Humanismens historie – eugenikk og pseudovitenskap som tro
Begrepet humanisme brukes i dag udefinert i en bred forstand om alle slags livssyn, filosofier og interesseområder som hevder å sette mennesket og respekten for det menneskelige i fokus. Humanetikere kaller de i Norge seg som har utviklet et trosgrunnlag med utgangspunkt i begrepet. I den humanistiske bevegelses forhistorie, hvor den norske avleggeren (Human-Etisk Forbund) frontes av tidligere kulturminister Åse Kleveland, inngår bl.a. eugenikk, populært kalt «rasehygiene», drømmen om en verdensregjering og marxistiske utopier.
Av Rickard Berghorn, idé- och lærdomshistoriker med vitenskapshistorie i fokus, skribent og forlegger. Artikkelen har tidligere blitt publisert i Tidningen Kulturen
Humanismen begynte likevel som en intellektuell bevegelse i senmiddelalderens Italia, der forfattere, forskere og kunstnere vendte ryggen til sin samtid og fordypet seg i stedet i det som de oppfattet som menneskehetens rene og uforfalskede urkilde: Antikken og de første kirkefedrene. Denne humanismen er på mange sett synonym med det vi i dag bruker å kalle renessansen.
Humanistene forutsatte en universell moral gyldig for alle mennesker i alle tider. Dette moralske prinsippet fikk to følger: Dels antagelsen at alle mennesker uavhengig nasjonalitet, stand og religion er født med samme friheter og rettigheter som ikke skal kunne krenkes. Dels at demokratiske prinsipper er å foretrekke fremfor diktatur og tyranni. Det er altså en humanistisk tradisjon som ligger til grunn for menneskerettighetserklæringene, fra den franske revolusjon frem til FNs erklæring av 1948. Vanligvis anså humanistene at vår universelle moral var gitt av Gud, mens eksempelvis Immanuel Kant anså at vi får denne moralske innsikt ved hjelp av vår menneskelige fornuft.
En «marxistisk humanisme» på ateistisk grunn vokste frem i Vesten på 1950-tallet, siden det intellektuelle klimaet hadde blitt noe friere etter Stalins død. Den marxistiske filosofen Louis Althusser var dog ærlig mot seg selv og andre og foretrakk benevnelsen «antihumanisme» på denne bevegelsen, ettersom Marx’ filosofi knapt er forenelig med humanismens ideal. Og tross alt hadde jo Marx selv kritisert ideen om menneskerettigheter og tatt avstand fra demokratiske prinsipper.
Bevegelsen grunnlegges
Presten Charles Francis Potter (1885–1962) grunnla i 1929 The First Humanist Society of New York. Som kristen med stor interesse for naturvitenskap var Potter bekymret over innflytelsen som tro og religiøse dogmer hadde over samfunnet og forskningen. Hans ideal var et sekularisert samfunn, der religion og vitenskap skulle leve i samforstand side ved side. I aviser og radio hadde Potter gjort seg kjent som en stridbar og åpenhjertig debattant mot religiøse fundamentalister, og i 1925 hadde han vært rådgiver for forsvarsadvokaten Clarence Darrow under den beryktede «aperettsaken» i Dayton, Tennessee, da en skolelærer var tiltalt for å undervise sine elever i evolusjonslæren.
Potter hadde gode kontakter blant tidens intellektuelle og hans Humanist Society ble bygget med hjelp av blant andre Albert Einstein, Thomas Mann og Julian Huxley. Bevegelsens tidsskrift het The New Humanist, som fremdeles gis ut under navnet The Humanist. Medlemmene kalte seg selv «religiøse humanister», og Potter hevdet til og med at han stiftet en ny religion. Han beskrev bevegelsens filosofi i boken Humanism: A New Religion (1930).
Denne nye humanisme var i følge Potter «en religion grunnlagt på sunn fornuft, med målet å forbedre mennesket både individuelt og som art.» Vitenskap og tekniske fremsteg var menneskehetens velsignelse. Dessverre hadde han også et godt øye for eugenikken (rasehygienen) og forespråket dødshjelp (eutanasi) i helsevesenet. I 1938 grunnla han Euthanasia Society of America, som var nært assosiert med eugenikken; dødshjelp for syke og «defekte» mennesker ble ansett som et middel til å oppnå rasehygienens mål om et foredlet menneske.
Humanistbevegelsen publiserte sitt manifest i 1933: Humanist Manifesto I. Hovedforfatteren til dette var en annen prest, Raymond Bennett Bragg, og manifestet ble undertegnet av 34 av datidens berømte og innflytelsesrike personer. Av disse tilhørte 15 den unitariske kirken.
Bevegelsen hadde stor vekst og fikk forgreninger med avdelinger i USA og Europa, og kontaktnettet mellom intellektuelle og politikere ble styrket. En av de som hadde vært med siden grunnleggelsen, Julian Huxley, fikk en fremstående posisjon i bevegelsen. I 1952 var det ønske om en mer effektiv organisasjon, og Huxley sørget for å stifte The International Humanist and Ethical Union (IHEU). På åpningskongressen var Huxley president. De ulike avdelingene kunne nå samles under samme overordnede organisasjon.
IHEU vedtok i den første Amsterdamerklæringen av 1952 at betegnelsen religiøs humanisme skulle vike til fordel for «etisk humanisme». Men heller ikke i denne erklæringen fantes noen ateisme innskrevet i bevegelsens program. På samme måte som i manifestet fra 1933 tok man nå bare avstand fra religiøse dogmer.
Julian Huxley: Humanist og rasehygieniker
«That [fundamental] task [of UNESCO] is to help the emergence of a single world culture, with its own philosophy and background of ideas, and with its own broad purpose. This is opportune, since this is the first time in history that the scaffolding and the mechanisms for world unification have become available, and also the first time that man has had the means (in the shape of scientific discovery and its applications) of laying a world-wide foundation for the minimum physical welfare of the entire human species.»
UNESCO Its Purpose and Its Philosophy, 1946, Julian Huxley, humanetiker
Julian Huxley (1887–1975) var sosialist og tidligere generaldirektør for UNESCO. Som vitenskapsmann, filosof og forfatter var Huxley på sin tid en høyt respektert og innflytelsesrik person. Men han hadde en mørk side: Han var Englands fremste rasehygieniker og ordfører for British Eugenic Society.
«no-one doubts the wisdom of managing the germ-plasm of agricultural stocks, so why not apply the same concept to human stocks?» Julian Huxley
Eugenikken (rasehygienen) handlet om å på ulike vis forhindre at syke, handikappede eller kriminelle individer skulle få barn, ettersom deres gener ble antatt å være defekte. Gjennom å rense ut mindre verdige individer skulle menneskeheten «foredles». Som kjent var det disse rasehygieniske ideer som lå bak politikken om tvangssterilisering som ble innført i Sverige på 1930-tallet. Etter annen verdenskrig, når det var tydelig hvilke fryktelige konsekvenser disse ideene hadde fått i Det Tredje Riket, mistet eugenikken raskt sin vitenskapelige status og prestisje.
Huxley propagerte allikevel uten skam for eugenikken helt frem til sin død. Han hadde storslagne ideer om å omforme hele samfunnet og menneskeheten ut i fra «raseforedlende» innsatser, som innbefattet tvangssterilisering, statlig kontrollert barneoppdragelse og inseminasjoner. Menneskelige egenskaper som lederskap og kunstnerisk begavelse mente Huxley lå i genene, og ikke minst at intelligensnivået ble bestemt ut fra den genetiske disposisjon. I den grad det går an å nyansere bildet kan man påpeke at Huxley i alle fall ikke kan anklages for å være rasist. Tvert i mot deltok han i arbeidet med å utvikle FNs retningslinjer mot rasediskriminering og rasisme.
Huxleys bror, forfatteren Aldous Huxley, var dypt kritisk til brorens rasehygieniske ideer og hadde allerede i 1931 laget satire av dem i den klassiske romanen Brave New World. Der gestaltes samfunnet som Julian Huxley drømte om. Boken utspiller seg i en fremtid der barn skapes industrielt og avles frem med kropper og hjerner som er tilpasset deres forutbestemte plass i samfunnet.
Kritisk var derimot ikke ledelsen i den internasjonale humanistunionen, som bisto med å distribuere Julian Huxleys skrifter til medlemmene. I en lang tale på humanistunionens stiftelseskongress hadde han også redegjort for sine synspunkter. Humanistunionen ble en tenketank for teknokratiske og rasehygieniske ideer. Det er betegnende at nesten halvparten av de som på denne tiden ble tildelt bevegelsens store utmerkelse Humanist of the Year forespråket rasehygienen, slik som Joseph Fletcher, Anton J. Carlson, Brock Chisholm og Hermann Joseph Muller.
Paul Kurtz: Marxisme og drømmen om en verdensregjering
Bevegelsens andre manifest ble publisert i 1973, Humanist Manifesto II. Mens det forrige manifestet og Amsterdamerklæringen ikke hadde fremmet ateisme, var tonen annerledes nå. Her fantes ikke lenger noe rom for Potters og Braggs streven etter at religionen og vitenskapen skulle leve i samforstand side om side. Nå var kampen for ateisme selve utgangspunktet for bevegelsens virksomhet.
Hovedforfatterne til Humanist Manifesto II var marxisten Paul Kurtz (født 1924), professor i filosofi ved State University i USA. Han satt i styret for American Humanist Association og var redaktør for The Humanist. Kurtz gikk inn for å avstedkomme en «sekularisering» av bevegelsen – hvilket i sannhet innebar å gjøre bevegelsen til en slags ateistisk propagandaorganisasjon. Hans utgangspunkt var marxistisk humanisme, altså det som Althusser definerte som antihumanisme.
Som et ledd i sin kampanje organiserte Kurtz tre «dialoger» mellom marxistiske og religiøse humanister på universiteter i Øst-Europa og USA i tidsrommet 1968–73. Flere av kommunistene og marxist-humanistene som Kurtz ble kjent med i denne perioden skulle siden ble ordførende for den internasjonale humanistunionen, slik som jugoslaven Svetozar Stojanović.
En av Kurtz’ nærmeste var Mihailo Marković, ordførende I 1975–85. Marković var en serbisk nasjonalist og kommunist. I sin tid som ordfører var Marković del av en liten gruppe akademikere som produserte skriften SANU Memorandum, og dermed staket ut kursen for den politikk som Slobodan Milošević. skulle føre. På 90-tallet hadde Marković siden et nært samarbeid med Slobodan Milošević, til tross for hans iscenesettelse av borgerkrigen og folkemordet. Dette ble brysomt for humanistbevegelsen, som sørget for å bryte kontakten med Marković og raskt legge lokk på affæren. Paul Kurtz ble senere selv humanistunionens formann i 1986–94.
På den tiden var formannsposten tredelt og kalt av styret for en «trojka», et politisk begrep som stammer fra kommunistregimet i Sovjetunionen. Det viser hvor åpne humanistunionen faktisk var med sin marxistiske tilknytning. Mange nåtidige lesere av Humanist Manifesto II stusser nok når de får vite at den internasjonale humanistunionen virker for opprettelsen av en verdensregjering på ateistisk og vitenskapelig grunn:
«we look to the development of a system of world law and a world order based upon transnational federal government. »
Men hvor bisart og fjernt dette enn må virke, forklares idéen klart og tydelig i manifestet under rubrikken «World Community», i punktene 12-16. Paul Kurtz med utviklet siden denne idéen i boken «Building a World Community: Humanism in the 21st Century» (1989). Verdensregjering er en gammel kommunistisk drøm. Men bevegelsen hadde gjennom Julian Huxley sterke koblinger til FN, som i seg selv er en mal for en løsere sammenslutted «verdensregjering».
Humanistene og skeptikerbevegelsen
Humanistunionen utropte seg selv til å være naturvitenskapens riddere og fanebærere. Men bak retorikken og de humanistiske (eller snarer pseudohumanistiske) påstandene fant man Paul Kurtz’ marxistiske ateisme i en saus av eugenikk, utopisme og teknokrati. Kutz nøyde seg ikke med å omforme den internasjonale humanistunionen til en ateistisk propagandaorganisasjon, han hadde betydelig mer i sikte. Under kongressen for American Humanist Association i 1976 stiftet han og en viss professor Marcello Truzzi The Committee for the Scientific Investigation of Claims of the Paranormal (CSICOP, siden forkortet til CSI – Committee for Skeptical Inquiry). Dette var startskuddet for den internasjonale skeptikerbevegelsen. En norsk avdeling av CSI er foreningen Skepsis.
Av navnet CSICOP/CSI merkes det at man vil gjøre inntrykk av å være en form for myndighet og autoritet, og denne retorikken finnes igjen i den svenske avdelingen Vetenskap och Folkbildning, som påstår å sysle med folkeopplysning. Men noe anspråk på å være en myndighet kan man tross det misvisende navnet ikke gjøre – skeptikerbevegelsen utgjøres av ideelle foreninger og privatpersoner som ofte savner vitenskapelige meritter.
Skeptikerbevegelsen påstår at man som utgangspunkt har å fordomsfritt og åpent undersøke sannheten angående det overnaturlige og pseudovitenskap. Men kort tid etter grunnleggelsen tok Truzzi avstand fra CSICOP ettersom han mente at bevegelsen bestod av falske skeptikere som på forhånd hadde bestemt seg for at overnaturlige fenomener ikke eksisterer. Ifølge Truzzi er dette dogmatisk og strider mot naturvitenskapelige ideal. Han tok i bruk uttrykket «pseudoskeptisisme» for å beskrive denne holdningen.
Et godt eksempel på pseudoskeptisisme er tilfellet Edzar Ernst, skeptikerbevegelsens autoritet i alternativmedisinske spørsmål. Ved flere anledninger mellom 2001 og 2010 ble det avslørt at han hadde fusket i store deler av hans forskning, der han påstod å kunne bevise at kiropraktikk er skadelig og stort sett savner positive virkninger. I tillegg har han sannsynligvis løyet om sin utdannelse. Om skeptikerbevegelsen hadde vært tro mot de idealer de hevder å stå for ville de selvfølgelig bli bestyrtet og avslutte sin støtte til professor Ernst og hans forskning. Det som i stedet har hendt er at man har forholdt seg tause. I februar 2011 ble han valgt i styret til skeptikerbevegelsen CSI.
Eugenikken lever ennå
Tidene forandrer seg og mennesker byttes ut. Venstreekstremismen synes nå å være et ferdig kapittel i humanistunionen, derimot lever arven av deres aggressive propaganda og holdning videre. Humanistene svermer ikke lenger åpent for eugenikken, men idéene ligger og skvalper under overflaten. Dette fremkom tydelig i 2005, da bevegelsen innviet sitt sentrum for bioetikk i New York IHEU-Appignani Center for Bioethic. Innvielsestalen ble holdet av nordmannen Levi Fragell, humanistunionens formann 1987 – 1990 og 1998 – 2003, og toneangivende i Human-Etisk Forbund. I talen hyllet han Julian Huxley og snakket entusiastisk om fremtidens bioteknologi:
«Filosofiske spørsmål i tilknytning til biologi, liv og død er selvsagt like gamle som menneskeheten, men bioteknologien har opplevd en fantastisk utvikling de siste mannsaldrene og åpnet for helt nye perspektiv og muligheter: Kan mennesker designes? Kan embryo manipuleres til å bli intelligente spedbarn? Kan livet forlenges – og med hvor mange år?» Fragell fortsatte med å beklage seg over at kunnskapsløse kritikere stikker kjeppene i hjulene for utviklingen.
Inviterte til å tale på innvielsen vara også representanter for Transhumanistene, en sektlignende bevegelse som betrakter eugenikken som menneskehetens befrielse og velsignelse. Med bioteknikken skal en ny, overlegen menneskestamme avles frem. Også for disse er Julian Huxley en foregangsmann: I 1957 formulerte Huxley grunnlaget for deres filosofi og tok i bruk begrepet «transhumanisme» i en tekst som Transhumanistene henviser til på sin hjemmeside. Dette er et så følsomt tema for humanistene at Levi Fragell og den svenske humanisten og debattøren Christer Sturmark valgte å blånekte på det hele til Svenska Dagbladet. Journalisten og debattøren Jesús Alcalá publiserte i SvD i mai 2010 en artikkel om humanistbevgelsens historiske kobling til eugenikken. I en svarkommentar påstod Fragell og Sturmark at «Julian Huxley var president i IHEUFs stiftelseskongress 1952, i kraft av sin rolle som grunnlegger av UNESCO, noen annen rolle i bevegelsen hadde han ikke hatt.»
En velvillig tolkning er at Sturmark og Fragell virkelig er katastrofalt uvitende om humanistunionens historie.
Julian Huxley UNESCO Its Purpose and Its Philosophy, 1946, utdrag. Teksten forteller om Huxleys visjoner for et globalt styre med FN/UNESCO som verktøy.
Referanser
Her følger mine referanser og kommentarer til teksten, ordnet etter avsnitt Mye i artikkelen er standardinformasjon som enkelt kan finnes i oppslagsbøker, resten er oppgitt her. Den viktigste inspirasjonen kom fra denne artikkelen i SvD 2010 av Jesús Alcalá, der han bl.a. fordypet seg i bevegelsens tilknytning til eugenikk:
Humanisterna tiger om grunden för sin tro
Humanisme og antihumanisme
Louis Althusser ansåg att ”antihumanism” var en mer saklig benämning på marxistisk humanism: [ref] [ref]
Karl Marx kritik av mänskliga rättigheter hittas bl.a. i Om judefrågan och Kapitalet avd. 7: [ref] [ref]
Bevegelsen grunnlegges
Charles Francis Potter, eugeniken och eutanasin: [ref] [ref] [ref] [ref]
Humanist Manifesto I: [ref]
Julian Huxley: Humanist og rasehygieniker
Julian Huxley och hans åsikter om eugenik: [ref] [ref] [ref]
Julian Huxley och humanistunionens stiftelsekongress: [ref]
Lista över mottagarna av Humanist of the Year: [ref]
Paul Kurtz: Marxisme og drømmen om en verdensregjering
Humanist Manifesto II: [ref]
Paul Kurtz och humanistunionens koppling till marxistisk humanism har undersökts av bl.a. Ralph Dumain: [ref]
Lista över humanistunionens ordföranden: [ref]
Mihailo Marković och hans nära koppling till Slobodan Milošević: [ref] [ref] [ref]
Om SANU Memorandum: [ref] [ref]
Humanistene og skeptikerbevegelsen
Kritiken mot Edzard Ernst: [ref] [ref] [ref] – Exempel: ”Ernst et al.’s publication on chiropractic include repeated misuse of references, misleading statements, highly selective use of certain published papers, failure to refer to relevant literature, inaccurate reporting of the contents of published work, and errors in citation. Meticulous analysis of some influential negative reviews has been carried out to determine the objectivity of the data reported. The misrepresentation that became evident deserves full debate and raises serious questions about the integrity of the peer-review process and the nature of academic misconduct.”
Delar av kritiken står Ernsts tidigare kollegor för. Ernst förlorade nyligen sin professorstitel och anställning vid University of Exeter. Den officiella orsaken är kränkande uttalanden om prins Charles, men bidragande i minst lika hög grad är säkert all kritik som hopat sig mot honom det sista decenniet.
Eugenikken lever ennå
Jesús Alcalá refererar i sin artikel Levi Fragells tal vid invigningen av Appignani Center for Bioethics. Jag letade dock upp en utskrift av talet [ref] och andra uppgifter kring invigningen.
Transhumanisterna var inbjudna vid invigningen: [ref] (rtf-dokument)
Julian Huxley myntade begreppet transhumanism och definierade grunderna för rörelsens filosofi: [ref] [ref]
Fragell och Sturmark förnekar humanistunionens historia: [ref]