« Jeg vil at alle skal tenke det samme» – Intervju med Andy Warhol

“On May Day, just after leaving her fiancé, 23-year-old Evelyn McHale wrote a note. ‘He is much better off without me … I wouldn’t make a good wife for anybody,’ – Suicide Fallen Body, viser liket av Evelyn McHale publisert i Life Magazine 1947, fotografert av Richard Wiles og senere underlag for Warhols kunstverk “Suicide (Fallen Body)”.

Andy Warhol (1930–1987) popkunstneren fremfor noen,  kanskje den siste innovatør eller ultimate etterligner innen kunsthistorien, kommenterer i dette intervjuet paradokset eller snarere sammenhengen mellom individualismen og den stadig tiltagende konformitet – som konsekvens av viljen til å være unik og kreativ i en tid hvor alle slåss om oppmerksomhet rundt sin kreativitet. Intervjuet reflekterer grunnleggende spørsmål omkring originalitet og den påståtte verdien av originalitet.  

Intervjuet av  Gene Swenson som del av  en serie portrettintervjuer «What is Pop Art?» i 1963, oversatt av Oda Omholt.

«Historiebøkene blir omskrevet hele tiden. Det har ikke noe å si hva du gjør. Alle bare fortsetter å tenke det samme, og hvert år blir det mer og mer likt. De som snakker om individualitet aller mest er de samme som reagerer mest på avvik, og om noen år er det kanskje helt motsatt.»

Andy Warhol

AW: Det ble en gang sagt at Brecht ville at alle skulle tenke det samme. Jeg vil at alle skal tenke det samme. Men Brecht ville gjøre det gjennom kommunismen, på en måte. Russland gjør det gjennom statsmakt. Her skjer det helt av seg selv uten noen strikt statsmakt; så hvis alle tenker likt uten at noen prøver, hvorfor kan det ikke fungere uten kommunismen der? Alle ser like ut og oppfører seg likt, og vi blir bare mer og mer like på alle vis.

Jeg synes alle burde være maskiner.
Jeg synes alle burde like alle.

Er det hva Pop Art handler om?

AW: Ja. Det er å like ting.

Og å like ting er å like å være en maskin?

AW: Ja, fordi du gjør det samme hver gang. Du gjør det om og om igjen.

Synes du det er riktig?

AW: Ja, fordi alt er tankespinn. Det er vanskelig å være kreativ og det er også vanskelig å ikke synes at det du gjør er kreativt eller å ikke bli kalt kreativ fordi alle snakker hele tiden om det og individualitet. Alle er kreative hele tiden. Og det er så morsomt når du sier at noe ikke er det, som skoen jeg tegnet for en reklame ble kalt en «kreasjon», men tegningen min ble ikke det. Men jeg tenker vel at det er litt både og. Alle disse som ikke er særlig flinke burde være veldig flinke. Alle er for flinke nå, egentlig. Tenk, hvor mange skuespillere finnes det i dag? Det finnes millioner av skuespillere. De er ganske flinke alle sammen. Og hvor mange malere er det? Millioner av malere og alle sammen ganske flinke. Hvordan kan du si at en stil er bedre enn en annen? Man skulle kunne være en abstrakt-ekpresjonist én dag, eller en popkunstner, eller en realist, uten å føle at du har gitt avkall på noe. Jeg synes kunstnere som ikke er særlig flinke burde bli mer som alle andre slik at folk ville likt ting som ikke er spesielt bra. Det skjer allerede. Du behøver bare lese magasinene og katalogene. Det er den stilen eller den andre, enten dette eller dette bildet av mennesket – men det gjør ikke noe forskjell. Noen kunstnere blir holdt utenfor på den måten, og hvorfor skal de det?

Er popkunst en kortvarig trend?

AW: Ja, det er det, men jeg ser ikke at det skal ha noe å si. Jeg hørte nettopp et rykte om at G. sluttet å arbeide og har gitt opp kunsten fullstendig. Og alle snakker om hvor forferdelig det er at A ga opp stilen sin og gjør ting på en annen måte nå. Jeg synes ikke det er forferdelig i det hele tatt. Hvis en kunstner ikke kan skape noe lenger, da burde han bare slutte; og en kunster burde kunne endre stilen sin uten å føle seg ille til mote. Jeg hørte at Lichtenstein sa at han sikkert ikke kom til å male tegneserier om et år eller to – jeg mener det hadde vært så bra, å kunne bytte stiler. Og jeg tror at det kommer til å skje, det kommer til å være det nye. Det er nok en av grunnen til at jeg bruker silketrykk nå. Jeg synes noen skal kunne lage alle maleriene for meg. Jeg har ikke klart å lage hvert bilde klart og enkelt som det første. Jeg synes det ville vært så bra om flere benyttet seg av silketrykk slik at ingen kunne vite om mitt bilde var mitt eller noen andres.

Det ville snu kunsthistorie på hodet?

AW: Ja.

Er det målet ditt?

AW: Nei. Grunnen til at jeg maler på denne måten er at jeg vil være en maskin, og jeg føler at alt jeg gjør og gjør maskinelt er det jeg vil gjøre.

Var kommersiell kunst mer maskinell?

AW: Nei, det var det ikke. Jeg ble betalt for hva jeg gjorde, og gjorde alt de ba meg om å gjøre. Hvis de ba meg om å tegne en sko, gjorde jeg det, og hvis de ba meg om å endre noe, gjorde jeg det – jeg gjorde alt de ba meg om å gjøre, endret det de ville og gjorde ting rett. Jeg måtte finne på og nå må jeg ikke det; etter all «endringen», hadde disse kommersielle tegningene følelser, de hadde en stil. Holdningen til de som ga meg oppdrag var følelsesladet; de visste hva de ville ha, de insisterte; noen ganger ble de veldig emosjonelle. Prosessen med å jobbe i kommersiell kunst (som i grafisk design/reklame, overs. anm.) var maskinell, men holdningen der hadde følelser.

Hvorfor begynte du å male suppebokser?

AW: Fordi jeg brukte å drikke det. Jeg spiste den samme lunchen hver dag, i tyve år, tipper jeg, det samme om og om igjen. Noen sa en gang at livet mitt har dominert meg; jeg likte den tanken. Jeg brukte å ha lyst til å bo Waldorf Towers og spise suppe og et smørbrød, som den scenen på restauranten i Naked Lunch

Vi dro for å se Dr No på Forty-Second Street. Det er en fantastisk film, så kul. Vi gikk utenfor og noen kastet en kinaputt rett foran oss, rett inn i denne folkemengden. Så kom det blod. Jeg så blod på folk og over alt. Det føltes som om jeg blødde over hele meg. Jeg leste i avisen sist uke at det er flere som kaster dem – det er bare en del av scenen – og skader folk. Mitt show i Paris skal hete «Death in America». Jeg skal vise bilder av den elektriske stol og hundene i Birmingham og bilulykker og noen selvmordsbilder.

Hvorfor begynte du med disse «Death»-bildene?

AW: Jeg tror på det. Leste du Enquirer denne uken? Der sto det om «bilulykken som fikk politifolkene til å gråte» – et hode delt i to, armene og hendene bare strødd omkring. Det er sykt, men jeg er sikker på at det skjer hele tiden. Jeg har møtt mange politifolk i det siste. De tar bilder av alt, men det er nesten umulig å få bilder av dem.

Når begynte du med «Death»-serien»?

AW: Det var vel med det store flykrasjbildet, forsiden av en avis: 129 die. Jeg malte også the Marilyns. Jeg innså at alt jeg gjorde må ha vært Døden. Det var julaften eller Labor Day – en helligdag i hvert fall – og hver gang du skrudde på radioen sa de noe slik som, «4 millioner kommer til å dø». Det var dét det begynte med. Men når du ser et grusomt bilde igjen og igjen, får det ikke lenger noen effekt, egentlig.

Men du holder fremdeles på med «Elizabeth Talyor»-bildene.

AW: Jeg begynte med de for lenge siden, når hun var så syk og alle sa hun kom til å dø. Nå gjør jeg dem på nytt, og maler friske farger på leppene og øynene. Min neste serie vil være pornografiske bilder. Lerretene kommer til å se tomme ut; men når du skrur på de sorte lysene, ser du dem – store bryster og… hvis politiet kom inn, kunne du bare skru av de sorte lysene eller skru på de vanlige – hvordan kan du si det er pornografi? Men jeg øver meg ennå på disse. Segal lagde en skulptur av to mennesker som elsket, men han tok den fra hverandre, sikkert fordi han syntes den var for pornografisk til å være kunst. Den var faktisk veldig vakker, kanskje litt for bra, eller kanskje føles han seg litt tilbakeholden om kunst. Når du leser Genet blir du helt varm, og det gjør at folk sier at det ikke er kunst. Det jeg liker med det er at det får deg til å glemme alt om stil og slike ting; stil er egentlig ikke viktig.

Er «Pop» et dårlig navn?

AW: Navnet lyder grusomt. Dada må ha noe med Pop å gjøre – det er virkelig morsomt, navnene er som synonymer. Vet egentlig noen hva de skal bety eller ha med å gjøre, disse navnene? Johns og Rauschenberg – nydadaister i alle disse år, og alle kalte dem avleggere og ute av stand til å endre tingene de brukte – er nå kalt forgjengerne til Pop. Morsomt hvordan tingene endrer seg. Jeg tror John Cage har vært veldig innflytelsesrik, og Merce Cunningham også, kanskje. Leste du den artikkelen i Hudson Review («The End of the Renaissance?», sommeren 1963)? Den handlet om Cage og hele den gjengen, men uten mange store ord som radikal empirisme og teologi. Hvem vet? Kanskje Jap og Bob var nydadaister men ikke nå lenger. Historiebøkene blir omskrevet hele tiden. Det har ikke noe å si hva du gjør. Alle bare fortsetter å tenke det samme, og hvert år blir det mer og mer likt. De som snakker om individualitet aller mest er de samme som reagerer mest på avvik, og om noen år er det kanskje helt motsatt. En dag vil alle tenke akkurat det de har lyst til å tenke, og da kommer antageligvis alle til å tenke det samme; de ser ut til å være det som skjer.

 

Relatert

Pseudorebellenes hyklerkor

Sex som dogme

Sucker Punch: En tolkning

BARE DU OG JEG, BEIBE