Andre del av en reise fra sør til nord. Gjennom Sør-Amerika, USA, Canada, Europa til reisens slutt Nordkapp, tar den selverklærte vagabonden og dikteren Arne R. Pettersen og hans kjæreste Cosima J. Barwitzky oss med på en indre såvel som ytre reise på langs av jordkloden. Dette er det andre reisebrevet av flere fra ferden som ennå er underveis (Første reisebrev).

Av Arne R. Pettersen (se kommentaren Elsk jorden av hele ditt hjerte angående naturvern i Morgenbladet), bilder Cosima J. Barwitzky 

1. Om ansikter, eiker og sukkertøy.

Vinden farer dit den vil. Og veien er som den er, bakkete og bratt eller slak, uansett hva vi tror og håper og tenker. Man blir lett skjebnebesatt som syklist, samtidig som vi kan velge ny vei og rute, ny skjebne… Og en sykkel er i seg selv bade teologi og filosofi; nav og eiker, og luften i dekkene som opprettholder det hele. Alt er relasjon, alt er relasjonelt betinget.

Vi sykler videre nordover, Ruta 40, sykler gjennom sandstormer som denger oss i bakken, sandkorn treffer oss lik tette og hissige stimer av tegnestifter. Vi sykler opp i høyden etter byen Chos Malal, inn i et fargesprakende badland– og canyonlandskap; fjellene er som levende, grovkornede regnbuer, de har trekk og drag av ansikter, ja, det er som om ansiktene til Samuel Beckett og H. D. Thoreau tvinger seg frem, som om de ser på oss gjennom revner og rifter, markerte, røffe og vakre. Ansikter, klipper og fjell, tilblivelse og liv – og flyktig som alt stoff. Dette kontinentet, tenker jeg, markerer det forgjengelige som intet annet kontinent.

I den lille landsbyen Bardas Blancas lager vi litt leven for noen barn, det blir smil og sang og latter, og da vi er klare til å dra skjer det: En jente på fem, seks år med sorte fletter og gul kjole kommer blussende og sjenert frem, hun kommer med to sukkertøy, hun neier og gir dem til oss – og spurter vekk. Cosima og jeg ser på hverandre, verdens skjønnhet, hvisker jeg, hun nikker og vi sykler videre, inn på en humpete grusvei, steiner spruter og skyer med sand blinder oss når uvennelige biler farer forbi, men noen av bilene sakker farten helt; vi blir sett, vi blir vist omtenksomhet, det varmer hjertet, og tankene vandrer til de to filosofene Logstrup og Levinas, og da spesielt til Levinas og hans ord om a bli «rammet av Den andres ansikt» – og videre til den fantastiske filmen Michael Clayton som kom for noen ar siden, en film hvor advokaten Arthur kler av seg i retten fordi han ser et av ofrene han fører sak mot, han skifter side, han er rammet av verdens skjønnhet, han kan ikke lenger leve og puste i den dritten han har levd i, han er forvandlet, rammet av et ansikt.

Nuvel. Slik er syklingen, alt er i relasjon, alt er nav og eiker, alt forer til og fra hverandre, verden er fjell og ansikter, verden blir til gjennom hender og veier, verden er et uutgrunnelig tilblivelses- og opphørssted, og den som sykler kan i et heldig øyeblikk makte å streife en flik av den mystikken som holder oss alle, dette som er luften i hjulene, som er trykk og pust i alt og alle.

2. Om skrot og skitt og verdens skjønnhet enda en gang.

«Aconcagua!» roper jeg, «Der er den!» Vi stanser, ser opp mot kontinentets mektigste fjell, Aconcagua, 6962 moh., sne og is og skyer, gufs av kalde vinder, vi er underveis til Chile igjen, vi skal opp til nesten 4000 meter. Vi tar morgenmat og kaffe i den lille landsbyen Las Cuevas, 3150 moh. Dette er hovedveien mellom Santiago i Chile og Mendoza i Argentina, og frem til 1984 gikk det tog her; tok man toget fra Santiago til Mendoza kunne man dra videre nordover til La Paz i Bolivia eller østover til Buenos Aires, men de tider er forbi.

Ut av landsbyen fortsetter asfaltveien inn i en lang tunnel, men vi sykler opp gamleveien, grusveien slynger seg bratt oppover, et par timer bruker vi til toppen, 3832 moh., hvor en veldig statue av Kristus troner, lagd av de nedsmeltede kanonene til San Martins armé. San Martin, argentinsk offiser og «frigjører» av Chile, dro over her i 1817. Han ble senere, for en kort stund, Perus første president, men overlot den Sør-Amerikanske scenen til den mer kjente Simón Bolívar, han endte sitt liv i eksil i Europa. Og sannelig, Charles Darwin var også over her, i 1835, her hadde han en av sine mektigste naturopplevelser i det hele tatt, noen uker «fri» fra Beagle og den mer og mer ubalanserte kaptein FitzRoy. Og det skal nevnes at reisende på denne tiden var av den mening at for a takle de store høydene, så var det viktig å spise løk og drikke godt med vin…

Vi fryser i den kalde vinden, fjellene er golde og harde, det er lite sne, veien stuper nedover, forsvinner i et sort juv, vi ruller avsted, sykler ned til lavlandets trafikk og mas, til byen Los Andes, videre ut på motorveien og til Stillehavets bølger, det er skrot og skitt overalt, naturen er degradert til en fylling (som i Argentina), hunder ligger i veikanten og lukter ille, det eneste som sakraliserer landskapet er de utallige korsene til minne om bilismens ofre, det hele er heslig, og som en kontrast tenker jeg på Pablo Nerudas ord i hans memorarer: «Anyone who hasn’t been in the Chilean forest doesen’t know this planet. I have come out of that landscape, that mud, that silence, to roam, to go singing through the world.»

Vi tar endelig av fra motorveien, svetter oss opp og ned i et bratt og goldt landskap, alt er kaktus og torner og punkteringer, den samme skitten og skrotet i naturen, noen landsbyer og byer hvor vi eter med landets folk i trange og høyrøstede og halvskitne caféer, det er gruvedrift i fjellene, livet er hardt, solen svir, det er uutholdelig varmt i teltet, men en formiddag ruller vi inn i stillehavsbyen La Serena. Hviledager, gode caféer og restauranter, vi feter oss opp, vi skal over til Argentina igjen, over passet Aqua Negra, 4779 moh.

I byen Vicuña kom dikteren og nobelprisvinneren i litteratur, Gabriela Mistral, til verden, museet der er interessant, og med strofer av hennes dikt i oss sykler vi videre, jevnt oppover, dalen er vakker, fjellene er terrakottafargete og pyramideformede, det er rekke etter rekke med vinranker, digre druer henger tunge og saftige, og da vi hjelper en spretten og livlig vinarbeider med sykkelen, hopper han inn i druehavet og bringer med seg to store klaser til oss; de smaker sol og jord og vind og liv, de smaker som barndommens somre.

Neste dag camper vi 3200 moh., det er ufattelig sprekt og vakkert omkring oss, vi har syklet inn i malerier, fjellene har fargenyanser og fargesammensetninger vi aldri har sett, det skinner og stråler, det er størknet gull, det er kobbergrønt, vi er i fjellenes smie, de lever og utfolder seg, vi er i fjellenes sjel, i Andesfjellenes sjel. Og gjetere har sine geiteflokker på sommerbeite her, vi mottar tørket geitekjøtt og sykler opp til 4100 moh., det er snedekte fjell og isbreer omkring oss, fargene er enda skarpere, vi ligger en meter fra en bekk, om natten blir det kuldegrader, is i vannflaskene, morgenen skinner frem, det klukker i bekken, sne og isbreer i morgensol, verdens skjønnhet har lagt sine hender på oss og veien slynger seg i lange, lange slyng, det er så stort og storslagent at det verker i hjertet; alltid oppover, tenker jeg, til nye utsyn, dette kan ikke ta slutt – men der er toppen, jeg kler av meg, kler meg i hvit skjorte, slips og sort vest, et fransk ektepar i leiebil kommer ut og byr meg vin, det blir liv og leven, og der kommer Cosima, et stort smil, det er fanden til jente! Vi er i verden, i verdens skjønnhet, kledd i kropp et flyktig øyeblikk. Vi trenger ikke mer. Alt er godt nu.

3. Om Diego de Almagros kryssning av Andes og indiansk befolkning.

Uendelige sletter, et par pass over 2000 meter, og uendelige sletter, Ruta 40 gjennom det nordlige Argentina, hett og voldsomt, vi passerer byer som heter Chilecito og Belén og Santa Maria, et stykke til venstre for oss ligger passet San Fransisco, 4748 moh. I 1535 kom Diego de Almagro, Chiles «oppdager», denne veien, han kom ned gjennom Bolivia og Salta, han ledet en armé bestående av fem hundre spanske soldater, ti tusen indianske bærere og to hundre svarte slaver, det var gull som lokket (og Francisco Pizarro mente det var strategisk tjenelig å sende Almagro avsted, rivaliseringen spisset seg stadig mer til mellom Almagro og Pizarroene). Etter Salta opplevde de stormfloder og ekstrem hete, de var allerede halvdøde av sult og utmattelse da de slet seg opp mot passet, sterk vind og kulde gjorde at menn og hester døde i hopetall, spesielt indianerne og slavene – og det sies at da en av spanjolene trakk av seg støvlene, da fulgte tærne med… De kom så langt syd som til dagens Santiago, gull fant de ikke, tilbakeveien langs kysten og opp til Cuzco ble omtrent like hard, Almagro overlevde – men ble et hode kortere som følge av striden som tok til mot Pizarro-brødrene. Brutale menn disse conquistadorene, men også barske og fulle av mot og fremdrift.

Vi tar to netter i Salta, sykler deretter inn på vei nr. 51, opp i fjellene, mot gruvebyen San Antonio de los Cobres, 3755 moh. Stillhet og snedekte fjell oppover, vi er i «indianerland» (Argentina er det landet i Sør-Amerika med den minste indianske befolkningen, knappe tre prosent, bare), rolige landsbyer, enkle hus, det er morgen, to gutter kommer ridende, de har esler lastet med gress og gule blomster etter seg, en eldre kar med vest og hatt forsvinner inn i fjellet med geiteflokken sin, damer sitter fargerikt kledd utenfor sine hus og jobber med hendene, det ryker fra pipene, et meget enkelt liv, et hardt og enkelt og stolt liv; jeg tenker på hvordan kjernen i de kapitalistiske demokratiene er at flest mulig mennesker kjøper og bruker og kaster mest mulig. Kontrasten skriker mot oss.

Gruvebyen er stygg og sjarmerende, flere av den indianske befolkningen stirrer stumt på oss eller snur seg vekk når vi hilser, vi er de fremmede, vi blir sett og gransket. Vi sykler over høysletten til saltsjøen Salinas Grandes, det er som om et veldig hvitt seil har kantret og lagt seg over landskapet, intenst hvitt, en kornete snevidde. Vi sliter oss opp til enda et pass godt over 4000 meter, ned til hovedveien, oppover til Tilcara og Abra Pampa, høysletten strekker seg ut fremfor oss, vi eter og sover i den triste grensebyen La Quiaca og krysser neste morgen inn i Bolivia, til byen Villazón.

Christopher Isherwood og hans fotografvenn Caskey kom reisende med tog her på 40-tallet, på vei sydover, de var lettet og begeistret over a komme seg ut og bort, Isherwood skriver, i sin bok The Condor and the Cows: A South American Travel Diary (1949) dette om stemningen de er i: «We had grown weary, weary to the bone, of those inhumanly gigantic mountains, that sombre plateau haunted by its Incaic ghosts, that weird rarefied manic-depressive atmosphere.»

Potosí, Bolivia, 25. mars. Syklet distanse fra Ushuaia: 7275km.

Første reisebrev 

Relatert 

På tvers av Canada med tog – en reise med sjelen

Fem år som bonde i Chile blant oliven og hester

Island, blikk på kriseøya og gulløya