Besatt av Behring Breivik
Jeg hadde ikke noe ønske om å skrive om Anders Behring Breivik, det er mer enn nok av andre som gjør det. Men om man ikke velger isolasjonen, så blir man matet med ABB til frokost, lunch, middag og kvelds, i alle smaker og former. For i hans tilfelle har alle i tråd med «alle kan bli alt»- ideologien som råder, sine helt egne ekspertråd, da ble det for mye for tausheten å svelge. Når nå rettpsykiatere har fastslått det som for de formodentlig tilregnelige av oss var åpenbart, at han på godt norsk er ravende gal, så følger like godt et flertall av de selvoppnevnte eksperter opp med massepsykose.
Av A. Viken
Etter at Anders Behring Breivik nylig ble karakterisert som strafferettslig utilregnelig, så har et kobbel av mediamenere av alle slag (venter bare på at musikkjournalistene skal kaste seg ut i debatten. Oppdatert: Riksklovn Kristoffer Schau skal rapportere for Morgenbladet) kommet med sin diagnose av «ABB», som medias siste kjæledyr heter. Ingen kan påstå at det foreligger et nøkternt og sindig opplysningsbehov bak krigstypene som nesten et halvt år har regjert forsidene. At en tragedie av dette omfang fikk slik oppmerksomhet, og at morderen var den som fikk størst oppmerksomhet, jo, det var forutsigbart, helt i tråd med elendighetspornoen som dominerer media. Men man hadde forventet en anelse mer verdighet, en anelse mer modenhet, en anelse mer respekt, i og med ugjerningens omfang og karakter og hensynet til etterlatte.
Poengterte analyser drukner
Det var nok naivt. Bikkjeglammet har vært høylydt nærmest konstant, og «eksperter» som nå ser sin mulighet til å gjøre sine hoser grønne for å skaffe seg et publikum og en grei bi-inntekt på å kolportere logiske og ideologiske kortslutninger basert på gal manns verk, har nå kunnet herje nærmest fritt. Men så kom beskjeden som ikke burde ha overrasket noen: «Folkens, beklager, men han er gaaal.» De store debattene om hvem som ikke hadde skyld, men likevel hadde en finurlig indirekte medskyld, de lange ideologiske linjer som skulle strekkes og alle som skulle forskrekkes. Det skulle kokes suppe i lang tid på det mastodontiske copy/paste-vrøvlet og sammensuriumet som avslørte noe ganske annet enn en toneangivende ideolog, tenker eller en revolusjonær personlighet. En middelmådighet, med pubertale drag, avtegnet seg om man tar tak i den delen av hans ihjeltygde manifest som omfattet hans egne personlige interesser og preferanser. En abnorm psyke med åpenbare personlighetsforstyrrelser ikke minst i perspektiv av den rolle han har gitt seg selv.
Men problemet er at disse stemmene som har blåst seg veldig opp med alvorlige miner omkring potensielle trusler om rikets sikkerhet og har bind på bind klare i kjølvannet av 22. juli, for ikke å si dokumentarer og spillefilmer, nå har en langt mindre case – en nut case, for å være sleivete, men presis. Ekstraordinær er saken i sitt groteske omfang, men legitimerer ingen store filosofiske utlegninger eller spekulative antagelser om et land som synes infisert av galskapen som ABB slapp løs, om man skal tro de lass av overflødige analyser som har fremkommet. De poengterte og betimelige analysene som og har blitt skrevet, har dessverre druknet i de enkleste konklusjonene med tydelig politisk agenda. Derfor vil mange nå ikke akseptere ekspertuttalelsen, selv om det som pipler ut fra de styrte lekkasjene fra møter med Breivik tyder på en nærmest farseaktig galskap. En galskap som hadde vært lattervekkende om ikke det var for den dødelige konsekvens den har fått.
Rettsstatens prinsipper skyves til side?
Det som er besynderlig, eller heller bedrøvelig, for det er vel egentlig ikke overraskende, er at så mange tydeligvis vil sette rettstatens prinsipper til side fordi de vil at loven skal annamme unntakslover i hans tilfelle – nærmest en form for lovgivning med tilbakevirkende kraft. Det lover ikke godt for fremtidens rettsikkerhet at så mange mennesker som påberoper seg akademisk troverdighet, uten videre kaster den over bord så snart den settes på prøve. Man må gjerne kritisere norsk rettspraksis, og det finnes nok kritikkverdige forhold, men da må det være en konsekvent kritikk. Mordere har tidlig i Norge sluppet unna med behandling, og sluppet ut etter kort tid, til stort sinne for mange, da de kunne påberope seg psykose i gjerningsøyeblikket. Psykiatrien har selv sine svin på skogen hvor folk har drept både andre og i noen tilfeller seg selv etter å ha blitt friskmeldt og utskrevet, noen ganger endog mot sin vilje. Men konsensusen har vært at enkelttilfeller skal ikke endre et helt rettssystem, ja et rettssamfunn.
At man nå etterlyser nok en uavhengig ekspertuttalelse, det er forståelig i og med denne sakenes enestående karakter, og bør uansett etterkommes for å unngå evige spekulasjoner, og for å ha et sikrere fundament for bedømmelsen.
Inkonsekvent syn på rettspraksis
Men disse som nå roper opp som en fisefin variant av en lynsjemobb, åpenbart skuffet over at hovedpersonen i deres ulike mediamenervirksomheter ikke er stort å regne med, personer som ellers forespråker en liberal rettspraksis, fremstår nå som tilhørende det parti som ABB selv var medlem av. Man stoler nå ikke lenger på at de ekspertene man mente hadde rett i går har rett i dag. Vel, ikke noe galt med å stille spørsmål omkring praksis og lov og forholdet mellom subjektivt og objektivt straffeansvar, hvor vekten i nåværende praksis ligger på den subjektive. Det vil si, en som er utilregnelig skal fritas for straffeansvar. Debatten omkring det lar vi ligge, men at plutselig kritikken nå kommer i form av høylydte imperativer fra folk som titulerer seg som alt fra religionshistoriker til kjønnsforsker; imperativer som alle slutter med den dårlige tilslørte meningen om at han aldri må slippe ut; fjerner siste rest av kredibilitet og integritet hos det som skulle være den norske intellektuelle elite. De er helt på nivå med sitt tabloide publikum, ikke en millimeter over. Politikere uttaler seg like håpløst. Med den fislete Hareide og breikjeften Sandberg i spissen – setter de den lovgivende forsamlingen og tredelingen av makten i et merkelig lys. Kanskje man skulle slå det hele sammen under ett, la flertallet avgjøre sak til sak, håndsopprekning før dom?
Bistandsadvokat Ellen Holager Andenæs klargjorde det hele med sitt betryggende: «Slapp av, han kommer aldri til å slippe ut.». Dommen er med andre ord gitt før retten er satt, man kunne jo egentlig bare spare oss for spetakkelet, ta en fast forward-variant og så glemme hele greia, etter at Axel Hennie har spilt en macho variant av Eskil Pedersen og fått nok en Amanda å sette på peishyllen. Noen har dog integritet og forståelse for at rettsstaten skal hvile på en lovgivning som ikke har tilbakevirkende kraft og at den skal være konsekvent, hvor den dømmende makt er upåvirket i den grad som er realistisk mulig av folkemeningen og stemningsbølger. Som et svar på et uvanlig surrete innlegg fra Minervas redaktør Nils August Andresen, svarer jurist Morten Kinander fra Civita bl.a.:
Nils August Andresen skriver at: «Det er grunn til … å huske på at vårt ønske om at Breivik skal bli dømt, kan spille en rolle for mange.» I dette utsagnet ligger vel mye av kjernen, og noe som preger mye av debatten: Ønsket om at ABB skal bli dømt, uansett.
Det synes åpenbart at ABB er ravende gal og ikke evner å skille virkelighet fra fantasi.
Hvis all verdens faglige solide sakkyndige kommer til den samme dirrende konklusjonen: at de aldri har sett et mer psykotisk menneske. Hva gjør vi da? Vil folk fortsatt benekte dette og sende ham i fengsel? Da er vi utenfor diskusjonen om sakkyndiges rolle i retten og tilbake i det rettsmoralske. Det er dette som er det prinsipielle; ikke randsonediskusjonen.
Jeg vet at det er mennesker som er tilhengere av det objektive straffeprinsippet. Men mange av debattantene avklarer ikke hvorvidt de er det. Vil de dømme ABB uansett hvor gal han måtte være?
Thomas Chr. Wyller skriver med knivskarp konsistens i Aftenposten under overskriften «Skammens dag for stortingspolitikere»:
– Dårskap. Mange har vært redde for at tragedien 22/7 var en politisk handling. Nå vet vi at det var en gal manns verk. Det burde – trass i alt det vonde – gi en følelse av lettelse; vi er tross alt ikke utsatt for politisk terror. I stedet virker det som om noen nærmest er skuffet – dét er politisk dårskap.
Om Andresen og det indignerte hylekor som nå uttaler seg i absolutt alle nyhetskanaler følger sine resonnement med et minimum av prinsipiell konsekvens, så vil vi vel kunne regne med at de står på barrikadene for en reform av norsk strafferett for strengere rettspraksis med objektive kriterier som grunnlag for straff.
Behring Breiviks psykose rammer befolkningen
At Behring Breivik ikke har noe å gjøre ute blant folk, eller at han sannsynligvis aldri kommer til å leve et liv i frihet, er en sak som synes opplagt uten at den behøves å uttrykkes, fordi det ligger i både sakens og ikke minst hans natur. Men at kommentator etter kommentator er villig til å sette til side rettspraksis fordi man nå i etterkant synes den ellers så liberale rettpraksisen man har i Norge i dette tilfellet er feil, fordi forbryteren er gal mann på feil tidspunkt – tyder på at større deler av det intellektuelle liv i Norge synes å være rammet av en massepsykose. En psykose utløst av mannen hvis navn man en periode ikke skulle uttale, men det ble i det minste for dumt.
Siden emnet skyld og ansvar er oppe til diskusjon, burde man kanskje spørre seg om hva formålet med straffen skal være? I Norge legges det vekt på rehabilitering og det allmennpreventive. Her kan det simpelthen virke som om tanken at han skal ha det vondt gjør seg gjeldende. Hevn er et naturlig instinkt, om ikke moralsk høyverdig, og flere land, som USA, har rettpraksis som i større grad vektlegger dette. Men jeg tror neppe dette ligger de fleste som nå uttaler seg på hjertet. Skuffelsen er nok størst over at et ideologisk og politisk fugleskremsel som skal kunne gi opphav til utallige stråmenn i fremtidige debatter nå glipper. Jo, mange er opptatt av gærninger som underholdning, noe de mange spekulative dokumentarer om sinnslidende massemordere vitner om, men de tas ikke på alvor annet enn det graden av deres ugjerninger tilsier, fordi de er hinsides en allmenn virkelighetsoppfatning. Sakene skaper ikke presedens for samfunnsdebatten.
Uavhengig av Breiviks sinnslidelse, så burde det ha vært selvfølgelig at en terrorist eller terrorhandling ikke skal sette grenser og premisser for en samfunnsdebatt, da har terroren, det vil si frykten, vunnet. Når det nå viser seg at hele med stor sannsynlighet har sine røtter i et ødelagt sinn, så er det ytterligere grunn til å se saken i et forklaret lys satt opp mot sinnets dunkle irrganger, noe Aftenpostens kulturredaktør Per Anders Madsen kommenterer og presiserer godt.
En av de overlevende fra Utøya, Kjetil Klakegg Bergheim, som uttaler seg med en viss moralsk legitimitet for å si det mildt, sier det i klartekst:
Det som skremmer meg mest i denne saken er faktisk ikke konklusjonen og det faktum at han i prinsippet kan være ute om tre år, men det faktum at det finnes så uendelig mange bedrevitere ute i samfunnet. Personer som åpenbart tror de kan mer om slike lidelser, men som aldri har åpnet en bok eller lest en setning om faget. At de nå mener at det er dumt at «to tilfeldige» rettspsykiaterne skal få ta avgjørelsen, det skremmer meg mer.
La sårene få gro
Jeg håper at sårene etter 22. juli snart kan få en mulighet til å leges, at vi kollektivt kan overraske hverandre med å utvise en genuin verdighet og anstendighet. Ikke den påtatte, hvis troverdighet raskt har blitt revet i filler nå som bøker og dokumentarer kommer på samlebånd, lenge før noen edruelig analyse med oversikt i det hele tatt kan være mulig å etablere. La det syke mennesket Anders Behring Breivik etter hvert få gli helt bort fra offentlighetens lys, han hverken fortjener eller bør huskes som person utover den faktiske ugjerningen. Det er minnet av ofrene som bør stå igjen. Det er kanskje et fåfengt ønske, men ikke mindre ønskverdig for det.
Det er dessverre ikke bare Breivik som lider av det som synes å være en samfunnspsykose; behovet for å bli sett og hørt i havet av mennesker som vil ha sine tilmålte 15 minutter av berømmelse og mer. I hans tilfelle fikk det ekstreme utslag, men i de mange andre tilfellene som møter oss daglig av posører i media, er det likevel til tider en prøvelse å måtte bevitne en kollektiv mangel på selvinnsikt, prinsippfasthet og ydmykhet. Første oppgave etter at man har lagt besettelsen av Behring Breivik bak seg bør være å hele den selvsentrerte psykosen mange i vårt land er rammet av og finne på nytt sammen som mennesker i det vi kaller et samfunn.
Relatert
Den mørkeste dagen og lyset vi strever etter
Å ha et senter – Frithjof Schuon
