Debatt: Veksten vi skaper må være av en annen type enn idag
Bredo Berntsen (les: «Enken av Sareptas krukke») kommenterer mitt essay «Drømmen om å dikte verden inn i Norge». Han synes jeg er litt naiv i min iver etter å fremstille Norge som en uutømmelig oase. Mest henger han seg opp i at jeg åpner for mer innvandring.
Av Andrew P. Kroglund, skribent og debattant. Jobber p.t. som Informasjons- og Politikksjef i Utviklingsfondet og er Styreleder i paraplyorganisasjonen ForUM for Miljø og Utvikling.
Som det framgår av mitt essay er jeg i utgangspunkter for et aktivistisk Norge som tar globalt ansvar, for å bidra til bærekraftig utvikling der det er fattigdom. Jeg formelig «digger» det som en del forskere elsker å latterliggjøre, «det norske godhetsregimet». Jeg ser en linje fra Akseladden via Bjørnson og Nansen. Det vil jeg skal videreføres gjennom en aktiv bruk av vårt oljefond, til investeringer i energibærere som er fornybare og som fremmer matsikkerhet, fattigdomsreduksjon og naturressursforvaltning i fattige land. Likeledes må denne type investeringer gjøres i eget land.
Men jeg deler, selvsagt, Berntsen fortvilelse over at vi ikke klarer å bevare biomangfoldet rundt oss. Og jeg er heller ikke uenig i hans konklusjon om at det er en kraftig kollisjon mellom vekst og vern.
Jeg mener derfor at vi bør jobbe frem nye konsept om grønn økonomi, «steady state»-økonomi og en kretsløpsøkonomi. Ingen sitter her med svaret på hvordan en slik overgang skal skje. Men det må opp på debattarenaen, og det kommer, langsomt men sikkert, flere og flere bøker og nettsteder som skisserer løsninger. Deler av dette vil diskuteres under det nye toppmøtet i Rio de Janeiro i juni 2012, og jeg er selv involvert i det arbeidet gjennom min arbeidsplass. Det er også en rekke lokale kommuner og byer kloden rundt som viser vei gjennom praktiske eksempler. Klarer vi å bidra til positive visjoner gjennom positive eksempler vil flere bli interesserte.
Jeg deler likevel dypøkologiens idé om at færre mennesker på kloden vil være et gode for økologien og det som omkapsler alt liv, oss inkludert. En vei mot dette målet er en mer solidarisk internasjonal politikk, som vil føre til mindre fattigdom. Mindre fattigdom fører til færre barn. Vi må derfor bidra til å gjøre livsvilkårene til folk der de bor best mulig. Men den veksten vi skaper må være av en annen type enn den vi har i dag. Og det må også gjelde utviklingsland.
Men i dette store bildet klarer jeg ikke å opparbeide den store entusiasmen for en mer restriktiv innvandringspolitikk, slik Berntsen argumenterer for. Hva hadde skjedd her til lands om ikke våre forfedre hadde hatt muligheten av å dra til Amerika? Halvparten av Norges befolkning bor som kjent i USA.
Å jobbe for en mer økologisk livsstil her hjemme, i et land hvor hver enkelt av oss har et enormt økologisk fotavtrykk, endres ikke vesentlig av en viss innvandring hit. Det vil være like viktig for naturen at vi har mindre stressende arbeidsdager og mindre fokus på å stadig forbruke ting. Inkludert partner. I følge det britiske medisinske tidsskriftet The Lancet «forurenser en skilsmisse mer enn en fødsel». Våre nye landsmenn er ikke akkurat kjent for sin høye skillsmisseprosent. Det må da være noe å ta med seg i debatten?
Relatert
Befolkningspolitikken og vekstens grenser – det glemte aspektet av Bredo Berntsen
Beretningen om et varslet sammenbrudd
Befolkningskrisen – en kommentar
Om ei budstikke, befolkningsvekst og ansvarsbevissthet
Biologisk mangfold – et begrep, ikke bare et uttrykk for festtaler