Sigurd Wongraven fra metalbandet Satyricon presenterte egne viner og champagne i selskap med andre stolte leverandører fra norsk mat- og vinbransje i Gamle Logen. 

Av Alexander Viken, skribent KULTURVERK

Slow Food inviterte i samarbeid med Norske Vinklubbers Forbund mat- og vinglade til årlig messe i Gamle Logen i Oslo for å smake på noe av det beste man kan få tak i av flytende og fast føde. En regntung tirsdag til tross, lokalet summet etter en knapp time av gjester som åpenbart hadde funnet sine gode smaker, både i form av edle dråper og godsaker å tygge i.

Godsakene ble presentert av vinimportører, produsenter og spesialforretninger, med produkter fra inn- og utland. Felles var at man ikke bare fikk et anonymt produkt servert, men en historie om prosessen fra jord til bord. Enten det var Barolo fra Piemonte eller ost fra Jæren så ble smaken akkompagnert av en god historie eller tre, og under Logens høye tak var entusiasmen og fortellergleden veldig hørbar.

Det ble holdt en rekke ulike foredrag av vineksperter som delte villig til de fremmøte av sin lidenskap og kunnskap, men den som definitivt vakte mest entusiasme og nysgjerrighet var Sigurd Wongravens foredrag og presentasjon. Norsk black metal har lenge vært en av Norges største eksportvarer og heiaropene for denne musikken runger faktisk høyere i utlandet enn det selv en blond og ekstremblid Therese Johaug klarer å frembringe utaskjærs. Det at noen forsøker å koble dette til merkevarebygging av vin og annen alkoholholdig drikke, er egentlig ikke overraskende. Rocke- og kjendisviner om man skal beskrive det tabloid, er en ting i tiden og forteller mer om innpakning og markedsføring enn innhold i de fleste tilfeller.  Frontmann i Satyricon nå vin og champagneprodusent, Sigurd Wongraven, gjorde raskt slike fordommer til skamme.

For et ganske annet publikum enn han er vant med, fortalte han en historie om et liv på reise verden rundt som musiker og et liv i møte med mennesker og radikalt forskjellige livssituasjoner. I slike møter mellom kreative mennesker oppstår gjerne ideer og det ene fører til det andre, de fleste ganger musikk, denne gangen vin.

Wongraven slo seg sammen med femtegenerasjons vinmaker Luca Roagna fra Piemonte, Slow Food-bevegelsens arnested. Roagna ønsket ikke en passiv partner eller et navn på en etikett så Wongraven deltok under hele prosessen med ansvar for den endelige blenden, det vil si blandingen av druer som avgjør smaksregisteret. Og smak har han, noe en fint avstemt Langhe Rosso og Barolo vitner om (Wongraven Alleanza Rosso og Wongraven Unione Barolo), som allerede har høstet gjetord og nikkende anerkjennelse fra vineksperter.   Han stoppet ikke med de røde og lanserte under foredraget sitt en Champagne brut og en Sauvignon blanc (Wongraven Champagne Brut og Wongraven Le Voyageur), som man og kunne konstatere falt i smak. Rene, friske, milde, uten tegn til den voldsomhet som preger fremferden hans på scenen, men presentert med samme lidenskap, alvor – og humør. Smaker som gir et kick en nyfunnet rockelåt kan gi, om man skal bruke en opplagt analogi.

De flest produktene hans kan kalles økologiske, selv om ikke alle omfattes av merkeordningen, da de fremstilles i henhold til tradisjon og biodynamisk med vekt på å styrke planters immunforsvar. Champagnen selges merket som økologisk. Wongraven har uttalt at han er tradisjonalist, og snakket varmt om kvaliteten av å gjøre det på den gamle førindustrielle måten, både av hensyn til smak og jordsmonn og helheten mat- og vinkulturen er en del av.

Etterpå flokket mange seg omkring hans stand og Wongraven fortalte åpent og ivrig om sine produkter til alle interesserte mens han skjenket villig sine stoltheter.

Han var ikke alene om entusiasme for sine produkter, det var gjennomgående for alle de tilstedeværende, enten det var cognac eller olivenolje.  Genuin matkultur handler om historie, tradisjon, identitet – og ikke minst kvalitet. Dette står ikke mot innovasjon, tvert om, det er hos de små, kvalitetsbevisste aktørene at produktinnovasjonen finner sted med lidenskap for den gode smaken fremfor billigst til flest mulig, slik de store kjedenes uniforme strategi er.

Smaksprøver ble generøst delt ut, og ingen behøvde å gå sultne eller tørste hjem. I tillegg kunne man plukke med seg matvarer som ligger godt over remabudsjettet til en skamgod pris direkte fra forhandler.  Her møtte man sjeldent mange hyggelige og oppegående mennesker på samme sted med interesse ikke bare for å spise godt, men for mat- og vinkultur, sentralt i enhver kulturforståelse. Det rullet og rocket godt etterhvert blant de pent kledde fremmøtte, uten annen musikk enn den som oppsto i munn og gane.

De fleste som kom ble til siste slutt og fire timer etterpå kunne man dra veldig oppstemt hjem fra et møte med noe av det beste Norge og Europa har å by på av mat- og vinkultur.  Vi kommer igjen.

Slow Food i Norge

Relatert  

Lokalmatseminar – fremtidens landbruk er foredling

Norge, det nye matlandet?

Til matens forsvar – to bøker av Michael Pollan

Fellesskap nytter – Markens grøde kommer ikke fra butikken

Kortreiste berikelser