Watzmann – En rensende tur opp til den forstenede konges trone

I februar var undertegnede så freidig å love både seg selv og Kulturverks lesere at han i løpet av året skulle bestige Tysklands nest høyeste fjell: Watzmann. Og på en kald, men skyfri og krystallklar dag i begynnelsen av oktober ble løftet endelig innfridd.

Av Ivar Sagbakken, filosof og redaksjonsmedlem KULTURVERK

For de som husker teksten hvor ovennevnte lovnad ble fremlagd, ble det lagt særlig vekt på fjellets himmelstrebende symbolverdi. Derav også fjellet som historisk heimstavn for både profeter og konger, de selvovervinnende asketer, og den herskende klasse hvis herskemakt er gitt dem fra oven. Så også med Watzmann. Legenden forteller at en rigid og undertrykkende regent, Kong Watzmann, sammen med sin dronning og deres syv barn, regjerte med jernhånd over Berchtesgadener Land. Særlig fryktet var kongen blant jegere og bønder, hvor sistnevnte ble tvunget av kongen til å trekke plogen ved egen kraft, uten hjelp fra oksene, og hvor den som falt i arbeidet skulle få slottets hunder på nakken. En dag var det bonden Hois sin tur til å falle, men lykkelig nok for Hois forble fallet uoppdaget, og i stedet klatret en liten gnom opp i jakkelommen til legendens helt. Gnomen ba siden Hois om å fylle lommene sine med småstein og be de andre bøndene om å gjøre det samme, og dersom hundene kom løpende skulle småstenene kastes mot beistene. Bøndene var skeptiske, men gjorde som Hois sa, og da den første bonden falt og utprøvde planen, kunne han til sin glede erfare at hunden falt død om. Kongefamilien ble deretter offer for samme skjebne, og ble siden gravlagt ved foten av kongerikets største fjell. Fjellet tok slik form av hele kongefamilien, og er som vi i dag ser det, med påminnelse om et fordums tyranni.

En annen mer spenstig og og «troverdig» versjon av historien, forteller om den samme kongen at han og hans følge en dag kom kjørende forbi huset til en gammel bestemor og hennes barnebarn. Og for å eksemplifisere sin makt lot kongen sine hester trampe i stykker den knøttlille familiens åker og avlinger, mens de selv bevitnet det hele skadefro fra vognene. Det kongen dog ikke visste, var at den gamle damen, i tillegg til å være bestemor også var en høyst kapabel trollkvinne, og hun forbannet urettferdigheten på stedet og kastet en forbannelse over hele kongens familie. Med ett åpnet hele jorden seg og slukte alle ni, før det plutselig steg et voldsomt fjellmassiv opp fra revnen. Og man kan den dag i dag se den forstenede kongefamilien i Watzmanns spektakulære form: Kongen som den største sør-vest-veggen, hvor kronen utgjør toppene Hocheck, Mittelspitze og Südspitze; i midten de små Watzmannkinder, og i øst – som stått rett opp fra innsjø Königssee ved hennes fot (Tysklands dypeste innsjø) – kleine Watzmann, eller Watzmannfrau.

 

Det er på overflaten ikke mye hellighet å spore i denne spesifikke kong Watzmanns maktsyke og tyranniske skikkelse. Men det er likevel interessant at han får sin siste hvile i – og i den andre versjonen faktisk blir – et voldsomt fjell. Uavhengig av regentens personlighet og styresett ligger det rojale, og det opphøyede deri, implisitt. Personligheten er på en måte utskjaltet, utsilet, og igjen står det rent majestetiske. I tillegg selvfølgelig til folkets, og kong Watzmanns egen, erindring av hvor forferdelig en tilværelse kan bli dersom regenten glemmer det ærverdige og ansvarstunge ved sin posisjon. Livet forsvinner når man glemmer hvem man er, og i dette tilfellet er denne eksistensen mer enn selve livet, noe menneskene her nede tvinges til å erkjenne hver dag, da det utgjør den viktigste kulissen, for ikke å si bakteppet, i selve naturen.

Men tilbake til selve turen. Målet med bestigningen var Mittelspitze, den høyeste toppen, som sammen med 60 meter lavere Hocheck og én meter lavere Südspitze, utgjør de tre taggene på kongens trone. Mellom disse taggene og Watzmannfrau, altså dronningen, ligger de nevnte Watzmannkinder, slik at hele massivet tar form av en stor “T”. For erfarne sportsklatrere er Ostwand, dvs. østveggen av Watzmannfrau, den mest ettertraktede ruten, og også den ruten som fra tid til annen krever menneskeliv. For oss normale dødelige derimot, går den mest vanlige ruten fra Watzmannhaus – en turisthytte hendig plassert på en fjellhylle like over tregrensen – opp til Hocheck, og videre over en smal rygg opp til Mittelspitze. Deretter går man gjerne til Südspitze over en enda smalere og brattere rygg, festet med en sele rundt livet til en oppsatt jernkabel, før man kommer ned til Wimbachtal med Wimbachgrieshütte for øye (halvveis opp mot toppen endret jeg reiseplanen og planla å gjennomføre hele denne turen, men fant siden ut at nevnte sele, tauline og hjelm var nødvendig, så jeg måtte gå tilbake til den opprinnelige planen).

Turen begynte på formiddagen fra Ramsau sentrum, hvor det i følge skiltingen og turguideboken estimeres med 4 timer opp til Watzmannhaus. Siden dagene stadig blir kortere var planen dermed å overnatte der, og så gå løs på bestigningen morgenen etter. Nå er tyske turguidebøker faktisk kjente for å overdrive, og dette var intet unntak siden jeg var fremme etter knappe to timer. Da lå tåka allerede tykk oppe i fjellheimen, og beina var dessuten møre etter 1300 høydemeter, så en kald bayer og litt Nietzsche kunne nytes med god samvittighet inne i kroa. På kvelden ble stemningen god, og flere og flere med samme intensjon som meg ankom hytta i skumringen. For selv i denne moderate høyden gjør fjellet noe med folk. Man merker et tydelig fellesskap i intensjon, da man alle deler et mål om å strekke seg over og forbi det mundane som man kan overskue i form av gatelys og biler langt nede i dalen. I tillegg er man ikke lenger preget av de vanlige egosentriske interessemotivasjonene. Man tar verken ting, behov eller andre mennesker for gitt. En takknemlighet over å bli servert et varmt måltid mat, en glede over en seng, og erkjennelsen av hvor viktig samholdet er når det ikke foreligger noen umiddelbare sikkerhetsnett, gir en aura av høflighet, lojalitet, respekt og godt humør blant mennesker som aldri har sett hverandre før. Tyskere, østerrikere, briter og nordmann i fjellets fellesskap. Selv foretrakk sistnevnte en halvmørk krok, med sin fjerde bayer og sin bok, men det føltes likevel som en liten familie der inne. Og da tåka lettet i kveldsmørket og månen dovent og behagelig bredte sitt fløyelslys over fjellmassivet, gikk jeg god og mett til sengs i meget kristelig tid.

Etter en relativt forferdelig natt, hvor mannen på madrassen ved siden av min holdt hele rommet våkent med sitt sagbrukleven hele natta igjennom, var jeg likevel ved godt mot neste morgen. Klokken var 06:30, og dagen kunne by på skyfri himmel og en krystallklar horisont. Frokosten og kaffekoppen gikk ned i samme tempo som solen steg opp over hatten til Höher Göll i øst, og varmet slik både et blekt nordboeransikt på hytteterassen og kirketårnet i Berchtesgaden nede i dalen. Etter en kjapp sigarett og en skikkelig kattevask bar det dermed i vei ca 07:30, rett opp den sørlige veggen, i kjent trollstige-sikksakk gjennom steinur og grus. Her gjalt det å forsøke og passere så mange som mulig av de som hadde gått i vei noen minutter før meg, mens det ennå var mulig, da jeg misliker å traske seigt i nakken til andre mennesker i slike terreng. Et ungt par fra München, et ektepar med skistaver og en herre med bart fikk dermed kjenne den nordiske urkraft og svettelukt på kroppen, i det han snek seg forbi med et tungpustet «Grüss Gott» gjennom steinur og motvind. Så i det oppmerkingen leder den vandrende opp brattere og smalere irrganger, kunne jeg følge mitt eget tempo og stoppe for å nyte utsikten når jeg ville.

Et av de flotteste av disse er når man når den første kammen mot øst, og blir overveldet av Watzmannfraus pyramideformede spiss som slår i mot en noen hundre meter borte. Derfra skifter retningen fra sørgående oppstigning til vestgående, hvor man følger den fra øst-til-vest-gående ryggkammen til Watzmannkönig, oppover mot kronen. Herfra er utsikten allerede blendende, med åsene som skiller Berchtesgadener Land fra resten av Bayern og München i nord-vest, og Höher Göll som gjemmer Salzburg bak seg i nord-øst. På andre siden Königssee i sør-vest og en gradvis skimten av det østerrikske snedekte alpehavet i sør-øst. Selve veien er ikke særskilt krevende, og merkingen er god, men et feilskritt eller tap av balanse kan likevel bli skjebnesvangert, da fjellsidene på begge sider utgjør et stup på flere hundre meter. Det er derfor satt opp stolper med vaiere seg imellom hist og pist, og særlig der veien runder et hjørne, er knappe én fot bred, og leder lukt ned i dypet om man ikke holder seg godt fast. Her gjelder den gode gamle regelen om ikke å se ned.

Den siste biten opp til Hocheck går lett og raskt. Kulden som synker proporsjonalt med de tilbakelagte høydemeterne, luften som blir klarere og klarere, samt den stadig økende tilgangen til utsikt og oversikt, gir beina en letthet og en energi som får dem til å gå av seg selv. Og selv om stillheten i seg selv er god og rensende, er fristelsen for stor til å avstå fra muligheten til å oppleve alle dimensjoner i ett, så  jeg setter på Richards Strauss’ alpesymfoni i det stegene blir lengre og lengre, og til slutt, etter ca to timers vertikal gange, kulminerer det hele i en bombastisk symfonisk perfeksjon i det jeg når toppen. Sne og fjell så langt øyet kan se, en svalende fønvind fra det italienske Tyrol i ansiktet, og den fastboltede Kristus på korset som så typisk er plassert på alle de høyeste fjelltoppene i Tyskland og Østerrike. En verdig stillhet blant folkene som allerede er kommet opp før meg, som gir et stille nikk i det jeg setter meg ved siden av dem. Og i sør-vestgående retning den fryktinngytende veien som leder til Mittelspitze, tilsynelatende fem centimeter bred, først ned og så rett opp en koloss som minner om en knytteneve.

Jeg spør to godt voksne karer som jeg har fått meg erfart at skal gå hele veien over Südspitze til Wimbachgrieshütte, om jeg ikke kan få følge bak dem siden jeg ikke kjenner veien, og har hørt at den er vanskelig å finne. De sier nølende ja, men henviser til noen unge menn lenger borte, og at jeg vel like gjerne kan slå følge med dem, som om de gjerne vil være ansvaret for livet til en uerfaren nordmann foruten. Men i det jeg ser at de seler på seg en slags taudrakt, ikler seg hjelmer og gripehansker, slår jeg det fra meg. Jeg er skeptisk til hele Mittelspitze. Og jeg kjenner motsettende krefter rive i meg. Jeg kom da ikke helt hit opp uten å nå selve toppen. Men fra her jeg nå står virker det usannsynlig at denne toppen i det hele tatt kan nås. Jeg setter meg ned igjen, knasker litt nøtter og tenner en ny sigarett. Den gutteaktige forfengeligheten, tvangsnevrotikeren, vil videre. Fornuften er på den annen side fornøyd. Men jeg reiser meg og forsøker å se hvor ruta går. Og opp fra dypet, klingende til tauet som går over hele kammen fra toppen jeg står på til den neste (altså Mittelspitze), kommer mannen som holdt meg våken i hele natt, sammen med sin 15-årige datter. Etter litt snakk viser det seg at mannen, en tysker fra Garmisch, snakker norsk! Litt forlegen over at en mann som studerte et halvt år ved Ås for tjue år siden snakker bedre norsk enn jeg snakker tysk, som har bodd her i halvannet år, spør jeg likevel om turen opp er vanskelig, og mannen svarer benektende: «det tzer moie vantzskeligere yt enn tze er». Det er tungen på vektskåla. Så etter litt snakk om løst og fast, hvor jeg i tillegg har fått mannens adresse og e-mail med beskjeden om at om jeg noen gang befinner meg i Garmisch står huset hans vidåpent, gir jeg meg i kast. Og ganske riktig, det så vanskeligere ut enn det var.

 

Både hender og føtter må benyttes, så man føler seg endelig som en fjellklatrer, men tauverket gjør det hele til «a climb for dummies», og etter en drøy halvtime er jeg oppe på toppen av kronen, på det tredje høyeste punktet i Tyskland, og det aller høyeste punktet på utelukkende tysk jord. Her er færre folk, da de fleste lar seg skremme også i praksis av det samme som jeg. Kun de to eldre karene som jeg spurte om å få slå følge med tidligere, samt en annen erfaren klatrer, er å se, og de går snart videre. Komplett stillhet. Total oversikt. Og utsikten er noe ganske annet enn Hocheck, da man kan se hele Königsse nede i dalbunnen, med den karakteristiske kirken St. Bartholomä ved bredden. Og i øst det storslåtte Steinernes Meer (Steinhavet) på østerriksk grunn, hvitkledt og sterilt. Her hviler en bekymringsløshet. Kroppen er sliten, men ren. Det er som om den slepte av seg alle bekymringer og kvaler, all motløshet og opphopede maniske begjær, minner og forfengelighet, i det den karret seg opp fjellsiden. Det man vanligvis identifiserer seg med i det hverdagslige virker fjernt og stakkarslig, all sentimentalitet fremstår som meningsløs og oppkonstruert. Tilbake står noe upersonlig, uegoistisk, men samtidig noe sterkt og indre. Man kan fly her, og vinden føles ikke som noe man må gjøre til lags eller kjøpe for at den skal holde en oppe, den er en del av ens selv, man er dens medskaper. En gjennomborende tillit mellom en selv og fjellet, en selv og luften, basert på at alle egobaserte begjær og interesser faller bort. Det er en akutt følelse av det heroiske som fjellet frembringer i en. Om jeg hadde hatt med meg et kamera ville jeg ikke tatt et eneste bilde; det ville ha føltes blasfemisk. For jeg er ingen tilskuer til dette, ingen tilskuer til fjellets høyder, for jeg gjenkjenner meg ikke lenger som en fra dalen, dalen er noe som ses ned på. Det som tidligere kjentes som trygt oppleves nå som klammende, som fengslende. Dalen representerer noe klaustrofobisk. Noe som nå er tilbakelagt, overvunnet, glemt.

Etter en stund ankommer et ungt par og en annen kvinne toppen, og fra den andre retningen en kameratgjeng med hjelmer og høylytt jubling. Så det er på tide å gå ned igjen. Først over ryggen tilbake til Hocheck, deretter ned til Watzmannhaus, hvor et banan inntas og et toalettbesøk besørges, før snuten vendes hjemover igjen til Ramsau. For beina er det definitivt tøffere å gå ned enn opp i dette terrenget, men sola skinner, og friskheten og heroismen fra toppen fyller fortsatt blodårene, så det går radig. Og vel hjemme står en kald Weissbier klar i kjøleskapet, sammen med en dusj og en seng som ikke rommer andre snorkende mannfolk enn meg selv. En tilfredshet fyller rommet. Den gode gamle kunsten å være tilfreds med det man har, med det man er, en aksept og godtagen av seg selv, er kommet som av seg selv. Og også på det jordiske planet er noe utsjaltet, nemlig den nevnte tryggheten. For det trygge i jorden er nettopp dens fasthet og enkelhet, ikke det våte, strømmene som vasker vekk grunnen og skaper et evig mentalt jag etter opplevelser vi skal samle på, og som får oss til å glemme oss selv. Jorden skal i stedet være det faste grunnlag for selverindring, for modning, mot det frie. Fotografiet er det falske forsøket på å fange det som ligger mellom jorden og fjelltoppen, men som skyver oss vekk fra begge. Og det er i disse aftentimer avslørt som et falskt desperat maktbegjær. For i det indre og transcendente er turen langt ifra over. Der har den nettopp begynt.

 

Relatert

Mann og Natur: Fjellet

Mann og Natur: Naturlandskap og Wimbachtal

Mann og Natur: Skogen eller Into the Wild