Occupy Wall Street – Rettferdig, men retningsløs systemkritikk
I skrivende stund raser opptøyene i Roma som en del av den verdensomspennede markeringen inspirert av protestbevegelsen «Occupy Wall Street». Protesten retter seg mot den globale kapitalisme og finanselitens makt på bekostning av demokratiet.
Av A. Viken
Det hele startet offisielt 17. september med kanadiske Adbusters, kjent for sine kreative utfall mot global kommersialisme og forbrukermentalitet, hvor man effektivt bruker reklameindustriens metoder for å angripe denne. De oppfordret til å demonstrere på Wall Street i New York for å markere motstand mot globale foretaks innflytelse over politikk og samfunnsspørsmål, i kjølvannet av finanskrisen. I begynnelsen uten å få særlig oppmerksomhet i media, men etterhvert begynte markeringene på Wall Street å øke i omfang og inspirerte andre i USA og spredde seg etter hvert omkring i den vestlige verden. Nettaksjonistgrupper som Anonymous har preget og tatt del i aksjonene, med utgangspunkt i forum som 4chan, som praktiserer anonym og tilsynelatende anarkistisk sivil ulydighet uten noen definert ideologisk overbygning eller organisasjon, sterkt preget av handlingsmønsteret til «hacker-communities».
I begynnelsen syntes media i USA og verden ellers, ikke minst i Norge, å hele tiden påpeke protestens uvesentlighet, og man så en og annen notis, en mindre artikkel og svært små og kjappe nyhetsinnslag. Men «persistence pays» som man sier på utenlandsk, og nå er Occupy Wall Street på alle forsider i og med deres offisielle dag for markering 15. oktober. Bevegelsen som ikke er organisert som en hierarkisk organisasjon med statutter, har sitt utspring på nettet, og er en løs sammenslutning av personer som har fulgt oppfordringene om å protestere mot den globale kapitalismes undergraving av demokratiet og vanlige folks rettigheter. I tillegg er protesten i USA og eksponent for den misnøye og skuffelse til president Barack Obama som særlig har vært uttrykt på den amerikanske venstreside, hvor man mener Obama ikke på noen måte har innfridd løftene om «change». Miljøspørsmål, en pågående krig, og særlig det at vanlige amerikanere er de som har måtte ta støyten etter at spekulanter og banker i grådighet og ansvarsløs spekulasjon, kjørte verdensøkonomien i grøften, har provosert et bredt sosialt spekter av amerikanere. Staten, det vil si skattebetalerne, er det som har måttet redde de private finansinstitusjonene fra totalt sammenbrudd, noe som forarger så vel paleokonservative som liberale og det man kan kalle venstreorienterte i USA.
«We are the 99 percent» er banneret de fleste stiller seg under, og henspiller på at finanseliten og de som styrer de vestlige samfunn og den globale kapitalismen, representer én prosent av befolkningsandelen. På deres uoffisielle hjemmesider, uoffisielle, fordi man ikke har noe etablert organisasjonsstruktur, heter det:
«We are the 99 percent. We are getting kicked out of our homes. We are forced to choose between groceries and rent. We are denied quality medical care. We are suffering from environmental pollution. We are working long hours for little pay and no rights, if we’re working at all. We are getting nothing while the other 1 percent is getting everything. We are the 99 percent.»
På denne siden og andre som occupywallst.org finnes ingen kompliserende ideologiske utlegninger eller dyptgående kritikk av kapitalismen etter stereotypisk marxistisk mønster. Man tilkjennegir at man er inspirert av den «arabiske våren», det vil si de protestene i Midtøsten tidligere i år, som bl.a. har ført til regimeendring i Egypt. Protester og opprør man i Vesten offisielt har valgt å tolke som demokratibevegelser, men hvor de videre konkvensene og egentlige mål for protestene er sammensatte og uklare. Denne uklarheten deler Occupy Wall Street med sine inspiratorer. Når man ser på gruppen av mennesker som deltar, kjenner man igjen elementer fra Attac, som gjennom sine offisielle representanter hadde et langt tydeligere definert ideologisk program, og fremsto tross at de forsøkte å nedtone det, som et ganske stereotypiskt venstreradikalt aksjonsmiljø med tilhørende fiendebilder. Men selv om fiendebildet den globale kapitalismen og finanseliten er den samme, har den pågående protestbevegelsen i sin amerikanske form valgt en bevisst tverrpolitisk, folkelig appell og holdt seg unna direkte ideologiske motivasjoner for sin protest. Det handler i retorikken om vanlige folks hverdag, det å klare seg materielt og ikke være prisgitt ulike aksjekonjunkturer, men derimot kunne få demokratisk innflytelse over egen hverdag:
«They are the 1 percent. They are the banks, the mortgage industry, the insurance industry. They are the important ones. They need help and get bailed out and are praised as job creators. We need help and get nothing and are called entitled. We live in a society made for them, not for us. It’s their world, not ours. If we’re lucky, they’ll let us work in it so long as we don’t question the extent of their charity.
We are the 99 percent. We are everyone else. And we will no longer be silent. It’s time the 1 percent got to know us a little better. On Sept. 17, 2011, the 99 percent will converge on Wall Street to let the 1 percent know just how frustrated they are with living in a world made for someone else. Let us know why you’ll be there. Let us know how you are the 99 percent.»
Flere såkalte eksperter har i norsk media forsøkt å minimalisere protestene fordi den ikke har noen tydelig ideologiske struktur eller målsetning, og det kan utvilsomt være en svakhet å ikke ha et definert program å samles om. Slike protester kan lett få et pubertalt «anti alt»-preg, men for øyeblikket er utydeligheten og retningsløsheten for protestene en styrke, da man slipper de vanlige ideologiske og politiske skrankene som oppstår ved ideologisk fundert, og da typisk nok venstreorientert, kritikk av kapitalisme. Man solidariserer seg med vanlige folk, folk som en selv, uten å tegne opp samfunnsutopier eller andre høytsvevende idealer. Man vil ganske enkelt ikke akseptere å være en kasteball lenger uten innflytelse eller makt over egen tilværelse, og man vil definitivt ikke være garantist for globale konserners og bankers mislykkede disposisjoner. Kritikk av nyliberalismen synes ikke å være langt unna.
Noen endring i seg selv vil neppe denne protesten avstedkomme, men den markerer og eksponerer en misnøye med dagens system og avstanden mellom de styrende og styrte i de vestlige demokratier som ganske sikkert har kommet for å bli. I Norge er oppslutningen fysisk minimal, men ser man på lignende forum og nettsteder som er utgangspunktet for Occupy Wall Street, så ser man at misnøyen og mistilliten til kapitaliseringen av folks hverdag er ganske så utbredt her òg. Det interessante blir å se hvilke alternativer som manifesterer seg i nær fremtid, og en fremgang vil i stor grad bero på om man klarer å holde seg unna koblinger til forutsigbare politiske stier og politiske forbilder de fleste vil la ligge igjen på historiens skraphaug, for ikke å si likhaug. I en tid hvor det er helt vanlig å hoppe rett fra Klassekampens redaksjon til redaktørstilling i Dagens Næringsliv, er reell systemkritikk sjelden vare, ettersom den selvpropagerte opposisjon for lengst er i posisjon. Samtidig er det interessant å merke seg hvor lite som behøves for å kunne mobilisere fysisk på grunn av og på tross av nettrealiteten som omgir oss. Men det er et reelt behov for å eksponere det faktum at et tverrpolitisk flertall i befolkningen ikke ønsker globalkapitalisme, ytterligere privatisering av offentlige tjenester, eller grenseløs markedstilpasning. Hva protestene vil innebære på lengre sikt handler mye om hvem som velger å være med og om man kan samles om noen konkrete punkter og krav. Så langt er det opp til hver enkelt av de som velger å delta å definere både protestens innhold og mål. I takt med tidens trend er derfor Occupy Wall Street på en og samme tid et globalt, antiglobalistisk, kollektivt individualistisk fenomen.
Relatert
Demokrati eller folkestyre, har vi noe valg?