PORTRETTET: Synnøve Kvamme – Jeg kan ikke sitte stille og se på maktovergrep

KULTURVERK har fulgt Hardangeraksjonen i flere artikler, og til tross for at massemedia nå ikke gir aksjonen like stor oppmerksomhet, så er motstanden mot høyspentmastene som kommer til å prege Hardangerlandskapet, på ingen måte over. Men aksjonen hadde ikke vært noe om ikke det var for de få ildsjelene som gir det de kan for sin overbevisning.  Synnøve Kvamme har vært ledende både som aksjonist og frontfigur, og er til tross sin unge alder  sjelden med sin stahet og utholdenhet i kampen for det hun tror på uten kompromiss.

«- Det er viktig å fortsette, viktigere enn noensinne. De skal ikke bli kvitt meg, skulle bare ønske at det var ennå flere som nektet å finne seg i å bli overkjørt av Staten.»

Nå ble hun nylig idømt bot på 10 000 kroner for sitt engasjement, en bot hun nekter å vedta som prinsipp. Påtalemakten har og nedlagt ferdselforbud på 150 meter omkring området hvor utbyggingen finner sted.

Vi har sett Synnøve Kvamme i sitt rette element i Hardanger som ivrig og inspirerende aksjonsleder, nå treffer vi henne på telefonen, nylig innflyttet i Bergen. Her er det jobbtilværelse og reising som planlegges, men Hardanger og ikke minst Granvin hvor hun kommer fra er under to timer unna. Bergen er nærmest å regne som okkupert av hardinger, farvesterke som de er. Hun vil nok huskes som den som ikke lot seg rikke frivillig og som lot seg motvillig bære bort i Hardangerbunad av et mannsterkt politikorps.

–          Om noe er verdt å gå fengsel for, så er det Hardanger, sier Synnøve Kvamme på syngende hardangermål uten tvil i stemmen.

Hun er beredt til å gå i fengsel om en anke av dommen ikke når frem, det er for henne et prinsipp. Noen har hevdet at de gjennom å fortsette aksjonene mot utbyggingen av de omtalte monstermastene med sivil ulydighet, bryter «demokratiske spilleregler». For Synnøve er dette alt annet enn et spill.  Hun og hennes medaksjonister sto selv for prosedyren og forsvarstale i Bergen tingrett uten advokathjelp (se utdrag fra sluttprosedyren under) .

–          Det er vi (ref. Hardangeraksjonen) som verner om demokratiet, det er de (ref. Statnett) som burde fengsles. Statnett og dermed Staten som eier, har brutt grunnleggende forskrifter i sin behandling, dette handler om grovt maktmisbruk og manipulasjon av fakta. Folkestyre = demokrati. Det er folket som har blitt overkjørt i denne saken.

Nylig ble hun selv folkevalgt inn i Granvin heradsstyre, som partiuavhengig på Venstres liste.  Grunnen er at de er det partiet som har støttet Hardangeraksjonen hele veien.

–          Først var alle partiene imot utbyggingen lokalt, siden snudde de en etter en, sier hun med mer enn en anelse misbilligelse i stemmen over det brå stemningsskiftet.

Synnøve Kvamme vil stille Statnett til veggs i en rettssak, ja saksøke dem, om hun og Hardangeraksjonen får det som de vil, hun anser de som nærmest kriminelle i såvel saksgangen som i sitt overgrep mot folk og natur. Men hun har ingen tiltro på at hun skal møte rettferdighet i det norske rettsvesenet, hun uttrykker generelt en dyp mistro til det politiske systemet slik det nå fungerer – eller ikke fungerer slik hun ser det.

Selv på telefon er Synnøve Kvammes engasjement smittende, det er fjernt fra utydelig politikerprat som synes å ha blitt vanlig selv i miljøorganisasjoner, det virker ekte og autentisk. Fra hjertet som mange sier.   Allerede 2009 ble hun kåret til «Årets namn» i avisen «Hordaland», der utkonkurrerte hun med stor overvekt bl.a. eventyreren Jarle Trå. Jenta som da gikk på Voss  husflidskole var allerede da en lederfigur og dreven aksjonist.   Men hun er ydmyk ovenfor sin egnerolle, det handler ikke om å vise seg frem for henne som har sceneskrekk og ikke liker å snakke i forsamlinger. Etter å ha spilt piano i mange år, som er en av hennes største lidenskaper, fylles hun av skrekk med tanken på å opptre. Prestasjonsangst. Hun gjør det hun gjør fordi hun føler at hun må, uten andre prentensjoner, og føler at hun har vokst med oppgaven som menneske. Og ifølge henne selv «lært ufattelig mye».

Hvorfor, spør vi, hvorfor dette utrettelige engasjementet for Hardanger og Hardangernaturen?

–          Hvorfor? Kommer det med smil i stemmen fordi hun anser svaret som selvfølgelig og opplagt.  – Fordi naturen her er unik, den er verdifull i seg selv, den er knyttet til min identitet, til Hardangers identitet, og kan ikke løsrives fra den. Men det handler og om maktmisbruk, Jeg kan ikke sitte stille å se på maktovergrep. Gjør man det har man diktatur. Det kan jeg ikke la skje.

Til tross for intensiteten i det hun sier og står for, er hun vennlig og imøtekommende i sin væremåte, noe de mange kroatiske mastemontører og bygningarbeidere er et levende bevis på. Som selv om de mister lønn og opplever lange ulønnede forsinkelser i arbeidet, ønsker henne velkommen med beundrende blikk.  For så vel ytre skjønnhet og utstråling som det at hun representerer noe de tross eget arbeid har forståelse for, nemlig stoltheten over hjemstedet og kampen mot urett.

–          Hardangernaturen er ikke bare viktig for oss som bor her, Hardanger er en viktig del av Norges identitet.

Hun har vokst opp fra hun knapt kunne gå med stølslivet i fjellene over Granvin og slekten her går langt tilbake. Lokal forankring er ikke ord for henne, men en fysisk og psykisk realitet.

–          Men hva ligger egentlig i denne identiteten, hva legger du i den?

–          Jeg har nok et nasjonalromantisk syn på Hardanger som har formet meg. Det er sammensatt. Folkemusikken, de levende kulturtradisjonene, hvor bygdedans og bunad inngår, naturen og naturnærheten – det mektige landskapet. Alt dette smelter sammen til en helhet. Vi er stolte vi som bor her og kommer fra småsamfunnene i Hardanger, stolte av arven. Fordi det var hardt å bo her før, det var et slit å drive gård og annen virksomhet i små viker og bratte dalsider. Du måtte ha vilje og pågangsmot for å velge å bo her en gang i tiden. Den storslåtte naturen og det unike landskapet vi har gjør det  verdt strevet. Ordene fortsetter å komme uten nøling.

Vi spør nærmest pliktskyldigst:

–           Hvorfor er det egentlig så fælt med disse «monstermastene», kan man ikke lære seg å leve med dem?

–          De dominerer og forurenser landskapet, strålingen alene er skadelig for folk og annet liv, som fugleliv og planteliv.  Mastene ødelegger harmonien og roen som finnes der oppe i fjellene. Den særegne opplevelsen av natur forsvinner.

Ja, hun har ekspertisen på sin side, riksantikvar Jørn Holme har avskrevet Hardangers mulighet for å komme på UNESCOs verdensarvliste i og med utbyggingen. I en reportasje fra 2010 kan vi allerede da se Synnøve Kvamme med en solid gjeng med særlig mange unge lokale forkjempere for sjøkabel som alternativ.

Men slik saken står nå, er ikke kampen håpløs undrer vi?  Byggingen har begynt, lokalbefolkningen virker i mange tilfeller resignerte, og Statnett virker usårlige.

–          Folk er utslitte, kampen har vart i seks år! I begynnelsen da vi fikk nyss om saken, mente alle at det var galskap, de trodde dette var et tåpelig forslag av statlige byråkrater som aldri ville skje. Dette må vi bekjempe, tenkte vi. Tusenvis engasjerte seg, og de hadde tiltro til at regjeringen mente hva de sa da de satte ned utvalgene som skulle vurdere andre alternativer som sjøkabel og behovet for strømforsyning til Bergensregionen. Et behov og et argument som siden har vist seg å være løgn, da det er snakk om eksport av energi og strøm til norsk sokkel som har vært drivende. Statnett og regjeringen har drevet en ren utmattelsesstrategi over befolkningen her, nå er mange utkjørte og føler avmakt.

–          Men er ikke dette da en tapt kamp, en kamp det ikke er verdt å gå i fengsel for?

Svarene kommer kontant og alvorlig.

–          Det er viktig å fortsette, viktigere enn noensinne. De skal ikke bli kvitt meg, skulle bare ønske at det var ennå flere som nektet å finne seg i å bli overkjørt av Staten.

Vi tror henne, ubetinget.

–          Om alle de som sier at det ikke nytter, det er ingen vits, men som likevel sympatiserer hadde gjort noe, da hadde saken vært vunnet.  Dette gjelder ikke bare i kampen for Hardangernaturen, men kampen for natur, lokaldemokrati og menneskerettigheter generelt. Kampen kan bare vinnes ved at vi som ser uretten står opp og kjemper.

Synnøve reagerer ikke bare på egen opplevd urett, hun reagerer på at mennesket slik hun ser det er i ferd med å ødelegge planeten, materialismen som brer seg parallelt med fattigdommen og den globale kapitalismen.

–          Det er ikke økonomene som kommer til å redde verden, sier hun lakonisk. Skremmende at kapital har slik makt, og den vestlige grådigheten som vokser jo mer vi får mellom hendene. Vi må forbruke mindre om vi skal redde kloden, det er så mye vi ikke behøver som vi nå krever.  Fornybar energi må ikke brukes som argument for å ødelegge unike naturlandskap. Prinsippet bør være at man skaper energien der den forbrukes og at all bruk av fossilt brensel opphører i fremtiden.

Hun er umulig å ikke imponeres over. Som ung kvinne i en tid hvor de fleste vil synes for å synes og uforpliktende floskler faller trillende lett under medias søkelys, lever hun som hun lærer. Hun gir av seg selv uten tanke på egen vinning eller posisjon.  Faktisk kan man om man tar for seg den klare overvekt av kvinner i Hardangeraksjonen slå fast at vernet av nærnaturen er en kvinnekamp god som noen. Synnøve Kvamme overbeviser ikke gjennom retoriske spissfindigheter eller lange abstrakte utlegninger med et dårlig skjult ideologisk program som hensikt. Hun reagerer som menneske på urett, og det hun opplever som overgrep mot både folkestyre og natur. Nærmest som en borgerplikt. Det handler ikke bare om prinsipper, men om hennes hjemsted, heimen.

Vi forsøker å fiske litt trivia om henne, Synnøve privatpersonen, på tampen, og hun bedyrer at hun er som andre, uten å overbevise for første gang under intervjuet.  Hun liker å reise, elsker musikk, å lære av møter med nye mennesker hvor enn de finnes i verden, hun har en kjæreste og hun setter størst pris på de nære og små tingene i livet. Likevel penser hun raskt inn på det som engasjerer mest, Hardanger.

–          Aksjonen er ikke over. Vi vil aksjonere tross ferdselsforbud. Det vi egentlig kjemper for er hvordan landet skal bli styrt og hvordan naturen skal bli brukt.

Oppdatering: Senest denne helgen var Synnøve Kvamme og flere andre aksjonister fra Hardangeraksjonen i gang igjen og stoppet utbyggingen med kreative aksjonsformer. Se reportasje.

Utdrag fra sluttprosedyre i Bergen tingrett

Hennes egen sluttprosedyre i Bergen tingrett tidligere i år hvor hun poengterte retten til nødverge:

  • Som me har gjort greie for er dette ei sak som tar opp store, viktige prinsipielle spørsmål. I kva grad ivaretek dagens lovverk dei demokratiske grunnprinsipp om ytringsfridom og den enkelte borgar si tillit til om forvaltningsapparatet opptrer på ein rettferdig måte?
  • Som me tok opp innleiingsvis har me gjennom dei siste seks åra tatt i bruk alle moglege demokratiske verkemiddel for å påpeika feil og manglar ved konsesjonsbehandlinga av kraftlinja Sima-Samnanger. Som tidlegare nemnt kunne me i teorien ha gått til søksmål mot staten for rettslig prøving av gyldigheita til vedtaket. Dette er imidlertid ikkje ein reel moglegheit først og fremst på grunn av dei enorme kostnadane dette inneberer. Dette er sjølvsagt eit demokratisk problem. Det burde ikkje vera opp til interesseorganisasjonar og privatpersonar å prøve saka for retten så lenge myndigheitene er fullstendig klar over desse manglane og sjølv burde tatt grep for å sikra legitimitet for vedtaket.
  • Dette bringer oss over på sjølve handlinga på Rong. I følgje straffelova § 48:
  • Ingen kan straffes for Handling, som han har foretaget i Nødverge.
  • Det er Nødverge, naar en ellers strafbar Handling foretages til Afvergelse af eller Forsvarmod et retsstridigt Angreb, saafremt Handlingen ikke overskrider, hvad der fremstillede sig som fornødent hertil, og det i Betragtning af Angrebets Farlighed, Angriberens Skyld eller det angrebne Retsgode ei heller maa agtes ubetinget utilbørligt at tilføie et saa stort Onde som ved Handlingen tilsigtet.
  • Hvad ovenfor er bestemt om Afvergelse af retsstridigt Angreb, kommer ogsaa til Anvendelse med Hensyn til Handlinger, der foretages i Hensigt at iverksætte en lovlig Paagribelse eller hindre, at Straf- eller Varetægtsfanger rømmer.
  • Har nogen overskredet Grænserne for Nødverge, er han dog straffri, hvis Overskridelsen alene har fundet Sted paa Grund af en ved Angrebet fremkaldt Sindsbevægelse eller Bestyrtelse.

 

Relatert

Vi øydelegg landet – tankevekkende kommentar i Aftenposten om Hardanger og norsk naturvern

Demokrati eller folkestyre, har vi noe valg?

I kamp mot monstermaster – på tur med Hardangeraksjonen

Masteferd i Hardanger – Et kvad

Hardangeraksjonen