Norge, det nye matlandet?

Stiftelsen Norsk Matkultur inviterte 27. oktober aktører og interessenter innen mat, reiseliv og relaterte næringer og institusjoner fra det offentlige og private til Matkulturdagen. Temaet var kommunikasjon av mat under tittelen «Hvordan kommuniserer vi verdiene ved norske råvarer, produkter og matopplevelser slik at de blir mer verdt både for den som selger og den som kjøper?» Hensikten var å sette søkelys på hvordan man kunne markere Norge som matland på den globale menyen.

Av Oda Omholt og Alexander Viken, redaksjonsmedlemmer KULTURVERK

Matkulturdagen som nå ble arrangert for tredje gang markerte også en førpremiere av Mathallen, som ligger på den tidligere industritomten Vulkan ved Akerselven i Oslo. Åpningen av Mathallen finner sted høsten 2012 som for allmennheten er en begivenhet i seg selv i Mat-Norge. Her skal man ha et kveldsåpent sentrum for matprodusenter, kokker og entusiaster og ikke minst matelskere, de som skal spise maten – med fokus på norsk matkultur og norske og skandinaviske råvarer, med et utvalg av det beste innen kjøtt, fisk, grønnsaker, blomster og delikatesser. Stedet var derfor velvalgt for konferansen og de vel 150 fremmøtte, som i hovedsak var bransjefolk.

Harald Osa, anerkjent kokk, nå aktuell som matfaglig koordinator for konkurransen og TV2-programmet Det norske måltid innledet med å forklare at Stiftelsen Norsk Matkulturs målsetning er å sette norsk mat og norske matvarer på bordet i de tusen hjem. Og programmet har selv før det ble sendt fått mye positiv oppmerksomhet og ser etter seriestart 6. november ut til å bli en forventet seersuksess. Programmet, som han senere presenterte, tar for seg Norges matregioner grovt oppdelt i fem og skal presentere det beste av det beste fra matlandet Norge gjennom TV-skjermen. Målet er ubeskjedent å inspirere og drive folkeopplysning om nordmenns nokså ukjente matkultur, særlig den i ens eget nærområde.

Fiskeri- og kystminister Lisbeth Berg Hansen representerte regjeringens bidrag til seansen og kom med selvsagte erklæringer omkring det å satse på norsk sjømat og satsning på mat som viktig markør for reiselivsbransjen i Norge.

Siden fulgte innlegg på løpende bånd. Blant annet en tørrvittig Berulfsen som kåserte i velkjent stil omkring klisjeen med lutefiskbord og tilvenningen til den skjelvende herligheten. Han betonte da ufrivillig en stor utfordring for norsk matkultur, nemlig å bevege seg forbi festmaten og de tunge festmåltidene som ribbe, pinnekjøtt og lutefisk og det komisk sære smalahovudet, som har blitt stereotypien for mange på «det norske måltid», for å kunne lande en levende, kvalitetsbevisst norsk matkultur utenfor julebordsesongen på bordet. Norsk matkultur har ingen livskraft om man skal fortsette å presentere retter man spiser en håndfull måltider ut av de tusener av måltidene ellers i året.

På det regionale nivået presenterte Vigdis Bolås, leder av Oi! Trøndersk Mat og Drikke AS, oss for «Trøndersk matmanifest» som tar opp tråden fra Nordisk Kjøkkenmanifest, med en trøndersk vri. Hun kunne fortelle om suksessen med å markedsføre trøndersk kokkekunst, råvarer og mattradisjoner på ulike nivå, og betonte spesielt verdien av dette for reiselivsbransjen, noe som ble en gjenganger i de fleste andres innlegg.

Bjarte Gjerde, administrerende direktør for Rica Nidelven Hotell, kåret til Norges beste frokosthotell fem ganger, kunne sunnmørsk selvsikkert konstatere at det å satse på kvalitetsmat, ikke bare var en god gjerning, men også god butikk. Han redegjorde grundig for maskineriet og det harde og tålmodige arbeidet som lå bak det å lage noe tilsynelatende enkelt som en hotellfrokost som man husker fordi den var god, ikke fordi den uinspirerte laksen og eggerøren smakte papp. For andre hoteller er frokosten en utgiftspost, hos Gjerde har den blitt en attraksjon og noe gjester kommer tilbake til for å nyte.

Vi fikk ta del i «Eat Norway»prosjektet som skulle presentere norsk mat for utlendinger under Ski-VM i Oslo sist vinter, som ble en gedigen suksess, hvor Norge fikk mulighet til å feire seg selv med store bokstaver uten politisk korrekt akademisk skyldfølelse og selvplaging som gjerne følger våre feiringer av oss selv. Billedbruken og videoene fra VM, som fanget seiersøyeblikk og inntrykk, ga alle de tilstedværende den berømte gåsehuden og gode frysninger i nakken, og pekte mot det som Matkulturdagen ville si: Matkultur er identitetsbyggende og samlende, både hva angår merkevarebygging for salg, men egentlig viktigere, som del av en kulturell identitet.

Og man tok seg selv i å spørre etter hvert, skal norsk mat kun være et salgsfremstøt for reiselivsnæringen? Vel og bra at maten på norske hoteller og restauranter blir mer enn bare noe grovt overpriset smakløst man spiser av mangel på noe annet, men hva med den maten folk faktisk setter på bordet i hverdagen?

Midt blant alle lovordene og hurrastemningen kom det noen sårt tiltrengte kritiske røster i forhold til den faktiske tilstanden for matkulturen i Norge anno 2011. Terje Devold, direktør for 62° Nord, en suksessrik aktør for reiselivsopplevelser med kvalitet på Sunnmøre og i Ålesund, dro til med en kraftsalve som tok utgangspunkt i en standardreaksjon fra turister: «please don’t serve salmon every day…». Det vil si den matvirkelighet som finnes der ute utenfor feinschmeckernes og gourmetenes oaser er på mange måter en matkulturell ørken. For alle oss som er godt bevandret i dette landet, vet vi hva som møter oss på veikroer og mange lokale serveringssteder, det er ikke tradisjon, men matkulturell degenerasjon à la løvbiff og påmmfritt og tvilsomme hamburger-, pizza- og kebabvarianter. Norge er alt annet enn et mekka for turister hva angår mat, dette til tross for fantastisk tilgang på råvarer i det havet som bruser rett utenfor. Det er fortsatt langt igjen til et gastronomisk Soria Moria.

Noe som ble ytterligere tydeliggjort av Morten Ottesen, fra Tellus Works, produsenten av Det Norske Måltid og den internasjonale suksessen New Scandinavian Cooking. Han holdt sitt innlegg under tittelen «Norsk mat er best på TV». Ledsaget av filmatiske kulinariske postkort med den innsmigrende TV-chefen Andreas Viestad understreket han sitt poeng, norsk matkultur som en salgbar fiksjon og utopi for turister.

Innovasjon Norges seksjonssjef Audun Pettersen fulgte opp med å sitere en dansk turist «Norsk mat er som norsk humor – den findes ikke» og som de fleste andre anførte han reiselivsbransjen som fremste redskap for markedsføring av mat i Norge, eller var det kanskje omvendt?

Elizabeth Hartmann fra Siste Skrik PR- og kommunikasjonsbyrå, skrek til så det ljomet, om at det var noe vesentlig som manglet. Hun etterlyste representanter for kommune-Norge, de idealistiske produsentene, ildsjelene som brenner for tradisjon og matkultur, ikke profitt. Men viktigst av alt, hun etterlyste en rotfestet stolthet; stolthet blant nordmenn over norsk kultur og den egne matkulturen, og savnet en offentlig tilretteleggelse for å bedre forholdene for de lokale og regionale aktørene.

Joda, Matkulturdagen og arbeidet som Stiftelsen Norsk Matkultur og de ulike foredragsholderne har lagt ned i sine virksomheter, var et imponerende og inspirerende skue, og ingen tviler et sekund på det verdifulle i deres engasjement. Ikke minst er programmet Det Norske Måltid en fantastisk satsning. Deltagerne fikk vist en økt bevissthet omkring Norge som matland og at identitet og kultur er nært knyttet til maten, våre råvarer, tilberedelsen av mat og opplevelsen av mat. Ingen satt igjen med noen tvil etter denne dagen om at Norge har et enormt ubrukt potensial som et kulinarisk reisemål og som merkevare for egenartede matopplevelser. Mathallen vil kunne bli et kraftsentrum for matkulturen om visjonene blir realisert høsten 2012.

Men mellom alle fjord- og fjellbilder og gedigne panoramaer som flimret foran oss på storskjerm, hvor var produsentene, bøndene, fiskerne og den vanlige nordmann? For det er ikke turister som spiser mest norsk mat, det er fortsatt nordmenn. Det er her det største markedet finnes for norske råvarer og produkter. Det er på de norske kjøkken i det ganske land at de i mange tilfeller sørgelige restene av norsk matkultur lever. Og det er her den eventuelt må gjenfødes. Grandiosa’n som favorittføde hos nordmenn er ingen klisjé, men en frossen ostebestrødd realitet. Det er de store kjedene som gjennom sin profittbevisste reduksjonisme nå får definere hva som spises i Norge, nesten uten konkurranse. Vel og bra er det å kunne tilby de som besøker vårt forjettede land en særegen opplevelse og kvalitet for de hauger med penger de legger igjen på oftest ikke spesielt bra mat, om man ikke er veldig bevisst på forhånd eller veldig heldig i sine valg. Det er vel ikke hotellene som skal huse den norske kulturen i Disney-versjon?

Og hva med den økologiske bevisstheten, som i kortreist og ren mat, som vokser mer enn annen matvareproduksjon i Norge, den fortjener sannelig en sentral plass i det norske matfatet og under Matkulturdagen. Her snakker vi om matproduksjon med hjerte og sjel. Da snakker vi om grasrotengasjement. Noe man senest så på et arrangement nylig i regi av Oikos og Slow Food som fokuserte på markedsføring for lokalmatprodusenter. Skal stoltheten over norsk matkultur som Elizabeth Hartmann etterlyste, nå senest i Bondebladet, bli en realitet, så er det ikke reiselivs-Norge som skal være primus motor eller mål, ei heller gourmetene eller øvre middelklasse som kan shoppe fritt av siste trender.

Stoltheten må komme fra det som inspirerer oss ordinære nordmenn til faktisk å ivareta den egne matkulturen i hverdagen, videreutvikle den og bære den uten blygsel som andre matland med æren i behold. Det gjelder både de mange bønder og fiskere som sliter for å levere best mulige råvarer, de mange lokalmatprodusenter som nå spretter opp mot alle odds, og de mange som strever på sine kjøkken etter et smakfullt måltid, som er sunt, laget av tilgjengelige råvarer i nærområdet, ikke koster latterlig mye, og som er en del av en kulturell identitet og selvbevissthet som gjør det selvsagt å ta seg tiden til å velge å lage norsk mat. Slik det er selvsagt for en franskmann eller japaner. Det er hva som spises i de tusen hjem som definerer det virkelige matlandet Norge, ikke det som presenteres på glanset papir eller filmtablåer – det er kun det som kan skape matlandet flest vil besøke igjen, og igjen. For fremdeles er norsk mat best på TV.

Stiftelsen Norsk Matkultur

Mathallen 

«Vår ære og vår mat», kronikk av Dagfinn Nordbø i VG

Trøndersk matmanifest

 

Det Norske Måltid 2011

[vsw id=”3etoy_YFscQ” source=”youtube” width=”580″ height=”325″ autoplay=”no”]

 

Relatert

Lokalmatseminar – fremtidens landbruk er foredling

Fellesskap nytter – Markens grøde kommer ikke fra butikken

Matstreif – norsk matfest

SPIS SØRLANDET – et skritt mot en bedre matkultur

Biodynamisk jordbruk og respekten for naturen – En dansk film