Debatt: Er vi alle Askeladden?

Kan vi løse de enorme utfordringer som menneske og natur står ovenfor bevæpnet med optimisme og et håp om at det vil løse seg, eller må vi innse at for å komme frem til løsninger kreves det klare og tydelige grenser for menneskets utfoldelse? Klimameldingen og responsen fra ledende miljøvernere tyder på at løsningene fortsatt er langt unna.  

Av A. Viken, skribent KULTURVERK

«Min «fiende» er ikke et valg, det er heller ikke en fremmed, men noe veldig konkret og nært, det er nemlig meg selv og det samfunn og system jeg selv er en del av og født inn i. Det er et system hvor forbruk og forbruksvekst er det sentrale paradigme for ikke bare økonomi, men sivilisasjon og kultur.»

I sitt svar «Askeladden på gjengrodde stier» viser Andrew P. Kroglund at vi er enige om hovedutfordringer for menneske og natur som «forbruksvekst og en naturødeleggende forbrukssivilisasjon», men når det kommer til løsninger blir det hele mer uklart.

Kroglund påpeker i sammenheng med min kritiske holdning til massemigrasjon i et økologisk perspektiv: Alle får velge seg sine «fiender», men noen ganger kan fiendeskap forkludre kreative tanker. En fare vi da løper er at negative tankebaner ikke gir andre lyst til å delta med løsningsforslag.

Ja, det er ofte lettere å fremføre et positivt optimistisk argument enn et kritisk og negativt argument for et publikum som ikke er rede til omstilling. Det er heller ingen tvil om at dystopier kan stenge for utsynet, det å se konstruktive muligheter og løsninger. Men skal optimismen ha en fast grunn å stå på og ikke forsvinne ut i det luftige blå, så må den og ta inn over seg realismen.

En analyse som og innebærer et worst case-scenario må inngå sammen med et best case-scenario, men i helheten naturen–mennesket–kloden, så har vi ikke råd til å satse på best case-scenarioet. For å finne løsninger må vi først analysere og erkjenne problematikken fullt ut.

Den gode nyheten er at det finnes muligheter og løsninger for å endre på en utvikling som slik den er nå berøver jordens biomangfold og gjør det vanskeligere for både mennesker og natur og leve i harmoni.

Den «dårlige» nyheten er at det ikke er mulig å løse dette uten at vårt levesett endres fundamentalt.

Min «fiende» er ikke et valg, det er heller ikke en fremmed, men noe veldig konkret og nært, det er nemlig meg selv og det samfunn og system jeg selv er en del av og født inn i. Det er et system hvor forbruk og forbruksvekst er det sentrale paradigme for ikke bare økonomi, men sivilisasjon og kultur. Status, identitet og kulturuttrykk er nært knyttet til forbruk i den vestlige verden, og dette er det som er fellesnevneren når det kommer til en felles global bevissthet. Uansett hvilken verdensdel jeg befinner meg i, og uansett hvilket lag av befolkningen jeg befinner meg blant, vil jeg i enhver storby oppleve at majoriteten, tross ulik kulturbakgrunn søker de samme forbruksgodene og statusobjektene. Ikke for at de behøver dem for å overleve, men fordi de i den globale tidslader har blitt for mange den viktigste identitetsmarkør.

Ja, det finnes gode enkelttiltak innenfor bistand, men strukturelt og i sum (ikke bare den norske bistanden), så anser jeg den for forfeilet i sin konsekvens da de strukturelle skjevhetene og evnen til selvforsyning og konstruktiv samfunnsbygging i stort uteblir. Er dette bistandens feil i seg selv? Både ja og nei. Ja, den har i en del tilfeller støttet opp om destruktive maktstrukturer og urettferdige og korrupte regimer. Men nei, det er ikke bistanden som er årsak, det er det system som eksporteres geopolitisk som en del av bistanden hvor politiske og økonomiske ambisjoner (som jakt på olje, gass og naturressurser) åpenbart veier tyngre enn opprinnelig lokale levesett og identiteter. Derfor må vi som dem, begynne med oss selv. Et bærekraftig felleskap bygges ikke ovenfra og nedover som en idé, men innenfra og utover som både idé og forpliktelse. Som Terje Bongard  fremførte i forbindelse med en presentasjon av boken Det biologiske mennesket han har skrevet sammen med Eivin Røskaft:

«I det moderne samfunnet forsvinner lojaliteten til fellesskapet og solidariteten med inngruppa. Vi oppfatter samfunnet rundt oss som en utgruppe. Da er det lov til å være egoist og ikke bry seg om helheten. Dette gjør at samfunnet vårt etter hvert kollapser. Bongard brukte overforbruk og manglende bærekraftighet som eksempler på dette. 

Han mener at kunsten er å bygge et samfunn som utnytter våre nedarvede biologiske disposisjoner til solidaritet og omsorg i inngruppa. Bongard la fram en skisse til en modell for hvordan dette kan gjøres, basert på boka Game theory evolving av Herbert Gintis»

Les videre hos Fritanke her

Uten at jeg kjøper at et velfungerende samfunn kun kan bygge på rent biologiske forutsetninger, så ser jeg tydelig at det å bygge på menneskets biologiske disposisjoner, det vil si både muligheter og begrensninger, er en absolutt nødvendighet om man skal bygge et samfunn hvor menneske og natur ikke står i et unaturlig motsetningsforhold. Som Kroglund så riktig har påpekt så ligger både mulighet og styrke i de lokale identitetene som holder fast ved det jordnære og naturnære, og det kan observeres hos mange folkegrupper omkring i verden som lever i periferien av den globale urbaniteten – og moderniteten. Men det er ikke disse lokale identitetene som dominerer eller preger den globale dynamikken, det er mantraet om forbruksvekst, forbruksvekst, forbruksvekst.

«Antall mennesker innenfor en gitt samfunnsstruktur påvirker i høyeste grad miljø og natur. Folkevandringer har medført store endringer både for natur og kultur historisk, dette må man ta inn over seg, så får man prioritere hva som betyr mest. Grenseløs menneskelig utfoldelse med det sett av konsekvenser vi tydelig ser konturene av nå, eller at mennesket må forholde seg til klare grenser som både retter seg innover og utover, og dermed kan gjenfinne en samklang med de forutsetninger som ligger til grunn for det menneskelige liv – naturen.»

Det er heller ikke riktig å hevde at massemigrasjon, det vil si at forflytning av store mengder mennesker, ikke har store konsekvenser for natur og miljø i tillegg til sosiokulturelle konsekvenser. Et nylig eksempel for Norges vedkommende er at man nå vil flytte på markagrensen, det vil si snevre inne naturarealet grunnet Oslos markante befolkningsøkning som i hovedsak skyldes innvandring. Inger Anne Olsen skriver i Aftenposten under tittelen «Norsk på nye måter»:

(…) «Det finnes ingen naturlov som sier at Norge skal forbli et land uten slum. Store folkevandringer og raskt økende befolkning kan føre til at slumområder utvikler seg også her. De nye innbyggerne vil ikke bare trenge jobb, men også bolig, skoleplasser, helsetilbud og kollektivtilbud. Nødvendigheter det allerede er mangel på. Skal byen fremdeles være god å bo i, må sannsynligvis den nesten hellige Markagrensen vike.»

Antall mennesker innenfor en gitt samfunnsstruktur påvirker i høyeste grad miljø og natur. Folkevandringer har medført store endringer både for natur og kultur historisk, dette må man ta inn over seg, så får man prioritere hva som betyr mest. Grenseløs menneskelig utfoldelse med det sett av konsekvenser vi tydelig ser konturene av nå, eller at mennesket må forholde seg til klare grenser som både retter seg innover og utover, og dermed kan gjenfinne en samklang med de forutsetninger som ligger til grunn for det menneskelige liv – naturen.

Klimameldingen som nå er sluppet viser tydelig hvordan norsk nærnatur og dermed lokal identitet og biomangfold uten videre ofres for å opprettholde denne veksten gjennom økt forbruk av energi. Skuffende og symptomatisk er det å registrere at ledende miljøvernere ikke protesterer på denne linjen, men tvert om fremelsker den. Slik blir naturen og naturlandskap redusert til verktøy for menneskets ubegrensede utfoldelse, nye tiltak for energi handler kun om å sikre at veksten og menneskelig fråtseri skal fortsette samtidig som man kan slå seg på brystet og si at man forbruker «miljøvennlig».

Frihet er et sentralt begrep i moderniteten, frihet for mennesket å hevde seg selv på godt og ondt, men mest sentralt i senere tid er friheten fra forpliktelser. Om dette skriver Per Bjørn Foros her på KULTURVERK:

(…) «Og enn hvis vi setter vår personlige frihet inn i et etisk perspektiv? Hvem er det som betaler prisen for min frihet? For er det ikke slik at den enes frihet er den andres ufrihet – slik den rikes frihet kan utøves på bekostning av den fattige, og frihet i dag kan bety tapt frihet for kommende generasjoner? Heller ikke naturen tåler den frihet vi dag er vant med, og de kravene vi i rike land stiller til materielle goder. Ja, har jeg selv godt av enhver frihet? I dag er det mange som strever med å håndtere friheten og mulighetene. Vi blir stilt overfor løpende valg – og det gjelder å gripe enhver mulighet. Hundre tannkremer å velge mellom, fritt sykehusvalg, hvor skal jeg reise i ferien, hvordan skal jeg kle meg, hva skal jeg spise, bør jeg ikke fikse opp kroppen min litt? Selvet er blitt til merkevare, og frihet kan fort bli tvang.

Historisk og politisk er frihet en grunnleggende rettighet, båret fram av europeisk humanisme. Men den er i ferd med å skygge for forpliktelsen. I dag er det nettopp det som er faren: Vi er flinkere til å fremme krav og rettigheter enn til å ta inn over oss ansvar og forpliktelse. Det arbeides nå for at menneskerettighetene skal suppleres med krav til felles forpliktelse, stilt overfor vår tids problemer.»

Les hele artikkelen: «Frihetens grenser»

Og det er det sentrale, nemlig forpliktelsen. Kun et fellesskap som forplikter mennesket etisk i forhold til naturgrunnlag og fremtidige generasjoners rett til å oppleve og leve i den, vil kunne føre til den positive endring som Kroglund og andre tydelig etterstrever. Et fellesskap som dermed setter klare grenser for menneskelige handlinger for slik å sikre både natur – og mennesker en fremtid.

Det beste vi kan gjøre er å begynne med oss selv, gjennom våre egne handlinger som individer, men og som lokalt og nasjonalt fellesskap kan vi være det eksempel for andre som vi først og fremst bør være for oss selv. Kun da vil vi kunne ha en reell innflytelse global, som forbilde, og kun da har vi en reell innflytelse lokalt, fordi vi handler i tråd med våre ideal, hvilket får umiddelbare positive konsekvenser for  nærnaturen som er den vi faktisk umiddelbart står i et forhold til.

I dagens globaliserte forestillingsverden kan det virke som vi alle er og skal være Askeladden på jakt etter individuell lykke i et forjettet land som skal finnes langt borte fra der vi er nå, et land som alltid hører fremtiden til. Et land som egentlig ikke finnes. Jeg synes det er på tide at Askeladden vender heim og tråkker opp de gjengrodde stiene etter lang tid i eksil, og innser at eventyret først må kunne realiseres i den virkelighet som finnes rett utenfor døren om det skal vare. Utfordringene utenfor stuedøren forsvinner ikke om vi reiser fra dem. Trollet finnes i oss selv. Hvis ikke vi vender blikket innover før vi vender det utover vil vi alle være dømt til å være Askeladden på evig jakt etter en illusorisk lykke som finnes alle andre steder enn der man er akkurat nå.

 

Takk for debatten i denne omgang og ikke minst Andrew P. Kroglund for åpne og inspirerende kommentarer som aksentuerte sentrale problemstillinger. Debattens premisser forsvinner dessverre ikke med det første, så den vil måtte tas igjen og igjen til handling følger ord.  

Red. 

Relatert

Pengefølelsen – Hvis mat blir en knapphetsvare, har 2500 milliarder symbolkroner ingen verdi

«Enken av Sareptas krukke – Norge er ingen uutømmelig oase»

«Om å dikte verden inn i Norge» 

«Veksten vi skaper må være av en annen type enn idag»

Askeladden på ville veier – god vilje og gale følger