Grønne linjer – vi behøver en grønn revolusjon
En av våre desidert største kapasiteter på det stadig mer påtrengende temaet økonomisk vekst kontra natur- og miljøvern, – statsviteren, naturverneren og forfatteren Bredo Berntsen, – gav i 2011 ut en ny og revidert utgave av sitt referanseverk Grønne linjer: Natur- og miljøvernets historie i Norge. De innsikter omkring den pågående naturødeleggelsen verket gir maner ikke bare til ettertanke, men forplikter leseren til handling (Les del II her).
Av Kjell Brevik, arkeolog
«Det var særlig tankene til Jean-Jacques Rousseau (1712-78) om det lykkelige mennesket i en uberørt natur som gjorde at romantikken kom på moten i Europa, og etter hvert også i Norge. Tankegangen brøt med en lang tradisjon som gikk helt tilbake til tidlig jødisk-kristen tid, og som ble forsterket i renessansen og ytterligere påvirket av filosofen Francis Bacon (1561-1626), nemlig at mennesket var skapt i Guds bilde og satt til å være naturens herre.(…)»
Bredo Berntsen
Lørdag 15.oktober 2011 kunne vi i Adresseavisens økonomidel under overskriften «Til Namdal for å tjene penger» lese om finansfyrsten Øystein Stray Spetalen og kompisen Glen Rødland som gjennom en investering på 100 millioner kroner har sikret seg beskjedne 713 000 dekar skog og utmark fordelt på sju kommuner i Namdalen. Da Norske Skog i 2001 først fikk solgt eiendommen ble den illustrerende nok omtalt som «halve» Nord-Trøndelag. Journalisten Bård Ove Molberg formidler Spetalens ubeskjedenhet rundt handelen som først og fremst dreier seg om «store muligheter for blant annet småkraftutbygging». I fellesskap med en tredje medeier, finansmannen Ola Mæle, planlegger den pengesterke kameratklubben «å utnytte minst 20 småelver og fossefall på eiendommen» samt å leie ut jaktrettigheter til interesserte i luksussegmentet, eller med Spetalens egne ord: «Noen rike, tjukke jegere fra Oslo som kan ta med seg den styrtrike fetteren fra England og skyte noen elg». Her må vi selvsagt ta høgde for Spetalens tilbøyeligheter til en slags arrogant artighet som vil få kortlunta jegere og naturvernere til å sprekke som lemen, – et av hans privilegier som en av Namdalens lorder. Samtidig er han klar på at dette er naturherligheter han ikke nærer andre interesser for enn de som vil kunne gjøre ham ytterligere bemidlet[i].
Bakgrunn
Hvorfor innlede en bokanmeldelse med eiendomshandelen til tre norske storkapitalister? Vel, jeg anser dette for å være et konkret og aktuelt eksempel på en nærmest uoverstigelig verdikonflikt som gjorde seg gjeldende for fullt allerede på 1700-tallet og som bare har tiltatt gjennom de påfølgende århundrer. Pengesterke aktørers oppkjøp av eiendommer, store som små, med tanke på intensivert utnyttelse av skog- og viltressurser samt verdifulle fallrettigheter er for eksempel intet nytt i Norgeshistorien, men tilfellet i Namdalen er nok et av de mest omfattende i vår tid, iallfall i Midt-Norge. Som så mange businessmenn før ham ser ikke Stray Spetalen skogen for bare trær (les: penger på rot) og ethvert vassdrag større enn en sildrebekk innbyr til regulering. I kjølvatnet av forretninger av dette slaget kan det følge naturforringelser og -ødeleggelser, som igjen vekker sterke reaksjoner hos enkeltpersoner, næringer, organisasjoner og noen ganger hele lokalsamfunn. Beveggrunnen for motstand kan selvfølgelig variere sterkt fra sak til sak og er personavhengig, men det inngrodde og konfliktfylte forholdet mellom vekst (uopprettelige inngrep eller overutnyttelse) og vern er gjerne utslagsgivende, – en strid som har en tendens til å forsterkes i det øyeblikk naturvernforkjempere involverer seg og argumentene beveger seg fra rene ressurs- og kapitalfordelingsspørsmål til såkalte «mjuke verdier» som romantikk, estetikk og tale om naturens egenverdi.
Grønne linjer – Bredo Berntsen
En av våre desidert største kapasiteter på det stadig mer påtrengende temaet økonomisk vekst kontra natur- og miljøvern, – statsviteren, naturverneren og forfatteren Bredo Berntsen, – gav i 2011 ut en ny og revidert utgave av sitt referanseverk Grønne linjer: Natur- og miljøvernets historie i Norge, en bok som først ble utgitt i 1994[ii], men som etterhvert skulle vise seg å bli svært vanskelig å skaffe tilveie, – til og med gjennom antikvariatene. I forordet skriver Berntsen om bakgrunnen til den gledelige utgivelsen: «Når jeg så likevel valgte å gå i gang med en ny utgave av Grønne linjer, skyldes det at Unipub forlag har oppfordret meg til det. Og med det gode samarbeidet jeg tidligere har hatt med forlaget, tok jeg igjen fatt på arbeidet. Viktig for meg har det også vært at professor i naturvern, Sigmund Hågvar, har ment at en oppdatering og nyutgivelse vil være svært nyttig for både studenter, forskere og det interesserte publikum – altså en ny oversikt over den lange, varierte og omfattende historien fram til i dag». Boken er tilegnet Sigmund Hågvar.
Berntsen gir med god grunn uttrykk for at revideringen til tross for råmaterialet fra 1994 har vært arbeidskrevende da temaet ikke har blitt mindre komplekst og utfordrende iløpet av de årene som har gått. Og med sine 400 fullspekkede sider om natur- og miljøvernets historie i Norge fra middelalderen og frem til i dag er ikke jeg vanskelig å overbevise, omfanget tatt i betraktning. Den omfattende fremstillingen bidrar også til at en omtale som denne såvidt vil kunne fremsette noen betraktninger over toppen av isfjellet, – vel å merke sett fra mitt ståsted. Det er mye å gape over på én gang, men så er jo publikasjonen nettopp ment som et oversikts- og referanseverk skrevet som en sammenhengende historie, – et narrativ fordelt på 12 innholdsrike kapitler. På denne måten fremstår ikke boken som et leksikon, selv om den er såpass informativ og oversiktelig at den uten videre kan anvendes som et slikt.
Forhistorien til naturvernet
Den grønne linjen spores helt tilbake til tidlig middelalder og landskapslovene som regnes for å ha et betydelig eldre opphav. Det vil nok overraske en del lesere at forfatteren søker så langt tilbake i tid for å finne den spede begynnelsen på det som langt senere utviklet seg til å bli den nyere tids norske natur- og miljøvern og Naturmangfoldloven, men dette begrunnes bl.a. med et vakkert sitat fra Gulatingsloven[iii]: «Ganga skal Guds-gåva, til fjells som til fjære, um ganga ho vil». Guds-gåva er ingen ringere enn laksen vår, den ufattelig viktige matressursen folk langs hele kysten og langt inn gjennom dalførene har kunnet lite på helt inn i våre dager, men som takket være vassdragsreguleringer, grustekt, parasitter og det katastrofale norske oppdrettsimperiet er satt såpass på sidelinjen at det har gitt opphav til det verdimettede nyordet «vill-laks». Ikke minst var våre hjortedyr høgt verdsatte også i middelalderens næringsveger og når Pesta hadde rast ifra seg på midten av 1300-tallet tok bl.a. elgjakta seg såpass opp at bestanden mot slutten av 1500-tallet stod på kanten av stupet. Heldigvis ble det tatt affære og hjort og elg ble på det nærmeste totalfredet her til lands i 1568 selv om forordningene var kontroversielle blant bønder som hadde stor nytte av organisert jakt med fangstanlegg. Bestemmelsene ebbet snart ut, den betydelige etterstrebelsen fortsatte og på senvinteren 1730 kunngjorde Kong Frederik IV en forordning om jaktregler som gjorde det straffbart ikke å overholde fredningstider for både stor- og småvilt. Det var mye att og fram m.h.t. jaktbestemmelser, men framsynte myndigheter var tidlig ute med å forhindre utraderingen av hjortedyrene.
Hvordan ville det ha gått uten naturvernet?
Det må være å lov spekulere i hvordan situasjonen hadde vært i dag hvis disse bestemmelsene aldri ble fremsatt eller fulgt, nå som saken er snudd helt på hodet og bestandene av våre vanligste hjortedyr på nærmeste har eksplodert mens de tallrike fangstgroper i skoger og høgfjell har blitt automatisk fredede kulturminner. I sin bok legger Berntsen til rette for mange slike tankekors i forhold som angår artsvern, ikke minst beveren som i begynnelsen av forrige århundre var så godt som borte fra europeisk og norsk natur, men som takket være en totalfredning her til lands i 1899 igjen har blitt en karakterart i vassdrag og våtmarker over store deler av landet og som i likhet med havørna sågar eksporteres til Irland og Skottland for reintroduksjon i den insulære fauna! For meg personlig var det en skjellsettende opplevelse å komme i nærkontakt med bever for første gang våren 2009 i Gaula. Dette er en dyreart som ikke ble regnet til dyrelivet i nærnaturen når foreldrene mine var unge, – et eksotisk vesen som figurerte i bøker og naturfilmer, – men som nå i sommermånedene mesker seg med mandelpilbork og «fraterniserer» med laksefiskere fra inn- og utland som om det var den naturligste ting.
I tillegg til et interessant innblikk i den eldste kjente viltforvaltningen på norsk territorium, gir Berntsen en kort og konsis omtale av det intensiverte skogbrukets og sagbrukets fremvekst fra rundt 1500, – en utvikling som skulle vise seg å forsegle syvmilsskogenes skjebne: «Det er først med utbredelsen av vannsagen at vi kan snakke om den første betydelige kollisjonen og konflikten mellom «vekst og vern» – mellom teknikk og natur – i norsk historie.» (s.18). Reaksjonene på rovdriften i skogene uteble ikke og den gryende trelastindustrien ble jevnt forsøkt regulert fra statlig hold. Det var derimot ofte bondestanden selv som tok initiativ til å omgå reglene, i kompaniskap med embetsmenn og det forfatteren kaller trelastaristokratiet. Storstilt torvtekt på Vestlandet og bergverksdrift med eliminering av hele skogstrekninger som følge i innlandet (f.eks. Røros kobberverk, grunnlagt 1644) tas også opp og Berntsen konkluderer: «Alt i alt kan naturvernet i vår tidligste historie karakteriseres som ressursvern. Det var hovedsakelig snakk om en langsiktig, nytteorientert (utilitaristisk) ressursdisponering, en forløper blant annet for den senere rasjonelt baserte skogbruksforvaltningen.» (s.23).
Idéene bakom
Dermed er de idéhistoriske kulissene på plass og kapitlet 1800-tallet – fra romantikk til gryende industrialisering viser at denne boken er noe helt annet enn en gjennomsnittlig «økologiens ABC» nettopp ved at Berntsen nå for alvor gir seg i kast med ideenes betydning for menneskets behandling av natur og omgivelser. Om romantikken skriver han bl.a.: «Det var særlig tankene til Jean-Jacques Rousseau (1712-78) om det lykkelige mennesket i en uberørt natur som gjorde at romantikken kom på moten i Europa, og etter hvert også i Norge. Tankegangen brøt med en lang tradisjon som gikk helt tilbake til tidlig jødisk-kristen tid, og som ble forsterket i renessansen og ytterligere påvirket av filosofen Francis Bacon (1561-1626), nemlig at mennesket var skapt i Guds bilde og satt til å være naturens herre.
Naturromantikken
Denne herredømmeholdningen over den ville naturen dominerte altså inntil den fikk konkurranse på slutten av 1700-tallet. I Norge blusset romantikken opp først etter at Napoleonskrigene var slutt, og etter at grunnlovsverket på Eidsvoll var fullført. Den ga støtet til nasjonal stolthet, og brakte den ville naturen mer i søkelyset enn tidligere.» (s.25). Malende kunstnere som Johannes Flintoe (1786-1870), forfattere som Johan Welhaven (1807-75) og samfunnsengasjerte personer som Camilla Collett (1813-95) uttrykte en klar frykt for den voldsomme nedgraderingen av de åndelige sidene ved naturen og teknikkens eller, – som Collett selv skrev det, – Industrias gryende dominans. Som barn av vår hyperprogressive tid kan vi neppe virkelig forstå og kjenne på de samfunnsmessige omveltningene i det 19.århundre, men med de unike holdningsendringene oppstod en vesentlig kulturell reaksjon som fremdeles gjør seg gjeldende, ikke minst i Berntsens ånd som skribent, naturverner og foreningsmann.
For som forfatteren selv påpeker bidro naturromantikkens tidlige representanter til dannelsen av fellesskap som styrket deres kulturelle virksomhet. Om maleren J.C. Dahl (1788-1857) står det skrevet at han «engasjerte seg tidlig i kulturvernet. Og det var med kulturvernet at vernetanken i form av foreningsarbeid først utviklet seg i Norge. Dette ble etter hvert forbildet for dem som ønsket foreningsarbeid også innen naturvernet. Det var altså kulturarven som først vekket verneinteressen.» (s.28). Så tidlig som i 1844 besørget Dahl grunnleggelsen av Foreningen til Norske Fortidsminnesmerkers Bevaring som skulle arbeide for å berge norsk bygningsarv som stavkirker og middelalderruiner, men som snart omfattet fornminner i sin helhet. Dette initiativet skulle utvikle seg til å bli en betydelig antikvarisk forening med stor spennvidde, – en sammenslutning som uten tvil beredte grunnen for det spesialiserte kulturminnevernet vi kjenner nærmere 170 år etter.
[i] Lørdag 29.10.11 nådde tildragelsen sågar Adresseavisens førsteside med overskriften «Det store utkantkuppet». Avisens økonomidel ble denne dagen dominert av et firesiders «Adressa-dokument: Striden om Namdalen», skrevet av tre journalister og presentert med den velklingende hovedreportasjetittelen «Gull i grønne skoger». I teksten vies bl.a. den ikke uventede «miljøklinsjen» en del oppmerksomhet.
[ii] Grøndahl og Dreyers Forlag. Utgitt i samarbeid med Norges Naturvernforbund.
[iii] I innledningen til sin oversettelse av Gulatingslovi fra 1969 skriver Knut Robberstad: «Det er klårt at det ligg ein lang rettsvokster attum den tid då samtinget vart skipa. Men likevel er Gulatinget so gamalt at soga ikkje gjev oss nokor viss greide på kva tid det er frå. Den eldste islandske lovi, Ulvljotslovi, vart laga i åri næst fyre 930 med Gulatingslovi til mønster, og Gulatinget kann ikkje ha vore nytt på den tid».