Penger gir en beroligende glede, en forsikring om at en nå har skaffet verdier, sikkerhet og trygghet for framtida. Denne følelsen er medfødt, og som alle andre følelser løses den ut av miljøet. Alle økonomier til alle tider har bygget på slike former for symbolverdi. Følelsen av trygghet er opprinnelig arvet fra tiden før det fantes byttemidler, da slaktet i treet og veden til vinteren konkret sikret overlevelse.

Av Eivin Røskaft (professor i biologi ved NTNU) og Terje Bongard (dr. Scient i human adferdsøkologi, Norsk Institutt for Naturforskning). Teksten har tidligere vært publisert i Klassekampen, og KV vil i samforstand med forfatterne publisere tekster i sammenheng med deres aktuelle bok «Det biologiske menneske» som vil bli omtalt senere på KULTURVERK.  

«Forståelse av at penger er selvbedrag, er første forutsetning for å åpne mulighetene for stabile løsninger omkring demokrati, produksjon og bærekraft.»

Verden har fram til nå i praksis framstått som uendelig, og vi har derfor ikke arvet noen tilsvarende følelser for globale grenser. Nå har verdensveggene imidlertid kommet svært nær oss. Ressurser og biomangfold forsvinner på kort tid. Det er snakk om få år før små og store kriser vil forandre menneskelivet dramatisk. I denne situasjonen er verdens økonomi fortsatt penset inn på kapitaløkning. Lønnsomheten bygger på forbruk av ressurser. Et eksempel er oppdrettsnæringen: I merdene lages det mindre mat enn det som tilføres, i tillegg til at fôrfisket krever store mengder drivstoff. Netto bruker oppdrettsnæringa altså mer ekte verdier enn det som kommer ut – men fordi pengene som produseres føles verdifulle, slipper næringen unna når de tømmer havet og endrer økosystemer for all framtid.

Verken gull, kunst eller kapital kan spises, man kan heller ikke bo i det. Mat, vann, klær og hus lages av mineraler og ressurser som kommer fra jord, skog og hav. Likevel sitter vi altså i følelsesfella. «Vi har penger på bok», sier finansministeren, og appellerer til vårt ønske om å spare til våre etterkommere. All politisk innsats rettes mot næringsutvikling, produksjon og tjenesteyting som kan generere mer penger. Norge, EU og det internasjonale finansvesenet gjær sitt ytterste for å omsette klodens ressurser til penger. Man forsøker nå å prissette jordens ressurser, blant annet gjennom FNs Millenium Ecosystem Assessment. Men hvor mye er havenes økosystemer verdt, i Euro? Det er et umulig regnestykke.

Islendingene opplevde hvordan penger mistet symbolverdi over natten. Likevel vil fiskeressursene alltid ha verdi, og gjenskape seg selv fra år til år, om den forvaltes godt. Milliardene som forsvant i spekulasjon i de islandske bankene blir betydningsløse i forhold. Et flertall i Island er fremdeles mot EU og ser at fiskeressursene er mer verdt enn alle verdens bankkonti til sammen.

Norge vil på få tiår ha tømt sine oljeresurser og omdannet dem til pengedata. Pensjonsfondets kapital investeres videre i produksjon som bidrar til at forbruket av natur og ressurser øker over hele jorda. U-land selger sine ressurser i bytte mot vestens penger, så lenge det går. Verdens børsmarkeder har imidlertid begynt å bli «nervøse», og viktige grenser kan nås om få år. Oljeformuer og aksjer vil kunne forsvinne over natten. Hvis mat blir en knapphetsvare, har 2500 milliarder symbolkroner ingen bytteverdi eller styringsevne over arbeidskraft lenger. Hvis verden sulter, vil de som produserer maten ha den for seg selv. Hvis strømmen til datamaskinene må brukes til livsnødvendig matproduksjon, helse eller transport, kan noen finne på å trekke ut støpselet og avvikle pengeserveren.

Pensjonsfondet gjør framtida utrygg for både pensjonister og deres etterkommere. Et bedre navn er Pyramidespillfondet. Framtidas mat, hus og klær må lages i framtida. Resursene som trengs til dette må lagres, resirkuleres og forvaltes. Symbolverdier er ikke lagrede ressurser. Farten i oljeutvinningen smører verdens overutnyttelse av de ressursene som skulle være mat, hus klær og helse til framtidas unge og pensjonister, og omdanner dem til verdiløs kapital. Satsingene på «grønn teknologi» er minimale og blir overeksponert i forhold til enorme investeringer i for eksempel oljeutvinning og petrokjemisk industri., mineralutvinning og industriell matproduksjon. Dermed vil en arbeidsplass i dag som regel innebære en trussel mot etterkommerne, i stedet for å bygge trygghet for framtida.

FNs miljøprogram advarer med større tyngde for hvert år at det går feil vei med verdens natur- og ressursgrunnlag. Forsøkene med biobrennstoff vil legge beslag på ti ganger mer landbruksareal i 2050. Da er det minst ni milliarder mennesker på jorda. En grønn revolusjon til er ikke mulig. Det er ikke mer brukbart areal igjen på kloden. Er det mulig å bitvis selge aksjer for å kjøpe flybåren mat produser i den siste regnskogresten?

Det kan virke utrolig at denne galskapen kan gå sin gang, men det finnes en forklaring på hvorfor disse følelsene har utviklet seg, og hvorfor de slår ut i store samfunn. Forståelse av at penger er selvbedrag, er første forutsetning for å åpne mulighetene for stabile løsninger omkring demokrati, produksjon og bærekraft. Vi må lære at følelsen av symbolverdier er utviklet fra en tid da verden var uendelig, og det bare var å forsyne seg. Vi må innse at vi ikke er tilpasset å føle globale størrelser. Om forståelsen blir allmenn, blir det kanskje mulig å diskutere løsninger. Vi legger i boka «Det biologiske mennesket» fram et forslag til løsning som er forankret i andre, like sterke fellesmenneskelige følelser: Samarbeid, raushet og kontroll i inngruppa. Disse følelsene kan utgjøre bærebjelken i et demokrati som føles av hver enkelt av oss. Dagens demokrati er ikke omfattende nok til å trygge framtida. Veien dit er ikke utopisk, den krever bare kunnskaper om oss selv.

Relatert

Til matens forsvar – to bøker av Michael Pollan

Hva er penger?

DEN ANTROPOGENE EPOKE

Om ei budstikke, befolkningsvekst og ansvarsbevissthet

Beretningen om et varslet sammenbrudd