Stig Sæterbakken – ensom mot den kompakte majoritet

Stig Sæterbakken, forfatteren fra Lillehammer, tok sitt liv sist natt, og dermed mistet ikke bare hans døtre en kjær far, men Norge en av sine ytterst få genuine kulturpersonligheter med meningers mot.

Av A. Viken

Det var kanskje ikke med sjokk, men likevel vantro at man mottok nyheten om Stig Sæterbakkens bortgang, og man regnet seg raskt frem til at det ikke handlet om det som gjerne omtales som en «naturlig død». Hans forfatterskap var god kjent blant de med interesse for norsk litteratur, og ikke minst de som i strømmen av intetsigende litterær navlebeskuelse søkte noe autentisk, noe egenartet. Han startet tidlig, som 18-åring debuterte han 1984 med diktsamlingen Flytende paraplyer og skrev siden en rekke romaner, diktsamlinger og essays. Samme døgn som han valgte ugjenkallelig avgang ble hans siste essaysamling sendt til trykken på Cappelen Damms forlag og oversetteren Niklas Darke som tidligere har oversatt hans Sauermugg Redux var nettopp ferdig med oversettelsen av hans siste kritikerroste roman Gjennom natten.

Det var med andre ord neppe bare tilfeldighetene som rådet for valg av tid. Sæterbakken pleiet et vennskap med den svenske forleggeren og forfatteren Carl-Michael Edenborg som har stått bak en rekke relativt kontroversielle utgivelser på hans forlag Vertigo. Han sendte sist natt denne avskjedsmeldingen til Edenborg på sms:

«Carl-Michael. Hva skal jeg si? Vi var barn sammen. Vi realiserte Bataille. Vi skapte et paradis. Vi var uslåelige. Vi var dynamitt. Vi elsket hverandre. Vi var selve livet. Enduring love/Stig.»  

Man kan nå lett fortape seg i selvmordsmelankoli og ikke minst påtatte selvsagtheter som nå deler av Norges kulturliv kommer til å flomme over av i mangel på noe vettugt å skrive. Som faktisk å ta Sæterbakken på alvor, som menneske og forfatter. Hans litterære prosjekt var noe mer enn å være en provaktør, en «fargeklatt» eller nok en grenseoverskridende bajas – selv om man vrangvillig kan utlede dette av hans forfatterskap. Ikke minst fordi han i likhet med mange andre forfattere med sans for transgresjoner ikke skydde det groteske, usmakelige, og ekkelt pinlige. Hans litteratur preges av livslede mot den norske samtidens kompakte moralisme og konformitet. Ikke minst i konstruksjonen av provokasjoner som ikke provoserer noen; der han genuint ville gå lengre inn i det dypeste og ensomste i mennesket. Avgrunnene, ikke bare de ekstreme, men de avgrunnene som ligger i en atomisert hverdag hvor mennesket mer enn noen gang må kjempe for sin egen øy for å synes på kartet blant alle andre små holmer som vil synes på det store kartet. En ensomhet som i de sosiale mediers tid, i kommunikasjonstidsalderen, for mange er større enn noensinne. Denne sårheten blottla han uten pretensjoner.

«— Å løfte oss ut av vår ensomhet, det er kanskje det de største bøkene gjør med oss – at de setter oss inn i et ellers uoppnåelig fellesskap, inn i en større sammenheng, der vår individualitet, og dermed også ensomhet, vrakes til fordel for noe større. Og hvor vi mister oss selv, mer enn at vi finner oss selv. Det er det deilige ved det,» uttalte han i et intervju med Klassekampen.

Dette med ensomhet og skam over det mørke ved ensomhet, men og det barnlige i seg som fungerte som motstandkamp mot det konforme og frykten for sosial avvisning, trekk som han uten videre utleverte som deler av seg selv kom til uttrykk i et av sine siste essay «Umuligheten av å leve» fra 2010:

«Det er noe barnslig i meg som holder stand, som nekter å gi slipp. Liksom det er en guttunge der inne, som stiller seg i veien for alle mine forsøk på å bli voksen. Sagt på en annen måte: at jeg alltid har vært barnslig for alderen, og at jeg høyst sannsynlig kommer til å fortsette å være det, uansett hvor høy den blir. Det er tilstrekkelig å kaste et blikk rundt meg. Så fornuftige, alle mann. Så kloke. Så rolige. Så alvorlige. Så ettertenksomme. Så vel tilpasse i livssituasjonen. Så drevne i sin omgang med andre. Så sikre i sin sak, uansett hva for utfordringer de står overfor. Så rutinerte og bestemte i sin håndtering av hvilke situasjoner som helst. Alt mens det oppe i hodet på meg fremdeles koker av all verdens latterlige lengsler, idiotiske redsler, detaljerte selvmordsplaner, grisete sexfantasier og helt respektløse forestillinger om de såkalt viktige ting i livet. En heksegryte av puerilt slagg er det, på kokepunktet mer eller mindre konstant, et virvar av tull og tøys som jeg ikke ville kunne unngå å bite av meg tungen av skam over, om jeg skulle være så uheldig at det kom noen for øre, noe av det.»

Det var en boblende fandenivoldskhet som og fikk komme til uttrykk, ikke minst i tekstsamlingen Sauermugg, hvor hans alterego Sauermugg fikk boltre seg uhemmet.

Denne uhemmede, sorte burleske siden, som i sin ved første blikk nihilistiske sorthet og rommer en merkelig frihetsfølelse og livsbejaenhet. Noe han deler med andre litterære storheter som franske Louis-Ferdinand Céline, med den legendariske nattsvarte Reise til nattens ende, men ikke minst med hans samtidige og jevnaldrende svenske Nikanor Teratologen (Niclas Lundkvist). Hvis bok Eldreomsorgen i Øvre Kågedalen på særegent nordvästerbottnisk, han gjendiktet til lillehammerdialekt og fortjent fikk to oversetterpriser. Det er ingen tilfeldighet at Edenborgs Vertigo gir ut begges bøker i Sverige, og at de begge har vært gjenstand for kritikk som går utover det litterære, ganske enkelt fordi de ikke tar på seg de selvsensurerende filtre som de fleste forfattere gjør som hevder sin grensesprengende litteratur i det den sparker innover lange, tomme korridorer.

Et utdrag fra «Sauermugg 4 – Eller: Jøder og negre på Brenneriet Disco»:

«Aller helst ville jeg flyte rundt i en blank geléaktig masse og ikke gjøre det plukk.

Men det holder ikke i lengden, det sier seg selv. Altså måtte jeg finne på noe. Og det gjorde jeg. Og ingenting, jeg sier dere: ingenting skal nå få komme i veien for noe av det jeg har satt meg fore. Første post på programmet er å bli den første pedofile hiv-positive sosialdemokratiske statsminister i verden som på en direktesendt TV-sending under en innsamling for barn lemlestet av miner stikker hånden innunder skjørtet på en av bøssebærerne og utbryter: “Ja, her var det sannelig mye å ta fatt på!” Jeg har tenkt å jobbe hardt og iherdig for å nå mitt mål. Men det er ennå mange skjær i sjøen, ennå mange brikker som må falle på plass dersom jeg skal ha noe håp om å lykkes… Blant annet må jeg snarest se å melde meg inn i et politisk parti; hvis ikke kommer jeg jo ingen vei…. Jeg må med andre ord innstille meg på å oppgi alt som heter personlig integritet. Og så, etter å ha stått på torget og delt ut flyveblader i en mannsalder, må jeg begynne klatringen. Første skritt blir i en for partiet viktig prinsipiell sak å legge meg ut med grasrota, noe som straks fører til rabalder, vant som partiet er med ro og orden i rekkene, særlig i månedene før en valgkamp. Det blir litt frem og tilbake, litt for og imot, en pen bukett støtteutspill, parret med en brottsjø puerile haterklæringer. Uroen forplanter seg til moderpartiet. Ledertroikaen skjelver. Min første TV-opptreden er snart et faktum. Hvor jeg imidlertid – og det er dette som vil være min genistrek! – hvor jeg imidlertid legger meg på en ekstremt forsonende linje! Hvor jeg møter mine hardeste kritikere med en utstrakt hånd, samtidig som jeg argumenterer med gudbenådet suverenitet for mitt eget syn, ja, fremstår plutselig, som lyn fra klar himmel, som selve bindeleddet mellom den gamle og den nye tid, en som saktens ser verdien av ro og stabilitet, av de lange linjers kontinuitet, men som også erkjenner nødvendigheten av fornyelse, av et oppgjør med det gamle ideologiske rammeverket og hele det tungrodde og overbemannede partiapparatet. TV-debatten blir en formidabel suksess! Reaksjonene er overveldende, i pressen såvel som i partiet! “Han staket ut en ny vei!” “Han ga risset til et tredje alternativ!”

Resten kommer til å gå av seg selv. Fornyelsens krefter vil vinne frem, museumsvokterne vil måtte bite i gresset som de drøvtyggerne de er (alltid kommer til å være!), og jeg vil bli feiret som partiets redningsmann. Hvis jeg så i løpet av hele denne turbulente perioden klarer å holde min sykdom såvel som min legning skjult for offentlighetens lys, ja, så skulle alt ligge til rette for en politisk karriere uten sidestykke i norsk etterkrigshistorie.

De var forresten ikke uten svin på skogen, tidligere tiders storheter heller. Hver epoke sine skavanker. Lytefri er selv ikke den minste blant kolibrier.»

Les resten her

Det han på mange måter dessverre, og samtidig heldigvis, ble kjent for i den norske offentligheten, var ikke forfatterskapet, men som kunstnerisk leder for Norsk litteraturfestival på Lillehammer 2009. Temaet var «Sannhet», og ved å invitere den kontroversielle revisjonisten og historikeren David Irving tydeliggjorde han temaet så til de grader at han til sist etter at stiftelsen Fritt Ord truet med trekke støtten til neste års festival valgte å trekke seg under press.

Sæterbakken gikk direkte i strupen på den litterære kultureliten og kalte dem «jævla feiginger». Han var ikke først og fremst forbannet over reaksjoner, men at de premissene som ble lagt til grunn, at dette var en form for publisitetstunt eller infantil form for provokasjon, skulle være hans premiss. Han oppfattet konsensusen som skremmende.

«— En bortimot samlet kulturelite og presse, med Fritt Ords styremedlem Sigrun Slapgard og Holocaust-senterets direktør Odd-Bjørn Fure i spissen. Det ble skapt et slags «er du ikke med oss, er du mot oss»-klima, der standpunktet at ja, kanskje det kan være interessant, i en gitt sammenheng, å høre hva denne mannen har å si, ble forsøkt umuliggjort. Et slående trekk var også hvor usaklig mye av kritikken var. Vi ble latterliggjort og fremstilt som kyniske, patetiske, PR-kåte, historieløse idioter. Slik sett mener jeg konsekvensene av den norske konsensusen er langt mer skremmende og alvorlige, slik vi har sett den i høst, enn de mulige konsekvensene av et David Irving-besøk på Lillehammer» uttalte han til Aftenposten.

(…)

«— Du virker forbauset over dine norske forfatterkolleger. Du kalte dem «jævla feiginger» da du gikk av?

— Jeg gikk jo og ventet: «Hvor er forfatterne, når skal de komme på banen?». Særlig når det gjaldt Fritt Ords holdning. Jeg tenkte: Nå reagerer forfatterne. Så kom de på banen. Med hva? Jo, med oppfordringer om å boikotte festivalen. Anne B. Ragde, Edvard Hoem, Erik Fosnes Hansen, Lars Saabye Christensen, Tore Renberg, Roy Jacobsen, Tove Nilsen og Jostein Gaarder. Argumentasjonen var for en stor del den samme, en gjentagelse av antatt dubiøse motiver fra vår side.

Paradoksalt er det at flere av disse forfatterne var blant dem som klarest understreket behovet for fundamental og vidtrekkende ytringsfrihet under flere runder med karikaturstrid fra 2006 og fremover. Men med ett var altså ytringsfrihet noe man likevel kunne relativisere. Generalsekretær Per Edgar Kokkvold i Norsk Presseforbund, som også har holdt en så konsekvent og hard linje i Muhammed-debatten gjennom mer enn to år, uttalte at «dette går på tvers av det jeg mener ytringsfriheten er til for». Det er en oppsiktsvekkende uttalelse.

Så det gikk plutselig opp for meg en dag at de vi hadde mot oss, det var Fritt Ord, skribentorganisasjonen Norsk PEN ved forlegger Anders Heger, Norsk Presseforbund ved Per Edgar Kokkvold og store deler av norsk forfatterstand. Og dette er vel fire av de mest sentrale samfunnsinstitusjonene i Norge som pr. definisjon skal vokte det frie ord. Det var da jeg skjønte hvilken vei det bar.»

Les intervjuet «Den massive norske enigheten» i Aftenposten her

Sæterbakken krøp ikke til noe kors, og om noe så bar han korset litterært av å trenge inn til en form for ærlighet i grumset av sosiale selvpresentasjoner og kulturelle representasjoner vi serverer hverandre i den tro at vi er oss selv gjennom livet i frykt for å støtes ut. En utstøtelsesmekanisme han hadde fått føle på kroppen. Det er ikke mindre enn en tragedie at den norske samtid nå har mistet en av ytterst få interessante forfattere, ja stemmer overhodet, men la oss nå ikke gjøre tragedien større ved å behandle hans forfatterskap med overbærende respekt og ufarliggjøring. Man får håpe, selv om det er tvilsomt, at alle disse som holdt kjeft når han brant i ensomhet i sitt forsvar for ytringsfriheten, fortsatt holder kjeft nå. Tvert om bør hans for tidlige død inspirere til en fornyet interesse omkring det han skrev skjønnlitterært og de holdninger omkring temaer som ytringsfrihet, menneskets eksistensielle livsvilkår og kultur han målbar i offentligheten.

Vi lar hans alter ego Sauermugg passende avslutte, og ønsker både ham og Sæterbakken et langt liv videre i restene av det norske kulturminnet i det vi kontemplerer hans selvvalgte død:

«Hva som siden hendte gikk meg hus forbi. Tre romaner og åtte hundre skuespill senere er jeg fortsatt like klok. Som forfatter kan jeg med hånden på hjertet bekjenne, at noen forfatter, det ble jeg aldri. Og til norske forleggere – som i en verre tid enn denne (om man kan tenke seg noe slikt!), ville ha gjort akkurat det samme som de gjør nå, og som i grunnen ikke er annet enn å trekke en helt innlysende konsekvens av de for deres del (forleggerne, altså) rådende forhold, nemlig den å refusere ethvert manuskript hvis første side ikke inneholder ordene begynne, sove, drømme og våkne, med det resultat at snart er det bare de fire store igjen, noe som selvfølgelig har vært målet hele tiden, markedsundersøkelser eller ikke markedsundersøkelser – til disse våre lesevaners og livsmønstres fremste kolportører (altså forleggerne), har jeg i grunnen bare én ting å si, og det er BRENN NED SKITEN!»

 

Sauermugg 

Intervju i Klassekampen  

Kronikk i Morgenbladet «Alt kunne vært annerledes» 

«Helvetes jævla dritt» nekrolog over Stig Sæterbakken