Demokrati eller folkestyre, har vi noe valg?
Det stunder om noen timer til kommunevalg, igjen er det monomane «eldre, helse, skole»-valgmantraet som gjentas som noe nytt og revolusjonerende fra alle partihjørner. Men hva har valg og demokrati å si egentlig, og hva med folkestyre, finnes det overhodet i stemmeseddeldemokratiet? Hva innebærer egentlig stemmeseddelen, ansvarliggjøring, eller ansvarsfraskrivelse?
Av A. Viken, redaksjonsmedlem KULTURVERK
I morgen er det valg sies det, et misvisende begrep all den tid valgene er høyst begrenset og påvirkningen på det du velger er mer enn diskutabel. Kommunevalget skal være småsamfunnets valg, hvor man skal kunne påvirke kursen i det område man bor, lokalt selvstyre en fin tanke. Men det blir med tanken, for sentraliseringen av politisk makt er ikke av ny dato, og reelt sett så støtter alle partier opp om dette da de ser sine partiprogrammer som overordnet hva folk måtte mene i valgperiodene.
Et kommunestyre er redusert til en administrativ byråkratisk enhet, hvis valg består i å fordele tildelte midler og eventuelle inntekter, samt foreta upopulære kutt der penger ikke strekker til – omfordele, omprioritere i en evig sirkel, fra den ene til den andre. Folkestyre snakkes det sjelden om, man bruker heler det ganske så tomme og manipulerende ordet demokrati, da blir ikke diskrepansen mellom det lokale folkestyre og det representative demokrati, det vil si partistyret, så iøynefallende. Morsomt nok så illustrerte Jens Stoltenberg dette nylig ved å bruke både folkestyre og demokrati som to forskjellige størrelser i en og samme setning. Slik markert han at demos («folket») i demokrati, ikke er det essensielle. Det essensielle er partiene selv, som lik bedrifter med sine egne organer prioriterer sin egen vare, sine produkter og tjenesters omsetning fremfor alt. I tillegg handler det om det apparat som er bygget opp rundt dette. Kommunene er en utgiftspost, og er en lavere divisjon i forhold til rikspolitikkens eliteserie.
Morgenbladets Hans Rossavik skriver poengtert i kommentaren «Liksomfolkestyret»:
[…] Norge er et sentralstyrt land, og sentraliseringen har bare tiltatt. Riktignok er kommunene og fylkene store forvaltningsenheter. Stadig flere ansatte dytter på voksende summer, men de gjør det ikke etter lokale vedtak. Det meste – og stadig mer – bestemmes i Oslo. Kommunene er gjennomføringsorganer.
[…] Denne utviklingen er – grovt sett – venstresidens bidrag til å uthule det lokale folkestyret. Arbeiderpartiet og SV elsker sentralstyring og vil ha minst mulig av kommuner som velger ulikt. Et godt eksempel, brukt i boken Lokalt demokrati uten kommunalt selvstyre av Eivind Smith og Harald Baldersheim, er kunnskapsminister Kristin Halvorsen (SV). Hun forlangte i fjor at kommunene skulle prioritere skole foran eldre og funksjonshemmede. KS, det tidligere Kommunenes Sentralforbund, svarte at staten ikke hadde gitt penger til noe spesielt løft for skolene. «Det sier de alltid,» sa Halvorsen i et tv-intervju. Intervjueren spurte om hun altså var skuffet over hvordan kommunene brukte pengene. «Ja, det er jeg. På dette området trengs det sterkere sentralstyring,» svarte statsråden.
På dette området også, kunne man tilføye.
Det øverste sjiktet i partiene fremtrer ofte som noe ganske annet enn de kommunepolitikere man møter, det føles litt som forholdet mellom ansatte man møter og markedsføringsavdelinger og bedriftsledelsen. Kommunepolitikeren er stort sett lojal mot sin bedrift; sitt parti, men det er ofte uten overbevisning, ettersom den gnisten som han/hun gikk inn i partiet med ofte er brusten etter å ha møtt døve ører og ikke minst en øredøvende taushet og desinteresse fra sine rikspolitiske overhoder.
Demokrati, det er et utall ulike regimer som har brukt begrepet demokrati, som ofte blir abstrakt når man ikke som Hardangeraksjonen så treffende gjorde setter «demokrati = folkestyre». Men det finnes kommunepolitikere som besitter noe mer konsekventhet og ben i nesen i forhold til det de er satt å forvalte enn partitro rikspolitikere. Granvin Arbeiderparti i Hardanger som fikk 40 % ved forrige valg, har nå lagt ned sitt lokallag i AP samt at de nå nedlegger sine verv (se reportasje hos NRK). Det går an å ha integritet, selv som politiker, selv om det hører til sjeldenhetene. Og med overkjøringen av Hardangerfolket i den etter hvert godt kjente monstermast-saken viste man med ettertrykk at den lokale folkemeningen i valgperioden betyr ingenting så lenge den ikke kan påvirke utfallet av et valg.
I teorien kan ethvert styre legitimere seg som demokrati om det kun tar stemmerett ved representative valg som utgangspunkt. Røret om «demokratiske verdier», hva nå det skal bety, og som merkverdig nok får passere selv blant eller oppegående, skal vi ikke berøre nærmere her, annet enn at det er like uforpliktende tåkeprat som forhandlinger om fremtidige klimakvoter. Det ansvarliggjør ikke. Hverken den styrende eller de styrte.
Og det er ikke merkelig, da den eneste tid partiene gir antydning til å møte folket er under valgkamp og lovnadene er like forutsigbare som 17. mai-taler. Da er man tvunget til å sikre kundemassen til sitt parti, og må selge seg som best man kan. At varesortimentet er det samme gamle, utgått på dato egentlig, og at folk likevel diskuterer dette høylydt hver gang som om det var noe nytt på gang, det er derimot mer bemerkelsesverdig. Eldre og skole er på tapetet igjen som hovedsaker, og så lenge jeg kan huske en valgkamp har de vært det. Og de eldre blir eldre og sykere, mens de som ennå ikke har blitt pleietrengende håper og tror man skal kunne betale seg bort fra en trist og ensom alderdom, hvor man kun er redusert til en utgiftspost.
Som en grotesk, men ikke mindre virkelig illustrasjon på forholdet mellom statsmakt og lokal folkemakt og naturvern, en av de første monstermastene som nylig har kommet opp i Ålvik i Hardangerfjorden.
Politikerne tropper opp på aldershjem og eldresentre med innlærte TV-glis, alt skal bli bedre nå, denne gangen, virkelig. Skolene enten de ramler i hodet på elever eller skal løftes av egalitære kunnskapsløft med lærere som har valgt sitt yrke som siste utvei for en lite imponerende akademisk karriere, der er det samme sangen, valg etter valg. Helse, vel vi kan den sangen og, forskjellen er om man priser private som skal tilpasse tjenestene sine fortjenestemarginer eller det offentlige, som må tilpasse tjenestene sine statlige overføringsmarginer. Derimot er de strukturelle rammene og betingelsene som styrer hele den politiske utvikling, ikke minst de økonomiske forutsetningene som styres av globalkapitalistiske avtaleverk, ikke til valg, hverken i kommunevalg eller stortingsvalg. De tas ikke opp. Enn mindre de prinsipielle fundamentene for demokratiet som postuleres.
Så hva nå med det lokale representative selvstyret? Desentralisering, det er et nøkkelbegrep som kunne være en alternativ retning, det vil si gi kommunene det selvstyre de opprinnelig ideelt sett var ment å ha, som lokalstyrte småsamfunn. Da vil man kunne ha direktedemokrati, det vil si folkestyre i praksis, etter sveitsisk modell. Da blir og befolkningen ansvarliggjort for sine valg. Men er det så enkelt? Både ja og nei. Ja, en slik modell, som den sveitsiske, hvor man og har utstrakt bruk av folkeavstemninger, regionalt og lokalt selvstyre innefor en føderativ nasjonalstat er fullt ut gjennomførbar i Norge, og passer på mange måter både demografi og sinnelag historisk sett. Nei, fordi de fleste vil ha både og, de vil ha statens ensrettede egalitære velferdsmodell som i størst mulig grad skal sikre det samme offentlige tjenestetilbudet over det ganske land. Statlig trygghet innebærer og statlig kontroll og sentralstyre.
En reell desentralisering til fordel for lokalsamfunnene og et reelt folkestyre, vil innebære at det blir forskjeller på godt og ondt mellom de ulike småsamfunnene. Det er det ikke mange som er beredt til å akseptere under rådende forhold. En alternativ modell er en klar avgrensning av statlig ansvarsområder til å gjelde mantraet skole, helse og eldreomsorg samt forsvar og nasjonal infrastruktur, hvor den statlige skattepotten fordeles likt per person i den respektive skattekommune. Så får kommunene sørge for midler til lokale prosjekter utenfor det nasjonal ansvarsområde på annet vis. Men dette er en av flere mulige variabler, det man kan spørre seg er hvorfor stemme, hva vil man oppnå, og hva håper man å oppnå.
Frihet snakker både høyre- og venstresiden om, men hvilken frihet, frihet for hvem og til hvilken pris? Hva innebærer friheten om den benyttes av noen i en valgperiode til å ødelegge unike naturområder og naturressurser som har vært der så lenge mennesket har pustet på disse breddegrader, for all tid? Skal noen egentlig ha denne friheten til å ødelegge livsgrunnlag, natur, er det noe man kan og bør innrømme enkeltmennesker om man har et dypere økologisk perspektiv. Det parlamentarisk politiske valg medfører ikke ansvar, ettersom man ved å putte en valgseddel i en boks overfører ansvaret, men det ansvaret forplikter heller ikke den styrende. Ord forblir ord i det representative demokrati, og de essensielle beslutninger som er styrende for systemet er ikke til valg, og diskuteres knapt av noen politisk kommentator utenfor de snevre akademiske sirkler som offentligheten ikke lytter til uansett.
For egen del er det lite å oppnå i forholdet til valget om noen timer, ganske enkelt fordi de endringer man ønsker er fundamentale, og selv med et potensielt styrket lokalstyre er tiltroen liten per i dag når man ser hvordan enkelte kommuner sikler etter naturødeleggende kraftutbygging, hvor nærnaturen gladelig ofres for en sprengfull kommunekasse, og strandsonene og attraktiv utmark okkuperes av halvkorrupte kameratklubbers utbyggingsprosjekter i småkommuner. Selv om en del lar seg påvirke av valgstemningen, vet de fleste innerst inne, at det ikke kommer noen større endring etter valget, uansett hvilken side av den oppkonstruerte politiske skillelinjen borgerlig eller sosialistisk som vinner frem, det er ikke valget og velgerne som styrer Norges kurs for tiden. Likevel er det mye godt engasjement i lokal-Norge, for nærnatur, primærnæring, egen virksomhet, folkekultur og visjonær fremtidsbevissthet og ansvar. Det er dette engasjementet som er ryggraden i lokalsamfunnet og som gir mangfoldet av regionale og lokale identiteter. Det er disse menneskene som er den kraften som kan fornye Norge strukturelt, kulturelt bærekraftig og varig. Men dette fanges ikke opp i dagens fastlåste politiske struktur, fordi den lytter ikke, og ser ikke lengre enn til neste valg.
Frihet forplikter, burde være devisen, også den politiske frihet.
Et demokrati uten bærekraftige prinsipper, er ikke bedre enn det prinsippløse diktatur. Hva som savnes er et prinsipielt forpliktet folkestyre som må forholde til at de forvalter ressurser ikke bare for seg, men for alle kommende generasjoner og alt levende omkring dem. Dette forvaltningsansvaret ligger der nå, selv om ingen politisk kraft per i dag tar det. Dette er ikke utopisk eller uvirkelig, men vil til syvende og sist være den eneste alternativ om man ønsker en levende planet med et rikt biologisk mangfold. Men om jeg stemmer under nåværende forhold så skulle det være på en person som setter sitt forvalteransvar og den lokale forankring over partitilhørighet, og som lytter ikke bare til nålevende, men til fremtiden og de som kommer etter oss. I mellomtiden handler det om å virke og bevisstgjøre om alternativer som setter relasjonen natur og menneske først, så følger det andre naturlig.
Relatert
Kommentar: Jordbruket under proletariatets diktatur i skyggen av 1. mai
Apokalyptisk likegyldighet eller funderinger i en undergangstid
