtrent seksti prosent av Bolivias befolkning er urbrfolkning, og i høylandet er det Aymara- og Quechua-indianerne som er dominerende. Aymara-indianerne (20–25 % av befolkningen) sier at de er etterkommere etter den innfødte amerikanske befolkningen som skapte Tiwanaku-kongedømmet (som gikk til grunne på 1200-tallet) mange hundre år før de quechuatalende inkaene. Og nettopp de quechuatalende indianerne, etterkommere av inkaene og stammene de erobret, utgjør Bolivias største urbefolkningsgruppe, om lag 30–35 % av befolkningen. Den nest største etniske gruppen i Bolivia er mestisoene, blanding av hvit og indiansk befolkning, en gruppe som stadig blir flere og som er i ferd med å omdanne Bolivia fra en indiansk til en mestiso-nasjon.

Vi sykler videre til monumentet over død, rikdom og grådighet, vi sykler til foten av gruvefjellet Cerro Rico, et fjell som også kan symbolisere den kapitalistiske, globaliserende utbyttingen og besinnelsesløsheten som fikk sin feiende brutale start med conquistadorene, fjellet ser ned på byen Potosi, fire tusen moh., grunnlagt av spanjolene i 1545; et fjell som gav spanjolene enorme inntekter i sølv og som gjorde Potosi til en av verdens rikeste og flotteste byer på 1500- og 1600-tallet. Og et fjell hvor utallige indianere, og mange slaver fra Afrika, mistet sine liv i et umenneskelig slit. Vi sykler inn i et inferno grunnet hva som utfolder seg her i dag; om lag tre tusen gruvearbeidere jobber i fjellet og i omegnen, selve fjellet er visstnok i ferd med å rase sammen, uthulet som det er, men gruvearbeiderne vil ikke miste eller forlate sitt arbeid. Armadaer av lastebiler skiter ut kullsvart eksos som svir seg ned i halsen, en fabrikk gufser ut dommedagsrøyk og store arbeidsbygninger er malt i svovelfarger fra det som må være helvetes sprutende kjeft. Vi ser og lukter forurensingen og forsøplingen, vi ser de herdede ansiktene til arbeiderne, styrken i kroppene som eldes så tidlig, selv peser vi tungt i den store høyden, tørker rennende øyne og triller bratt ned til byen på humpete brosten. Vi legger oss inn på hotellet Grand Libertador.

Bolivia har sitt navn etter frigjøreren Simon Bolivar og ble uavhengig stat i 1825. En uavhengighet som ble til på tross av Bolivar; hans drøm var en føderasjon av stater som kunne stå i mot press og påvirkning fra Europa og USA. Bolivar ble allikevel Bolivias første president, etterfulgt av hans nestkommanderende Antonio José de Sucre og deretter Andrés de Santa Cruz, en periode med stabilitet for landet, men kortvarig; som de fleste nye land i Sør-Amerika ble også Bolivia kastet ut i kaos etter frigjøringen, ja, Bolivia kanskje mer enn noe annet land.

Bolivias store geografiske traume er et resultat av den såkalte Stillehavskrigen som brøt ut mot Chile i 1879, en krig som medførte at Bolivia mistet sin tilgang til havet, og landets territorium ble en fjerdedel mindre. Et annet nasjonalt sår er krigen mot Paraguay på 30-tallet, «The Chaco War», et digert og ugjestmildt lavlandsområde i grenselandet mellom Bolivia, Argentina og Paraguay, Bolivia tapte krigen, seksti tusen soldater døde, mange av dem var indianere fra høyslettene som knapt visste hvorfor de ble sendt dit. Et resultat av dette var en ytterligere radikalisering av samfunnet, noe som på sikt førte til den store sosiale og nasjonale revolusjonen 9. april 1952.

2. Om kokadyrking og Evo Morales.

Det regner og er kaldt når vi sykler ut av Potosi og mot Oruro, vi triller nedover mange hundre meter, og så stigning, bratt oppover i det våte og tåkefylte landskapet. Cosima sliter med en hissig forkjølelse – og hun har også sukkersyke, noe som medfører at hennes kropp ikke alltid er i balanse. Av og til venter jeg, lenge og tålmodig, eller jeg går henne i møte og hjelper henne med sykkelen – og av og til blir jeg fylt av en veldig irritasjon, utålmodig og hissig; jeg blir den som er slem. Men, Cosima er mest av alt vilje og kraft og godlynne, og det er hun som drar meg videre når jeg bøyes ned av hjemlengsel og såre tanker.

Smilende, hilsende mennesker, varme og med interesse overfor oss fremmede – men en gang i mellom også ubehagelige, rasistiske rop etter oss, noe som svir og brenner hardt gjennom kroppen. Rasisme er jo ikke noe som det hvite Europa har patent på, rasisme har jordsmonn overalt; å gjenkjenne et annet ansikt som et Du, hellig og ukrenkelig, er antagelig det mest dannelseskrevende arbeid et menneske kan ta på seg, men blindhet overfor dette Du-et er et sammenbrudd i ens egen menneskelighet, et sammenbrudd og en forflatning som i verste konsekvens kan føre til de grufulle handlingene i Norge i juli 2011 (tilregnelig, ja, men samtidig et sammenrast, blindt menneske).

Og på mange, mange husvegger leser vi navnet til Evo Morales, president i Bolivia fra 2006. Morales har sin politiske utdannelse fra lederverv for de kokadyrkende bøndene, fra 1988 som ubestridt leder for den største kokadyrkende føderasjonen. Lidenskapelig har han forsvart bøndenes rett til å dyrke koka. Ett av slagordene har vært: Ja til koka, nei til kokain (litt av den samme logikken som det fredselskende Norge har: Ja til våpenproduksjon og våpeneksport, nei til krig, død og lemlestelse). Og denne kampen for kokadyrking førte til en stor politisk mobilisering av den indianske bondebefolkningen. Spesielt gikk det hardt for seg på 1990- og begynnelsen av 2000-tallet. Bolivia mottok på 80- og 90-tallet store pengebeløp fra USA for å nedkjempe eller utradere all (illegal) kokadyrking. I perioden fra 1997 til 2001 sørget president Banzer for at om lag 90 % av det kokadyrkende arealet ble ødelagt, noe som igjen førte til at Bolivia falt ut av narkotikamarkedet, mindre penger sirkulerte i samfunnet og arbeidsledigheten steg. Og i september 2001 ble det harde kamper mellom USAs trente, og delvis betalte, militære styrker og de militante kokadyrkende bøndene, cocalerosene, ledet av Morales. Og som presidentkandidat i 2002 fikk Morales og hans parti MAS (Movimiento al Socialismo) – med løfter om å stanse all ødeleggelse av kokadyrkingen, stanse betalingen av nasjonal gjeld og renasjonalisere privatiserte virksomheter – 21 % av stemmene. Og i 2006 ble han, som nevnt, landets president.

Kokabladet har hatt en sentral rolle i innfødt økonomi og kultur i Andes i over fire tusen år. I inkasivilisasjonen var kultiveringen av koka regulert og kontrollert av den kongelige familien, og retten til å tygge kokabladet var reservert de øvre klasser. Antagelig er massekonsumpsjonen av koka et resultat av den spanske erobringen og dens brutale bruk av indianere i bl.a. gruvene i Potosi; bare ved å tygge koka blader var indianerne i stand til å holde ut slavearbeidet. Da spanjolene prøvde å forby bruken medførte det en betydelig nedgang i arbeidsinnsats, mindre inntekter – og en raskere død. Koka er altså en hellig vekst for Aymara- og Quechua-indianerne. Den er sentral i deres religion, folklore, medisin og de sosiale relasjoner. Slik er også kokabladet en etnisk markør. At veksten samtidig er en forutsetning for kokain og narkotrafikk- og misbruk, blir ikke tatt opp som et problem de har ansvar for.

3. El Ches siste kamp. Og om Cusco og den siste Inka.

Å sykle omkring i verden er ensbetydende med å lese om verden, lese seg inn i verden, inn i historien, inn i mennesker og hendelser, en fyrrig nysgjerrighet som åpner opp berg og sinn. Og en reise og et liv uten litteratur, uten historie, religion og filosofi er en reise og et liv på sotete tomgang. Den siste kvelden i telt i Bolivia leser jeg ut The Bolivian Diary of Ernesto Che Guevara. Jeg liker den unge Ernesto som skriver The Motorcycle Diaries, men den eldre Che er jeg mindre begeistret for. Men det var altså her i Bolivia han døde, 9. oktober 1967. Forsøket på å gjøre Bolivia til et senter for en anti-imperialistisk revolusjon som kunne spre seg videre fra land til land var ubegripelig patetisk, bl.a. hadde de overhodet ingen støtte fra noen lokalbefolkning, de var rett og slett ikke interessert i Che og hans revolusjon, alt gikk galt og det hele får meg til å tenke på noen av de kristne martyrene og mystikerne som i sin gudslengsel søkte den søte død. Men om det hele var patetisk, så gjør dagboknotatene allikevel inntrykk, jeg leser til langt på natt, med lue og hansker og hodelykt, vrir meg urolig i soveposen etter hvert som jeg leser om den lille geriljagruppens lidelser. Den 8. oktober skriver Che dette: «Whoever feels unable to withstand it should say so. We have reached a moment when great decisions are called for. This type of struggle provides us the opportunity to become revolutionaries, the highest level of the human species.»

Den 8. oktober ble de omringet og tatt av the Bolivian rangers, dagen etter var det hele over. Men gudene skal vite at Bolivia trenger et kjempeløft; fattigdommen vi ser i dette landet er rotdyp, rikdommen landet har hatt har enten blitt tatt av en liten nasjonal maktelite – eller ført ut, og det en eldre dame forteller den paraguayanske forfatteren Eduardo Galeano (i boken Opens Veins of Latin Amerika) om Potosi kan vel gjelde for hele Bolivia: «The city which has given most to the world and has the least.»

Vi sykler langs Titicacasjøen, vi ser fiskebåter og fiskere, mais og korn og poteter som gror godt langs bredden, kvinner som kutter siv og legger det til tørk (og det er umulig å ikke tenke på min barndoms helt, Thor Heyerdahl), vi er i Peru, vi feirer påske i Puno, vi sykler over høyfjellsletter, vi sykler opp i fjellene og inn i landsbyer – og det hele er som å sykle inn i en omfavnelse; Peru, som har et slikt dårlig rykte når det gjelder vold og kriminalitet, mottar oss med en berikende hjertelighet, med en stor og aldeles vakker menneskelighet, men når det regner hardt og kaldt om kveldene mens vi setter opp vårt telt, da tenker jeg på Perus store dikter Cesar Vallejo, han skriver: «Esta tarde llueve, llueve mucho. Y no / tengo ganas de vivir, corazon!» På engelsk: «This afternoon it is raining, raining hard. / And l have no desire to live, my heart!» ( Et utvalg av hans dikt kom i norsk oversettelse ved Inger Elisabeth Hansen for noen år siden).

Cusco, inkaenes hovedstad, verdens navle eller senter – og ved byens fall ble den også verdens ende for inkaene, deres hundre år gamle imperium gikk til grunne i møtet med Fransisco Pizarro og hans 180 soldater. Men det var allerede et imperium i ubalanse; etter Inka Wayna Capacs død brøt det ut borgerkrig mellom de to sønnene hans, Atahualpa og Huascar, en krig Atahualpa vant, men han ble selv tatt til fange og drept av Pizarro, etter å ha betalt en enorm, men forgjeves, løsesum for seg selv i gull, og som en fortropp hadde spanjolene også «sendt ut» bakterier og sykdommer inkaene ikke hadde noe immunforsvar mot, de døde i hopetall. Men allikevel, hvorfor denne hurtige kollapsen av et slikt stort rike?

Mario Vargas Llosa skriver at det skyldes deres tunge, strenge byråkrati som ikke levnet noen plass til individualisme, et maurlikt samfunn som uten en leder stod apatiske og hjelpeløse overfor spanjolene. Og i motsetning til dagens temmelig idealiserende blikk på inkaene, så skriver Christopher Isherwood, under sitt opphold i Cusco i 1948, at inkaene selv var imperialister og at det å se på dem som harmløse og fredfulle blir helt galt. Og han skriver også om inkaene at de hadde «Much ritual, little spirituality. Much gold, little elegance. Much feasting, little fun.»

Men selv om spanjolene inntok Cusco, så var ikke det hele over, den siste store og viktige Inka, Manco Capac II, innsatt av spanjolene, våknet endelig opp til et realistisk bilde av hvem og hva spanjolene var, han rømte fra Cusco, samlet sine generaler og sendte ut bud om mobilisering; i 1536 omringet inkaene Cusco og gikk til angrep, harde kamper fulgte, det så ut som om inkaene skulle makte å overvinne conquistadorene, men de spanske soldatene kjempet med desperat mot og brutalitet og fikk også tilførsel av nye spanske styrker, samtidig som de hadde indianske allierte. Inkaene ble slått, Manco Capac II trakk seg tilbake til Vilcabamba og Victos i jungelen. Her ble han, som hans sønn og Inka Titu Cusi forteller i sin bok om conquistadorene og sin far, drept i 1544 av syv spanske menn som var blitt gitt asyl der. Etter Titu Cusis død i 1571 ble hans bror Tupac Amaru Inka, han ble tatt av spanske styrker i 1572, ført til Cusco og henrettet sammen med andre medlemmer av sin familie.

Cusco er en vibrant og fascinerende by, det er farger og liv og leven, samtidig er det som om en tung skygge ligger over byen, som om gjenferd fra inkariket ånder kaldt gjennom trange gater og over torv. Vi eter og leser og vandrer, går opp til festningsverket Sacsahuaman, vi tar toget til Machu Pichu, men vi skal videre, vi tar fly til San Fransisco, vi kommer til vår og blomstring; og vi skal begynne på reisens andre etappe, vi skal sykle østover gjennom hele kontinentet, til vikingetuftene på Newfoundland, Canada. Det er mange tråkk og mye å glede seg til.

San Fransisco, 22. april, Syklet distanse fra Ushuaia: 8905 km 

Første reisebrev  , andre reisebrev

 

Relatert 

På tvers av Canada med tog – en reise med sjelen

Fem år som bonde i Chile blant oliven og hester

Island, blikk på kriseøya og gulløya