Å vente på den nye sol – Peter Kingsley

Peter Kingsley er en kulturfilosof og mystiker som har fordypet seg i den vestlige kulturens røtter, og da særlig i de ekstatiske og magiske praksisene som lå til grunn for filosofer som Pythagoras, Parmenides og Empedokles, og disse skikkelsenes enorme innflytelse på vår virkelighet i dag. I boken « A Story Waiting to Pierce You» (2010) trekker han tråder mellom tidlig Europeisk kultur, Mongolia, og Tibet; en utforskning av vår sivilisasjons grunnlag, som også er en beredelse av grunnen for noe nytt. Vi presenterer her et lite utdrag fra boken, en meditasjon over kulturers vekst og fall.

«Den verdenen vi nå lever i er en verden av uendelige muligheter—og derfor har den ikke noen fremtid.»

Peter Kingsley

Kulturer skapes og ødelegges i ekstase—og for hvert øyeblikk imellom kreasjon og destruksjon er det intet som holder en verden i live utenom ekstatikeres åndedrag.

Mennesker generelt tror i dypeste alvor at de vet hva livet og fortiden og nåtiden er, selv om de ikke har den ringeste anelse. Nyhetene, de store arkivene, de omhyggelig skrevne bøkene er alle om intet. De er ikke en gang om realitetens skygger, eller om stolers bevegelser på dekket til et skip som snart kan synke. De er absolutt intet.

Det er ikke noe slikt som sann bevegelse i denne verden. Vi kan tilsynelatende løpe, skyve til sides, danse, fly; skape oss vei ut i rommet. Men den eneste bevegelsen som virkelig eksisterer er våre travle sinns rastløshet.

Hele eksistensen er en utarbeidet illusjon for å få alle til å tro at noe kan gjøres her, til tross for at intet noen sinne blir gjort. Til tross for alle personlige drømmer, kollektive håp og aspirasjoner, oppnås intet overhodet, for all den sanne gjøren skjer et annet sted.

På et gitt punkt i tiden vil det kun være en enkel måte å gå et virkelig steg frem—som er i en tilstand av ekstase som tar oss ut av oss selv. Slik har det alltid vært og slik vil det alltid være for hver av oss; og det er også slik det er for det hele.

I Vesten har vi den merkelige ideen at sivilisasjoner bare skjer: at de kommer inn i eksistensen som tilfeldige innfall, og så slenger vi oss med, skaper og finner opp og gjør dem bedre.

Men det er ikke slik ting blir gjort i det hele tatt.

Det er aldri slik at sivilisasjoner bare skjer. De er brakt inn i eksistensen svært bevisst, med utrolig medfølelse og dedikasjon, fra en annen verden. Ekstatikeres jobb er å forberede deres grunn; å forsiktig så og plante dem; bry seg om dem; se dem vokse.

Og hver kultur er akkurat som et tre hvis essens og hele potensial allerede er inneholdt i frøet. Intet i sivilisasjoners løp er noen sinne oppdaget, eller oppfunnet, eller skapt, som ikke allerede var til stede inne i det frøet.

Ubevisst tar vi selv æren for den virkelige kilden til alt, som vi ikke kjenner men later som er vår—den hellige opprinnelsen ikke bare for religion men også for alt annet, som vitenskap og teknologi, utdanning og lover, medisin, logikk, arkitektur, dagligliv, lengselens tårer, og den uutholdelige kløen som vekker kjærlighet til visdom.

Og så er det de som i stillhet gjør det som må gjøres: de som venter i ekstase for å hjelpe nye sivilisasjoner frem, de som intet ville vært mulig uten.

Men disse skikkelsene trengs ikke bare for å bringe nye verdener inn i eksistensen. De trengs også for å avslutte dem for så å skape rom for nye.

Den enkle sannhet er at hver enkelt sivilisasjon, inkludert vår vestlige verden, ble brakt inn i eksistensen fra et hellig sted for å tjene et hellig formål. Og når formålet glemmes, når dets opprinnelige kurs går tapt, når den fundamentale balansen og harmonien av dets eksistens blir forstyrret hinsides et visst punkt, da vil naturen få sitt.

Dette er fødselens og dødens mysterium, ikke bare for mennesker, men også for kulturer. Og i tusener av år har man visst at akkurat slik sivilisasjoner må komme til en avslutning, kan det også komme tider med globale utrydninger. Men alltid er det folk som vet hvordan de skal samle livets essens og holde det trygt, verge det og nære det inntil den igjen kan bli sådd.

Dette er de som er betrodd å bla om i livets sider, å åpne en kulturs bok og lukke den. Dette er de som er gitt tillatelse til å lyde tonen som bringer en ny verden inn i eksistens og så synge sangen som vil bringe den nærmere sin avslutning. Dette er vokterne som kjenner ansvarets og medfølelsens virkelige mening—de som trengs for å bevitne begynnelsene og avslutningene, for uten deres oppmerksomhets enkle makt kan intet noen sinne gjøres.

Og alt vi gjør er av å til å fange et lite glimt av hva de gjør uten å ha den minste anelse om prosessen i sitt hele.

Det er egentlig kun to typer folk som eksisterer. Det er de som har blitt trent til å leve enten for i dag eller i morgen, som står fast i sykluser av endeløse forberedelser og forventninger, som pliktskyldig graver hull for så å falle ned i dem, alltid travle med å forsøke å plante noe friskt ned i de velbrukte sporene av det gamle.

Dette kalles å vente på den nye månen.

Og så er det de som vet å virke i perfekt stillhet, og umerkbart bringer fremtiden inn i eksistensen.

Det kalles å vente på den nye sol.

Det er en eldgammel myte fra Sentral-Asia som beskriver hvordan sivilisasjoner blir født.

Den var kjent for de tidlige avarene; for tibetanernes fjerne stamfedre så vel som mongolenes. Dette er myten om de ugjennomtrengelige fjell.

Folkene står bom fast, sammentrengt, innhemmet, med veien videre blokkert av uoverstigelige hindringer på alle kanter rundt. Det er ingen vei fremover, intet håp.

Og så skjer det umulige. I én versjon blir de funnet av en vill ulv som i medfølelse viser hvordan de skal bore et hull gjennom det solide fjellet, mot det som skal bli deres fremtid. I en annen versjon skyter en mystisk sjaman en pil rett gjennom de ugjennomtrengelige fjellene—og skaper det som skulle bli kjent som pilens vei.

En mindre komplisert myte kan knappest tenkes. Men det har seg slik at den inneholder hemmeligheten vi i vesten, med alle våre komplikasjoner, har glemt.

En ny sivilisasjon, en hvilken som helst sivilisasjon inkludert vår egen, er ikke kun en mirakuløs gave. Den kommer alltid inn i eksistensen fra det umulige.

Og det umulige er umulig: er absolutt umulig å diskutere. Men så enkelt dette enn måtte lyde, kan intet være mer essensielt for oss å forstå.

Den verdenen vi nå lever i er en verden av uendelige muligheter—og derfor har den ikke noen fremtid. Og det er ingen vits i å forsøke å lure oss selv til å tro at vi vet hva det umulige er, for selv de tingene vi liker å tenke på som umulige ganske enkelt er de mulighetene vi har valgt å skyve til side.

Problemet er at muligheter intet annet er enn fint modifiserte, rekalibrerte versjoner av det gamle: en resirkulasjon av det samme om og om igjen. Og de svelger det vi måtte ha igjen av energi, fortærer vår intelligens, sluker våre håp og aspirasjoner, lurer fra oss tid inntil vi ikke lenger husker hva livet handler om.

Slik vi er nå vil vi aldri, selv ikke om tusen år, ikke i våre villeste drømmer, finne vår vei inn i fremtiden. Vi er innfanget på alle sider av muligheter.

Og det er her denne historien kommer inn.

Intet kunne synes mer uvesentlig eller ubetydelig enn slik en unnvikende, umulig historie; bølgende og rislende som edderkoppsilke i vinden, bortsett fra det faktum at den vil leve lenger enn deg og meg og hele den verden vi lever i.

Og selv om vi ser ut til å ha nådd denne lille inkantasjonens ende, er det ikke noen virkelig ende på den i det hele tatt—noe mer enn det er en ende på gleden ved å være nær de som våker over og gir fødsel til verdener.

Og livets essens er å følge denne tilstedeværelsen hvor enn den måtte føre; aldri å la den komme ut av syne; aldri selv et øyeblikk bremse opp for å se til høyre eller venstre; og idet du holder den i hånden eller i kroppen din, aldri å la den gå inntil tiden er moden for det.

Oversatt av Jo Hammerstad


Relatert

VREDENS MAGIKER OG TIGRENES GULL – Et bokbål

Essay: Språk og geni

Mythopoeia og metafysikk – Charles Upton

Å ha et senter – Frithjof Schuon