Alexander Viken skriver i en kommentar (Askeladden på ville veier) til et tidligere innlegg av undertegnede at Askeladden (meg og mine likesinnede) er på ville veier. Vi har god vilje, men dette får gale følger fordi vi ikke helt forstår virkeligheten.  Men å observere verden, tolke det vi observerer, for deretter å predikere effekter og trender, er selvsagt ikke lett, for noen av oss. Men å prøve er desto viktigere. 

Av Andrew P. Kroglund, skribent og debattant. Jobber p.t. som Informasjons- og Politikksjef i Utviklingsfondet og er Styreleder i paraplyorganisasjonen ForUM for Miljø og Utvikling.

Jeg skriver dette fra London, hvor jeg er tilstede på en konferanse med navnet ’Planet under pressure’ (http://www.planetunderpressure2012.net/), en appetittvekker før det store Rio-møtet i juni.  Her deltar både akademia, frivillig sektor, journalister og noen politikere. De fleste av Alexander Vikens bekymringer deles av mange, men hva som må gjøres er det selvsagt ulike holdninger til.

”Det økonomiske system som dominerer globalt er avhengig av forbruksvekst for ikke å implodere, og det er denne veksten som man gjerne vil eksportere til utviklingsland slik at de ut fra et vinn – vinn perspektiv skal opparbeide seg en velstand tilnærmet den vestlige”, skriver Viken. Men det er en sannhet med modifikasjoner. Mange ønsker å dele på godene, ja. Men mange ønsker også at de godene skal produseres på en grønn måte og med en lavkarbon produksjonssyklus. Andre snakker om en deling av godene gjennom en økonomi som inkorporerer alle eksternaliteter, f.eks miljøbelastninger, slik at vi får en helt annen prising av produkter. Noen går inn for en kretsløpsøkonomi som har økologien som utgangspunkt; men å dele på godene er fortsatt utgangspunktet. De fattige trenger vekst, men ikke nødvendigvis samme type vekst som vi har hatt frem til nå.

Fortsatt bistand og teknologioverføring er nødvendig, men det kan gjøres på måter som ikke ”fordrer en industrialisert teknisk avansert vestlig forbrukskultur”, som Viken beskriver dagens bistand. Det blir for svartmalende for meg. Jeg klarer heller ikke å være så redd for innvandring utenfra, slik Viken synes å være. ”De som vil søke seg direkte til honningkrukken og annamme det vestlige forbruksmønster”, i Vikens språk, utgjør ikke i min verden noen stor trussel. Alle får velge seg sine ”fiender”, men noen ganger kan fiendeskap forkludre kreative tanker. En fare vi da løper er at negative tankebaner ikke gir andre lyst til å delta med løsningsforslag.

”Bistandspolitikken har vært katastrofal i mange tilfeller hvor man har støttet opp om despotiske og menneskefiendtlige regimer”, skriver Viken. Det er det ikke så vanskelig å være enig i. Slik type bistand vil vi ikke ha. Basta. Vi vil ha bistand som styrker sivilsamfunnets evne til å være et korrektiv til autoritære stater og hvor folk kan ta mer ansvar for å styre og styrke sitt eget naturressursgrunnlag.  Viken går, etter min mening, i en populistisk felle ved å slå fast at bistanden ikke fungerer. Punktum. Det er en utrolig forenkling av virkeligheten. Mye bistand virker, mye bistand er viktig både på et mikro, men også på et makronivå. Mye av den naturbeskyttelsen som skjer kommer som et resultat av bistand.

Men jeg er enig med Viken i at vi bør anspore til kamp mot forbruksvekst og en naturødeleggende forbrukssivilisasjon. Men når han skriver at ”massene av mennesker vil ha de samme statusobjektene, den samme overfloden, det er drømmen vi har eksportert som nå blir vårt felles mareritt”, blir det igjen for tendensiøst. I alle fall for meg. Dette apokalyptiske ”massebegrepet” gir et forenklet bilde av det globale mennesket; det er i virkeligheten mangefasetert. Mange lokale samfunn og grupper er lite opptatt av materialisme i en vestlig forstand. De er opptatt av tilstrekkelighet, rettferdighet og et balansert liv. Deres globale fotavtrykk forblir en brøkdel av det den jevne vestlige forbruker og borger har. ”Massene” er et mye mindre problem enn hva vi er.

Det fåtall mennesker vi ”importerer”, for å bruke Vikens begrep, utgjør lite i forhold til ”massene” der ute og spiller liten rolle i et større bilde. Viken er redd for ”den økofientlige livsstil”. Det er det mange av oss som er. Men det må ikke føre oss ut i det som kan misforstås som et menneskefiendtlig livssyn. Det tjener ingen. Askeladden må ut på gjengrodde stier, for å finne tilbake til sin egen plass i skaperverket, sammen med både natur og mennesker. Men debatter av denne typen er viktige for å få frem både reelle valgmuligheter, dilemmaer og nyanser. Det trenger vi i den perioden vi nå går inn i, som vi gjerne kan kalle økologiens tidsalder. De neste 20 årene er på mange måter avgjørende. All ære til Kulturverk!

Relatert

«Enken av Sareptas krukke – Norge er ingen uutømmelig oase»

«Om å dikte verden inn i Norge» 

«Veksten vi skaper må være av en annen type enn idag»

Askeladden på ville veier – god vilje og gale følger